Politikernes bruk av nytale og kodetale gjør diskusjoner vanskelige; og det vet de.
Et av problemene, som
«venstresidens» og andre politikeres bruk av kodenorsk fører med seg, er at det
knapt er mulig å få til en skikkelig diskusjon om realpolitikk. Når partene
ikke vil snakke samme språk, eller når den ene part stadig vil korrigere eller
forby den annens ordbruk, kan man ikke vente en fruktbar diskusjon.
Mangel på en fruktbar diskusjon kan forresten
være en fordel for dem som ikke vil ha en fruktbar diskusjon om viktige
realpolitiske spørsmål. Legg merke til at det er de politisk korrekte med
«venstresiden» i spissen som stadig gjør ord og ordbruk (også kalt “retorikk”)
til et diskusjonstema. De vet at diskusjonen om “retorikken” fortrenger
diskusjoner om viktige realpolitiske problemer som skeivfordeling innvandring.
Nå unngår de forresten å snakke om problemer; det er liksom bare utfordringer de er opptatt av. Problemer finnes liksom ikke. Resultatet er at problemene stadig vokser; godt skjult, neddysset og halvt glemt under de korrektes kodebenevnelse: utfordringer.
«Samfunnsdebatten», f.
eks. på TV utarter seg stadig til en krangel om retorikk, om ord, om ords rette
betydning, om hvilke ord som «i anstendighetens navn» kan brukes osv. Dette
gjelder ikke minst når man skal diskutere innvandringspolitikk.
