Korporatisme (organisasjonsvelde) og fascisme

"Fascisme; det er staten og de store korporasjonene". Det sa Benito Mussolini, og han hadde rede på det. Å bruke Mussolinis ord, korporasjonene, er ikke lenger stuerent. Nå snakker man heller om organisasjonene.

På Løvebakken foran Stortinget: Organisasjonene blokkerer. Folket blir holdt utenfor.

Våre folkevalgte på Stortinget forholder seg for det aller meste til en forholdsvis snever gruppe av håpefulle pamper fra organisasjoner og pressgrupper. Disse håpefulle bruker mange slags teknikker for å hale penger og fordeler ut av staten. Se f.eks. innlegget om "krokodilletårer"

Det som foregår i og rundt Staten i Oslo, får mer og mer preg av korporatisme eller organisasjonsvelde, dvs. fascisme. Du kan også kalle det oligarki (fåmannsvelde). Organisasjonene fortrenger folk flest fra viktige goder og beslutninger, og det går på bekostning av det sanne demokratiet.

Fascistene hadde makten i Italia fra ca. 1920 til 1943. De var elitistiske, brutale og ville ikke ha noe folkestyre. I stedet prøvde de å praktisere noe som kan kalles korporatisme.

Tilhengerne av korporatismen og fasismen lar styringen av samfunnet gå for seg i et samrøre mellom utvalgte organisasjoner/pressgrupper og staten/myndighetene. Staten rådfører seg med mektige organisasjoner, for eksempel nærings- og arbeidstakerorganisasjoner når viktige beslutninger skal treffes. Organisasjonene får stor makt.

Når jeg sier at «staten» rådfører seg med «organisasjoner», så er det fordi jeg dessverre ennå ikke har klart å frigjøre meg fra den overfladiske, tilslørende og kodepregede uttrykksmåten som vi er opplært til å bruke i Norge; og i mange andre land. (Jfr. allment brukt kodetale).

Det er jo ikke staten, men visse personer i staten, som rådfører seg. Og det er jo ikke organisasjonene, men visse personer i organisasjonene, de rådfører seg med.

Hvilke personer i staten og hvilke personer i organisasjonene er det så som rådfører seg med hverandre? Jo, det er først og fremst «toppene»; disse, som innehar toppverv eller toppstillinger i staten og organisasjonene. De utgjør en «elite» som stadig samrører og rådfører seg med hverandre.

(Hvis man tror at alle medlemmer i alle organisasjoner skal få være med på samrøring med alle i hele staten, så tar man selvsagt helt feil. Rett nok har vi et stort parti (AP) som i 2019 drev valgkamp under parolen «Alle skal med», men slagordet var ikke alvorlig ment. Like før valget bestemte de seg iallfall for at folk fra organisasjonen SIAN ikke skulle «få være med» - på det samrøret som het "Arendalsuka (2019)"). 

(Når AP sier "alle skal med", må man huske at  AP driver mye med kodesnakk. «Alle» betyr ikke alltid alle. Det kan f.eks. bety «noen utvalgte».)

"Toppene", "vår politiske elite" i stat og organisasjoner, kommer sammen i formelle og uformelle møter. De fester sammen og går i hageselskaper sammen. Noen av dem bor sammen og ligger sammen. I Norge kommer mange av dem også sammen på Arendalsuka. Alt skal skje "i fellesskap" og på beste korporativt vis.

Samrøret mellom «toppene» er neppe mindre intenst i dagens Norge enn det var i Italia på Mussolinis tid.

Stoltenbergs og «venstresidens» endeløse «demokratiske prosesser», med «høringer» som skulle lede fram til «konsensus» med (toppene i) organisasjoner og pressgrupper, har over tid styrket korporasjonene kraftig. Folket blir i økende grad oversett av de som styrer. Dette har svekket demokratiet. Styringen av Norge har fått et tydelig preg av korporatisme, pampevelde og fascisme. 

At "spesialister" og den såkalte "fagkunnskapen fra samfunnsviterne" m.fl. skal trumfe folkevettet og alminnelig sunn fornuft, gjør ikke saken bedre. 

«Samfunnseliten» fjerner seg fra folk og blir mindre og mindre populær.