onsdag 30. mars 2016

"Husk: Sannheten er alltid konkret!"

"Husk: Sannheten er alltid konkret!"
  
Det var Michail Gorbatjov som sa dette. Gorbatjov var for glasnost, dvs. åpenhet/ transparens/ gjennomsiktighet og klar tale. Det er det motsatte av kodetale, tildekking om skjuleri.

Hvis du vil knekke koder og avsløre bullshit, svada og løgner, bør du være utholdende og helt kompromissløs i din søking etter sannheten. Gorbatjovs ord om at sannheten alltid er konkret, er vel verd å ta med seg.

Vi tar et eksempel og ser nærmere på følgende utsagn:
«Vi har gitt 5 millioner kroner til bygging av en skole i Burma».

Kan utsagnet være sant? Pengene skal være gitt til «bygging» og det er en aktivitet, et abstrakt. I følge Gorbatjov kan utsagnet da ikke være sant, for sannheten er alltid konkret. Man kan ikke i praksis og i den konkrete og virkelige verden gi noe som helst til abstrakter, for de eksisterer ikke i den fysiske og virkelige verden.

Hvor ble det så av de 5 millioner kronene? Det var nok ikke «byggingen» som fikk dem. De gikk nok heller inn på en konto disponert av ett eller flere mennesker. Kanskje var det Burmas finansminister som fikk gleden av å disponere pengene, for eksempel ved å fordele dem videre til mennesker han hadde forbindelser med. Mennesker er konkrete. Det går godt an å gi penger til mennesker.

Ble det bygget noen skole? Kanskje. Men ett er sikkert: Byggingen mottok ikke en krone. Pengene gikk til en eller flere personer og til kontoer som kunne disponeres av en eller flere personer.

Elementært dette også, sier du? Ja, men det kryr av slike utsagn som det vi har drøftet her. Politikere liker å strø om seg slikt. Det er så tildekkende og vill-ledende.

Utsagnet er et eksempel på godt innarbeidet og nedarvet svada-snakk som dessverre for lengst er akseptert som meningsfull tale av de aller fleste. Men slike utsagn er ikke mindre skadelige av den grunn. De vekker lite motforestillinger og åpner opp for svindel og korrupsjon. I ly av slike litt vage utsagn har uhyggelig mange milliarder kroner/dollar av skattebetaleres penger i årenes løp blitt ført inn i hendene på svindlere og andre kriminelle.

I følge norske kodetalere har vi gitt penger til månelandinger, regnskog, klimaet, kulturen osv.

Regnskogen er konkret, men det er lett å se at et utsagn som "vi har gitt to milliarder til regnskogen", er usant likevel. For det var jo ikke regnskogen med sine greiner og blader som mottok alle pengene. Selvfølgelig ikke, sier du? Nei. selvfølgelig ikke. Likevel kan politikere finne på å si noe slikt. Det er sterkt manipulerende.

Mafiaen, underslagere og svindlere har ingen interesse av at noen graver dypt etter sannheten bak de vage og vill-ledende ordene som blir servert av politikere og deres hjelpere i stat, kommune og «ideelle organisasjoner».

De statssubsidierte mediene virker heller ikke særlig interessert i sannheten. Presse og kringkasting viser mest interesse for det overfladiske, for kåringer, terningkast og for det som er politisk korrekt i de innkasserende og «toneangivende kretser».


Finn ut om utsagnet er sant

Et viktig steg på vegen mot å avsløre kodetale er å finne ut om det som sies, er sant.


Når vi skal teste sannheten, legger vi til grunn at ordene i et utsagn skal ha den betydningen som de har på alminnelig godt norsk. Vi gir altså topp status til vårt eget, alminnelige, norske språk. Alle former for, offentlig eller privat svada, kodetale, nytale, løgner og omdefineringer av ord regner vi for annenklasses og uredelig språkbruk. Det er slikt vi vil bort fra.

Hvis utsagnet ikke er sant, er det godt mulig at det inneholder en kode. Den kan være lagt inn for å villede tilhørere eller for å gi kodetaleren økt anseelse i «klubben/den indre krets» av talerens kodekyndige medspillere.

Vi tar et eksempel:
«Poteten går på NAV.»

Vi tar utsagnet på alvor og legger vanlig norsk språkbruk til grunn. Da skulle det ikke være tvil om hva en potet er. En potet er en potet. Men en potet kan ikke gå på NAV. Utsagnet «Poteten går på NAV» kan ikke være sant.

Faren er da stor for at utsagnet inneholder et kodeord, og det gjør det. Potet er et kodeord for nordmann. I enkelte miljøer kaller man nordmenn for poteter. Utsagnet «Poteten går på NAV» betyr altså «Nordmannen går på NAV».

Elementært? Ja, men enkelte koder er nok mer avanserte enn den der.


Neste: «Husk! Sannheten er alltid konkret!»

Knekke koder, avsløre svada og usannheter

Å knekke koder slik at man får full klarhet i hva en kodetalers utsagn egentlig betyr, er ikke alltid lett.

Noen kodeord kan ha mange betydninger som kodetalere og politikere kan sjonglere med alt etter hva som passer dem. Den moderne kodefloskelen «våre verdier» kan f.eks. bety svært mye forskjellig, og politikerne kan legge stadig nye betydninger i uttrykket.

Enkelte andre kodepregede utsagn har knapt noen egentlig mening i det hele tatt. De er den rene tåketale eller abrakadabra - noe som blir sagt mest for å forvirre tilhøreren eller for å gi ham en følelse av uforstand, fordummelse og underlegenhet.

Vi har likevel skaffet oss en god beskyttelse mot kodetale, kodetalere og deres manipulering når vi har kunnet slå fast at de opererer med koder og at kodene deres kan bety mye forskjellig - eller ikke noe i det hele tatt.

Ellers kan vi si at vi har knekket koder når vi har oversatt kodeordene til alminnelig godt norsk.


Neste: Finn ut om utsagnet er sant!

lørdag 19. mars 2016

Prøv deg som kodemaker. Ikke flyktningebølge, men ???




En liten advarsel:

Hvis du prøver deg som kodemaker, tar du et steg på en veg henover mot løgnen, uvirkeligheten, okkultismen og barbariet. For det du nå skal gjøre, er å skjule en del av sannheten, for så å kunne vill-lede, lure eller bedra noen av dine medmennesker.

Selv om kodelaging og lureri kan gi mersmak, håper jeg du vet å stoppe i tide.

Men til oppgaven: Her er bakgrunnen for den:

Det er snakk om en flyktningebølge. Flyktninger og andre har strømmet inn over grensene til land i Europa. Mange har også kommet til Norge.

Ordet flyktningebølge er neppe nytt i landet vårt. Iallfall er det ganske naturlig for de fleste å kalle det vi har sett, for en flyktningebølge. Ordet har også vært brukt mange ganger i aviser og på TV.

Nå kommer det for en dag at mange politikere ikke liker dette ordet. De har kommet i knipe. Selve flyktningebølgen kom så brått på at de ikke hadde fått laget seg noe godt og tilstrekkelig tildekkende og vill-ledende kodeord for fenomenet.

Nå bærer jo ordet flyktningebølge rett nok et tydelig preg av å være et tildekkende kodeord allerede, men det er altså ikke tildekkende og vill-ledende nok. Det gjelder å finne på noe som er verre.

Ordet flyktningebølge er kodepreget, tildekkende og vill-ledende fordi det kan få oss til å tro at det bare er flyktninger som befinner seg i denne bølgen. Men det er det ikke. På BBC, som ikke er så tarvelig usaklige og så latterlig manipulerende som for eksempel TV2 og NRK, snakker de temmelig konsekvent om "a wave of migrants and refugees". (En bølge av migranter og flyktninger). Det burde også vi gjøre.

På NRK Dagsrevyen 24.10.2015 var talskvinne Olaug Bollestad i KrF helt fortvilet. «Det er ikkje ei bylgje», sa hun.

Bollestad fra KrF hadde likevel ingen innvendinger mot det opplagt vill-ledende første leddet i ordet flyktningebølge. Hun, som andre, vil jo gjerne forlede oss til å tro at det bare er stakkarslige, men ekte flyktninger som tar seg inn i Europa. Det er først og fremst ordets annet ledd, «bølge», som må forskjønnes eller skiftes ut for å tilfredsstille KrF-politikerne og andre som hungrer etter å skjule sannheten for oss for så å kunne bedra oss.

Oppgaven din blir altså å finne et annet og mer forskjønnende og hjertevarmende ord for det fenomenet som nordmenn flest kaller en flyktningebølge. Det er antagelig først og fremst begrepet bølge i flyktningebølge som bør skiftes ut.

Når du mener du har funnet noe som er tilslørende og vill-ledende nok, kan du ta kontakt med politiske partier som AP, SV og KrF. Adressene deres finner du på hjemmesidene deres.

Hvis du kommer med noe som er både diskret og rått manipulerende, er jeg sikker på at partiene vil være deg svært takknemlige.

For et skikkelig lygeord som kan brukes til å vill-lede og bedra millioner av oss, kan politikere i KrF komme til å love deg en lønn i himmelen.

P.S.
Her har du linkene til partiene:









Kodemakeri, hvordan kodeord og kodeuttrykk blir til

I en flokk med sans for koder og skjuleri kan de stadig ta vanlige ord og gjøre dem om til nye, vill-ledende kodeord som dermed får en skjult og mer eller mindre ubegripelige betydning for «utenforstående». Man kan f.eks. si «rense» i stedet for rane, eller «gullpapir» i stedet for falsk faktura.

Mange kodeord blir til nærmest av seg selv. Medlemmer i en flokk kan oppdage mer eller mindre tilfeldig at det kan være smart å vri om på betydningen av et ord eller å bytte ut et ord med et annet. Man finner f.eks. ut at i stedet for å si smuglersprit, kan man si kakao.

Betydningen av et nytt kodeord kan til å begynne med være en liten hemmelighet i en flokk, og flokkens medlemmer vil kunne glede seg over å ha en slik liten hemmelighet på deling seg imellom.

Med et nytt kodeord vil de kunne føle seg mer betydningsfulle og privilegerte. Ingen andre i hele verden enn flokkens medlemmer skal jo uten videre helt kunne skjønne koden, eller den nye betydningen av det gamle ordet. Nå forstår de i flokken noe som ingen andre forstår. Alle andre enn flokkens medlemmer er blitt «gjort til idioter» - og det med en enkel ordmanipulering - en liten genistrek!

«Klubben» eller gruppen kan nå ta det gamle ordet (f.eks. kakao) med den nye betydningen (smuglersprit) i bruk som et kodeord, og med det kan de forvirre og «lure hele verden».

Andre kodeord blir fra tid til annen til etter en del grubling og overveielser internt i «gjengen». I de politiske partiene kan naturligvis politikerne selv legge sine forherdede hoder i bløt, men de kan også overlate kodemakeriet til sine hjelpere: tankesmier, tenketanker og store profesjonelle PR-byråer. Slike organisasjoner og byråer yter så gjerne tjenester til politiske miljøer, mot en passende sum.

I de politiske miljøene klarer man seg ikke alltid på egen hånd:




I en typisk og forholdsvis uskyldig skurkeklubb lager de kodeord som andre ikke skal forstå. Hovedhensikten er å holde andre utenfor.

I politiske miljøer som i AP og SV går man oftest et steg videre. Her bruker man kodeord som skal få folk til å tro at de veldig godt skjønner hva politikerne mener. Men så skal det i ettertid vise seg at politikerne i sin kodetale og på sitt maktspråk la noe ganske annet i ordene enn det folk trodde. På politikernes maktspråk skal det da hviskes om at folk beklageligvis misforsto. 

Politikernes hovedhensikt med å lage slike misforståelser er å få folk til «å gå på limpinnen», dvs. å få folk med seg uten at de helt skjønner hva de går med på. Politikerne har dessverre gjort det til et fag å misbruke fagre ord og vendinger for å vinne gehør og oppslutning på falske premisser.

Drevne kodemakere tar gjerne helt vanlige norske ord og begreper, gjerne abstrakter med diffus betydning, og «legger noe i dem» som kan være til forførernes fordel. Det som «legges inn» er oftest «forklaringer», argumenter og en slags konklusjon som de helst ikke vil røpe for tidlig.

Man kan ta for eksempel begrepet «en verdig alderdom». Kodemakenes arbeid vil da bestå i å lage en forførende og vill-ledende «definisjon» av begrepet. I tillegg må det lages forklaringer og argumenter som senere kan bli øvd inn, pugget og testet ut i små grupper og interne diskusjoner i partiet. Ett av argumentene kan f.eks. være at «en verdig alderdom»; ja, det må jo naturligvis koste noe.

Til slutt vil kodemakerne f.eks. hevde å kunne bevise at «en verdig alderdom», det betyr egentlig at du av uendelig godhet og i grenseløs selvoppofrelse må være villig til å betale enda mer skatt.

Når prosessen med kodemakeriet er unnagjort, har politikerne fått seg et nytt kodeord eller en ny kodefloskel ladet med skjult og vridd betydning - et godt redskap for misforståelser, manipulering og lureri.

Neste: Prøv deg som kodemaker. (Kommer).

Abrakadabra og uforståelig snakk fra sjamaner, alkymister m.v.

Kodetale på grensen til okkultismen:

Sjamaner har i uminnelige tider hatt makt over mennesker. Med sine uforståelige trylleord og babling, og med merkelige fakter og nifse gjenstander, kan sjamaner få en utrolig makt over sine tilhørere. Deres makt hviler kanskje på bløff og illusjoner, men makt har de likevel.

Nå skal ikke jeg påstå at de fleste politikere eller kodetalere er sjamaner, men politikere som stadig setter sin ære i å ty til kodetale og lange tirader av floskler for å skjule fakta, eller for å tåkelegge et budskap, eller for å skjule mangelen på et budskap; de beveger seg over mot løgnen, skjuleriet og det okkulte, og der finner man også sjamanismen.

Politikeren Adolf Hitler gikk i enkelte taler over fra å bruke tyske ord til rent babbel og gurgling, og det foran folkemasser på mange tusen mennesker. Etter min mening var Adolf en dreven kodetaler med en viss tendens til å ty til sjamanfakter.

Den suggererende effekten av Adolfs tale var formidabel, og konsekvensene ble som kjent uhyrlige. Nazistene var mange; det var ikke akkurat noen liten «klubb» Hitler klarte å rive med seg.

Alkymistene holdt seg også til det okkulte (det «skjulte»). Med sine besvergelser og forunderlige redskaper, med sitt mystiske språk og sine hemmelige formler hevdet de å vite hvordan man laget gull av uedle metaller. De var bedragere, og de bedro mange.

EU-kommisjonens leder, Claude Junker, blir av det britiske nyhetsbladet The Economist i desember 2014 sammenlignet med de gamle tiders alkymister. Ifølge bladet vil han, som ved et trylleslag, hente fram ca. 3000 milliarder kroner som ikke er der.


Hva har vi på toppen i EU? En kodetaler? En stor bløffmaker og en liten sjaman? kledd i en dyr og moderne dress betalt med penger som er dradd inn fra de forgjeldede skattebetalerne i Europa.

Pinsevenner og tungetale

På grensen til det okkulte:

Tungetalen hos Pinsevennene kan også nevnes om eksempler på den evnen de meningsløse ord og uttrykk har til å vekke begeistring og ekstatisk samfølelse innenfor en viss krets.

Pinsevennene dyrker Den Hellige Ånd. De mener at de kommer i kontakt med denne ånden ved hjelp av tungetale.

På møter i pinsemenigheter kan medlemmer reise seg opp og ta ordet. De begynner gjerne med noen setninger på forståelig norsk, for så å gli over i en flom av abrakadabra, makaloa og annet uforståelig babbel. Dette blir kalt tungetale. Taleren eller talerne (det kan være flere samtidig) blir gjerne oppmuntret av tilhørerne med tilrop som «halleluja», «kitinji», «Ja! Ja!» og «I sannhet, ja!».

Medspillere i menigheten reiser seg også gjerne opp og «oversetter» tungetalen til alminnelig norsk slik at babbelet kan bli forståelig også for dem som ennå ikke har fått ånden over seg.

Etter slike seanser vil deltakerne ofte føle seg mindre fremmede overfor hverandre.  De har vært sammen om en nokså spesiell opplevelse og har på en måte utlevert seg og blottstilt seg for hverandre. All vanlig logikk og fornuft har de for en stund latt fare.


Seanser med babbel og tungetale kan ha en sterkt suggererende og inkluderende effekt. 

Kodetalens henrivende kraft: Ekstase med abrakadabra og adjø til all logikk og fornuft

På grensen til okkultismen:

Av og til, og helst når et ikke ubetydelig antall av «klubbmedlemmer» er til stede, kan rikelig bruk av kodetale gjøre både taleren og mange av tilhørerne henrykte av begeistring. 

Når begeistringen er blitt stor nok, kan man til og med ta et steg videre og ta i bruk «ord» og uttrykk som verken taleren, tilhørerne eller noe annet menneske i hele verden kan forstå. Når «moralen» virkelig skal styrkes og når gruppen virkelig skal sveises sammen, trengs det ikke være snev av fornuft eller forståelige ord i det som taleren lirer av seg.

Jo mer uforståelig talen er, jo mer henrykkende og forrykkende kan den virke. Det rene babbel kan føre både bableren og tilhørerne inn i en ekstase som kan vaske vekk all vanlig logikk og fornuft.

Man beveger seg da over i noe som kan oppfattes som en slags okkultisme, og det kan sette sterke krefter i sving.


«Okkult» kommer av et ord som betyr skjult, hemmelig, ukjent; og det er nettopp skjuleri, hemmelighetshold og misforståelse kodetalerne legger opp til. 

fredag 18. mars 2016

Kodetale og sjargong for å oppnå status i flokken

Hovedhensikten med kodesnakk er ikke alltid å lure tredjemann. Man kan oppnå store fordeler, som god aksept og høy status, ved å bruke de rette koder i en gruppe selv om ingen «utenforstående ofre» er til stede.

Enhver kodetaler, ja faktisk nesten ethvert menneske, vil alt som barn ha merket at det å bruke «stammens språk» kan gi en positiv respons fra mennesker i de nære omgivelser. God respons er inspirerende og frister til gjentagelse.

Bruken av kodetale og «stammens språk» har en inkluderende og forenende effekt i de fleste miljøer. Så også i politiske partier.


Vil du være med ulver, må du tute som en ulv. Det sier et gammelt, folkelig ordspråk som bygger på visdom og mange, mange generasjoners erfaringer.

Kodetale og løgn for å fornedre og bedra den foraktede

Bruk av kodetale er en urgammel foreteelse, sikkert like gammel som løgnen selv. 



Rødhette og ulven.

Rødhette er et folke-eventyr og en fortelling om falskhet, løgn og bedrageri. Det kan spores tilbake til urindoeuropeisk tid og er trolig flere tusen år gammelt. Et hovedbudskap i eventyret er: Pass deg for falskhet og løgn. Om du har blitt lurt og bragt til fortvilelse, så gi ikke opp. Hjelpen kan være like rundt hjørnet.

Man kan naturligvis lure, fornedre og bedra et offer med rå og simpel løgn. Men den som vil bedra, kan også bruke kodetale og kodeord med dobbelt betydning: En spesiell, intern betydning for kodetaleren og medspillerne i hans flokk, og en annen betydning for offeret som selvfølgelig helst tror at meningen med ordene er den som de vanligvis har i alminnelig daglig tale.

Etter at offeret er blitt lurt, og dermed også fornedret, kan kodetaleren ofte med stor fryd hevde: «Du har misforstått. Jeg mente det ikke slik. Det jeg sa, var at ….osv.».

Et eksempel:

SV gikk for noen år siden til valg under en hovedparole med løfte om at: «Vi skal utrydde fattigdommen». Senere viste det seg at parolen var en kodefloskel. Internt i SV opererte man med en «mer presis forståelse». Den lød slik: «Vi skal utrydde fattigdom».

Etter noen år med SV i regjering, viste det seg at fattigdommen ikke ble utryddet, snarere tvert imot. SV ble beskylt for løftebrudd, men svarte: Velgerne har misforstått! Vi mente det ikke slik! Vi sa ikke at all fattigdom skulle utryddes. Det vi prøvde å si var at fattigdom, det vil si iallfall noe eller litt fattigdom, skulle utryddes.

Når et par sosialklienter i Oslo hadde fått et par kroner mer til brød, kunne man i SV hevde at løftet om å utrydde (litt) fattigdom i og for seg var oppfylt.

Jeg mener velgerne ble kraftig fornedret og bedradd av SVs dobbeltkommunikasjon og kodetale i dette tilfellet, men svindelen var med på å gi SV posisjoner i regjeringen.

Kodetale og forakt

Å vise forakt for «de utenforstående» kan gi status i en flokk og adgang til økt innflytelse. Ved å vise forakt kan man avansere oppover i et hierarki eller vinne innpass i kretser hvor man før ikke var velsett.

Når f.eks. en pressgruppe - eller noviser, som vil gjøre karriere i politikken, har tatt politikernes kodetale i bruk, har de også gitt et diskret, men tydelig signal om forakt og avsky for alminnelig tale og for dem som bruker alminnelig tale; nemlig den alminnelige kvinne og mann. Slike underfundige (eller «kodede») erklæringer om avsky vekker lett anerkjennelse og sympati i ledende kretser i politiske miljøer. Der vil de fleste anse underfundige avskyerklæringer som god retorikk.


Hvis du av en eller annen grunn vil begi deg innover i politikermaktens korridorer, så bruk kodetale med fordekte avskysignaler. Det virker som en døråpner og er meget inkluderende. Lir av deg noe om «forebyggende tiltak», «holdningskampanjer» og «konkrete målsettinger», så vil ansiktet til de fleste uærlige maktpersoner lyse opp.  Fortsett så med babbel om «å ta ansvar», om «rollemodeller», og «demokratiske prosesser» - og - abrakadabra: Du er «in»! Vær velkommen i Skurkeklubben!

torsdag 17. mars 2016

Berømte kodetalere og døden for langt over hundre millioner mennesker


«Hitler startet andre verdenskrig og tok livet av over 50 millioner mennesker». «Stalin, Mao og Pol Pot drev med «utrenskninger» i egne land og tok livet av over 100 millioner av sine egne landsmenn».

Slike utsagn kan man se mange av. Felles for dem er at de ikke er helt sanne. De er tildekkende; de dekker over sannheten, og vi bør komme bort fra slikt.

Det var, i vår konkrete og virkelige verden, ikke Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot selv som tok livet av alle disse menneskene. Det var medløperne deres, følgerne deres og de underordnede soldatene deres som drepte og tvang folk inn i døden. 

Men Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot var likevel langt fra uskyldige. Hva var det så disse tyrannene faktisk gjorde?

De brukte og misbrukte ord. De talte og skrev. Noe av det de sa var sant, noe var usant og noe var løgn. Med ord, retorikk, floskler, svada, bullshit og kodetale manipulerte de millioner av mennesker. 

De store kodetalerne kom til makten, fikk bygd armeer, startet kriger og de holdt sine kriger og massemyrderier gående med ordbruk, retorikk, svada og kodetale til ufattelig mange millioner menneskeliv var gått tapt.


Hvis verden skal bli et bedre sted, er det all grunn til å se nærmere på de ord og signaler som kodetalere og mennesker i maktposisjoner omgir seg med.

onsdag 16. mars 2016

Samfunnets øvre sjikt som en egen gruppe

Man kan, med en viss rett, se det slik at hele det norske etablissementet, inklusiv de politiske partiene og resten av de styrende og «bærende» krefter, utgjør en egen og tallrik gruppe som gjerne tyr til floskler og kodetale for å holde den upriviligerte delen av befolkningen nede og utenfor i små og store saker.

De som blir holdt utenfor, er utsatt for en slags fremmedgjøring, og mange av dem føler seg fremmedgjorte.

Det er iallfall påfallende å se hvor fort nytale (ord med forvridd betydning) og moteord kommer i gjengs bruk blant statusjegere i våre øvre samfunnslag. Typisk folkelige ord og uttrykk skyr de derimot som pesten, og enkelte ord har man villet forby ved lov. Selv barnebokforfattere som Torbjørn Egner og Astrid Lindgren har blitt utsatt for ordforbud og represalier.

I våre dager skal det ikke mye til før man blir utsatt for «de dannedes» forfølgelser og trakassering.

Kodetalerne i samfunnets øvre sjikt liker å signalisere til hverandre at de nærer en diskret forakt for det folkelige, for det alminnelige språket og for den alminnelige, upriviligerte norske kvinne og mann.






Kodetale, tilnærming og økt samspill mellom grupper

Den som får høre hykleri og kodetale, kan etter hvert begynne å forstå den mer eller mindre godt skjulte betydningen av det som blir sagt. Han kan like det han hører, selv om han ikke er en del av den gruppen som kodetalen kommer fra.

Hvis han liker talen eller «sjargongen», vil han lett selv kunne ta «sjargongen» i bruk. Det betyr en tilnærming til kodetalerne, og de kan lett oppfatte etterapingen som en slags diskret søknad om medlemskap i «klubben». Kodetalen griper om seg, og «klubben» vokser.

Grupper og flokker som liker andre flokkers «sjargong» vil naturligvis lett ta deler av de andres «sjargong» i bruk. Dette fører til en tilnærming, økt samforståelse og økt samspill mellom gruppene.

Pressgrupper som vil ha bevilgninger eller annen hjelp fra politikerne, tar derfor så gjerne politikernes kodetale, svada og nytale i bruk. Politikernes kodesnakk har derfor en tendens til lett å spre seg i pressgrupper og interesseorganisasjoner. Det samme har pengene fra skattebetalerne.

Økende samforståelse, forbrødring, felles kodetale og felles forakt for skattebetalere flest har bidradd til at politikerne har kanalisert milliarder av skattebetalernes penger til ulike «frivillige» interesseorganisasjoner som bærer mer og mer preg av å være offentlige institusjoner og talerør for de mest "gavmilde" politiske partiene, AP og SV.

Frank slapp til med et lite pip i VG:




Grupper med forskjellig koder og forskjellig «sjargong», noen eksempler

I de fleste kretser hvor man har hemmeligheter og ikke liker at opplysninger eller avsløringer «lekker ut», vil man gjerne unngå altfor klare ord. Det kan være hensiktsmessig å hindre at «utenforstående» får full forståelse av det som blir sagt. Ikke lenge etter sin debut som frontfigur for Arbeiderpartiet fikk sogar Jonas Gahr Støre kritikk fra LO-hold fordi han uttrykte seg for klart. (Det er noen år siden). 

Istedenfor klar tale kan man ty til tåketale, generelle vendinger, et utpreget diskret ordvalg, til underforståtte betydninger og til mer eller mindre godt kodede budskap.

Gutteklubben Grei har sine koder. Det samme har gutteklubben Slem. Gutta i motorsykkelklubben har sin egen «sjargong» og kan av og til fryde seg over at ikke alle helt forstår hva de snakker om.

De narkomane og narkotikalangerne i Oslo har sine vel innarbeidede kodeord: snø, pudder og strek for kokain; syre, firkant og frimerker for LSD og hest, hero og V6 for heroin. (Dette ifølge en stor reportasje om narkobransjens kodeord i VG 2.12.2014. Reportasjen bygger på opplysninger fra politiet). Driver man med lyssky virksomhet, kan det være helt nødvendig å bruke kodeord.

I mange fag- og forskningsmiljøer har man en «sjargong» eller et «fagspråk» med en overdreven bruk av forkortelser og fremmedord. De fungerer på mange måter som kodeord og er med på å holde de «ukyndige» utenfor i diskusjoner som kan dreie seg om vanskelige eller helt trivielle spørsmål.

I politiske miljøer er vill-ledende og forførende bruk av kodeord og kodetale nærmest en æressak og meget utbredt. Det kommer vi tilbake til etter hvert.

lørdag 12. mars 2016

Kodetaleren - en statusjeger og en selvnytende bedrager


Den som bruker kodetale kan oppnå flere fordeler, f. eks.:

1. Ved å skjule sannheten og ved å skape frykt eller overdrevne forventninger, kan han få offeret til å «gå på limpinnen» for senere å bringe det til fortvilelse f.eks. ved å svindle det for store beløp. Fra en posisjon på toppen av et samfunn vil kodetaleren kunne bedra hele nasjoner.

2. Kodetaleren / bedrageren kan oppleve indre impulser av nytelse og vil kunne kjenne selvfølelsen svulme når han ser at han har greidd å lure og bedra den foraktede.

(For mange slike bedragere bygger all selvfølelse utelukkende på rangering og tanker om overordning/underordning i forhold til andre mennesker: Jeg har lurt deg. Altså: Du er dummere enn meg, og jeg er smartere enn deg!).

3. Når kodetaleren lett bruker kodetale som vill-leder eller skaper uforstand hos utenforstående, og dette blir lagt merke til i flokken av medspillere, vil hans anseelse og status i gruppen kunne øke betraktelig. 
I AP og SV hvisker de henført om «god retorikk» når tåkete og vill-ledende utsagn blir framført for allmennheten.


4. Kodetaleren, som kan være en lystløgner, vil av og til kunne nyte rollen som orakel eller sannsiger. Han kan triumferende stå fram for skarer av «utenforstående» og gi sanne eller falske «forklaringer» på hva hittil ubegripelige eller misforståtte kodeord (for anledningen) skal bety.


torsdag 10. mars 2016

Kodetale og kodeord; hva er det?


Språket til mange politikkere har etter hvert blitt mer og mer preget av propaganda, tvilsomme påstander, kodetale, floskler og svada.

Med kodetale mener jeg utsagn og ytringer som ikke alle fullt ut skal forstå. Kodetalen skal bare forstås av en viss krets. Opplegget går ut på at de «utenforstående» ikke skal forstå, eller at de skal misforstå. De blir "holdt utenfor", fremmedgjorte, utstøtte eller narret.

Jeg regner det også som kodetale når man for å villede prøver å gi norske ord og uttrykk en annen betydning enn den de har på vanlig norsk.

Den som bruker kodeord og kodetale, vil skjule noe, skape misforståelser, usikkerhet, grunnløs frykt eller overdrevne forventninger.  Han prøver å manipulere sitt «offer».

Offeret vil jeg av og til kalle «den foraktede». Jeg mener det oftest ligger forakt bak når man sier noe til andre i den hensikt at de skal misforstå eller ikke forstå - eller for at de skal forledes og indoktrineres med gale og forvrengte fortolkninger av ord og begreper.


Kodetaleren er ingen ensom ulv


Kodetaleren er ingen ensom ulv. Han har sine medspillere og hører til i en flokk, en gjeng, et parti eller en annen gruppe. I denne gruppen eller dette «fellesskapet» er de innforstått med kodetalerens forsøk på manipulering. De skjønner som regel kodeordene og «sjargongen» godt, og de kan fryde seg over den uforstand og de misforståelser som kodetalen kan skape når den blir tatt i bruk overfor uinnvidde «utenforstående».