I vår verden er det mange organisasjoner og politiske partier som lever av jamring og krokodilletårer.
 |
| Krokodilletårer, jamring og falske tårer. © See terms |
Den såkalte venstresiden har lenge drevet avlæring og vranglæring i media og i skolen. Etter endt skolegang er det mange som tror at uttrykket krokodilletårer betyr store og ektefølte tårer. Ikke så få ungdommer bruker ordet i denne "nye betydningen". De har blitt utsatt for langvarig skolering og propaganda som kan ha ført til misforståelser og nytale.
Men hvorfor angriper ordaktivistene fra «venstresiden» og andre som er «politisk korrekte», et så godt, gammelt og nyttig begrep som krokodilletårer?
Løgnere, nytalere og hyklere liker ikke den rette og opprinnelige overførte betydningen av uttrykket: Med "krokodilletårer" sikter mange av oss fortsatt til hykleres falske snufsing og falske tårer. Ordet kan beskrive noe av det falskneriet hyklerne holder på med, og det liker de ikke.
Det sies at krokodillen kan lage tårer og gi fra seg lyder som minner om et lite barn som gråter og ynker seg. Med sin «barnegråt» lokker krokodillen til seg mennesker som vil hjelpe et stakkars barn. Så skyter den plutselig fram fra sivet, glefser tak i den som ville hjelpe, drar ham under vann, eter og fortærer ham.
Krokodillen, og alle andre produsenter av «krokodilletårer», har baktanker om egennytte med sin falske ynking, snufsing og tåreproduksjon. Krokodillen, en farlig jeger, er ute etter et «kikk» og et solid måltid mat.
Våre hjemlige tåreprodusenter i politiske partier og i våre mange falske godhetsorganisasjoner er oftest ute etter "donasjoner", etter å få disponere over penger, penger og mere penger. Det ser også ut til at mange av dem får seg et solid «kikk» av mestringsfølelse hver gang de klarer å lure til seg noe fra det offentlige.
Under koronapandemien fikk vi høre hotellkonger og andre milliardærer snufse og ynke til seg milliarder av kroner fra statskassen. Det var ikke snakk om lån, men om rene gaver som våre "omsorgsfulle" og oppadskuende politikere i hurten og sturten, og "under helt spesielle forhold", klarte å levere til "the upper class". Det var unødvendig mye, og politikerne visste det kom til å skape inflasjon og dyrtid som ville ramme folk flest i mange år framover.
Det vil føre for langt å ramse opp alle organisasjoner og sektorer som benytter seg av teknikken med å lage krokodilletårer. Tåreproduksjonen er som regel størst på høstparten, like før Stortinget skal vedta budsjettet. De fleste vet at det da gjelder å fremstå som mest mulig ynkelig og hjelpetrengende, helst på andres eller medlemmenes vegne. Vi har svære organisasjoner som tar seg av ynkingen. Ta for eksempel NHO, Bondelaget, pressen og Norges idrettsforbund.
Noen ynker seg fordi de holder på å gå konkurs etter å ha levd langt over evne i mange år. Se for eksempel miljøstiftelsen Belona som har vært en høyt subsidiert tragedie for Norge i mange, mange år.
For toppene i mange organisasjoner og sammenslutninger er det innbringende å ha klienter, eller liksom-klienter, og medlemmer, eller liksom-medlemmer, som kan lanseres som nærmest nødlidende. Det kan gi penger i kassen. Statlige og kommunale midler til de som «trenger hjelp», blir gjerne overført til tårevåte pamper på toppen av organisasjonene / sammenslutningene; (dvs. til toppene i korporasjonene, for å si det med Mussolini).
Hvor mye av midlene som kommer videre nedover og som virkelig blir til hjelp for dem som trenger det, er ikke godt å vite. Sannheten blir skjult med godt innprentet kodetale og på annen måte. Se også om milliardoverføringer til «idretten». Ta også gjerne en titt på siden til Sløseriombudsmannen.
Politikerne vet at svært mye av det som kommer til uttrykk fra organisasjoner og pressgrupper, er falsk ynking og krokodilletårer. Likevel fortsetter de med å tilgodese ynkende bedragere med pengegaver i milliardklassen; (gjerne kamuflert som "aktiv næringspolitikk" eller «overføringer» til «edle formål»; som for eksempel til "berging av regnskogen"). Det er til å gråte over.
Ekte tårer finnes, men de blir viet liten oppmerksomhet av politikerne og i mediebransjen.
