mandag 9. januar 2017

AP-formannen med løgn og bløff til barna på julaften

AP-formann, Jonas Gahr Støre, slår til med tåketale og løgn på selveste julaften. Han er ute i et viktig ærend. Det er barna og de unges identitet han er ute etter. Den vil han bearbeide etter egen og Aps smak og behag. Han tar løgnen i bruk. Denne gangen er det i første omgang Norge han lyger om:


Støre i Aftenposten 24. 12. 2016 på side 31
Her får vi vite at Norge, vårt land, var og er et vi. Det var og er det jo ikke. Støres usannheter og svada er utgangspunkt for manipulering og lureri. Massemedia reagerer nesten aldri på slikt sprøyt, men gjengir det helt ukritisk.  Vi andre har jo også i alle år vært vant til slik svada fra kjente politikere får stå helt uimotsagt, dessverre.

Mange av oss vil likevel ha en følelse av at det er noe tullete og galt ved utsagnet til Støre. Utsagnet er jo egentlig et merkelig vrøvl. Vi vet jo alle at Norge er et land med fjell og fjorder, daler, bygder og byer osv. Norge er noe virkelig noe, og noe konkret noe.

Nå vil jo Støre, sin vane tro, som de fleste politikere i AP og SV, ofte distansere seg fra det konkrete og virkelige. De liker best å operere med uklare, abstrakte eller vill-ledende begreper som gir dem anledning til å vrøvle og manipulere på et mer «høyverdig» plan. Norge har ifølge Støre derfor blitt til et vi, og det er blitt til et særdeles diffust vi.

Støres artikkel i Aftenposten er som tatt ut av en lærebok i manipulering. Punkt 1 for en manipulerende politiker er å servere løgner og halvsannheter på et beleilig tidspunkt, gjerne etter en passe dose skryt, til et publikum som ikke skal regne med at de skal bli bedradd. Julaften er et beleilig tidspunkt. Da har de fleste «latt garden falle» og er fredsæle, godslige og medgjørlige.

Støres innlegg var å finne på Si:D-siden som er Aftenpostens side for barn og ungdom.  Det er først og fremst barna og de unge han henvender seg til. Barna, de unge, troskyldige og uerfarne har alltid vært lettere å manipulere enn voksne med lang erfaring fra livets skole.

AP-formann Støre har selvsagt sine baktanker med sine forunderlige formuleringer, og blant tillitsvalgte og tilhengere i AP og SV vil nok formannens kodetale - eller retorikk som de kaller det - vekke både beundring, respekt og fryd. For de skjønner koden; de skjønner godt at Støre ikke mener at vårt land er blitt til et vi, og de skjønner at han med sin dobbeltkommunikasjon har til hensikt å forføre både de unge og andre som måtte lytte til hva han har å si. 

Budskapet som Støre på fordekt vis prøver å lirke inn i barna, de unge og andre er dette: Som en følge av masseinnvandringen har alle vi som bor i Norge fått en større og bedre identitet, et «større vi». Barna tror det kanskje.

På det underforståtte og halvbevisste plan får Støre med sin påstand om et forstørret vi, også kommunisert at den identiteten vi hadde før, eller allerede har, var og er forholdsvis liten og stusslig. Ikke mye å ta vare på. Barna tror kanskje det også.

Det er den såkalte «venstresidens» gamle prosjekt «vårt nye vi» dette dreier seg om. Prosjektet er et forsøk på å omkalfatre identiteten og sjelslivet til flere millioner av oss nordmenn.  «Vårt norske vi», vår grunnfestede og uforfalskede norske identitet, som vi har i vårt innerste indre, skal vekk. Den skal erstattes med «vårt nye vi», en ny identitet som Hylland Eriksen, Per Fugelli og flere andre ideologer på «venstresiden» har klekket ut for oss.

Jeg har skrevet en del om «vårt nye vi» tidligere. Det viktigste trekket ved den nye identiteten er at hengivenheten til og samfølelsen med far, mor, søster, bror, land, folk og norsk kultur skal elimineres eller svekkes kraftig. I stedet skal vi øves opp til en identitet som sikrer hengivenhet til abstrakter og AP-koder. Se mer om dette her. Den identiteten AP byr på, er ikke mye å samle på, etter min mening. De fleste av våre nye landsmenn vil sikkert også ha visse motforestillinger mot å la tåkete abstrakter og uforståelig svada bli kjernen i deres innerste indre.

Det har også vist seg at vår gode gamle norske identitet var mer seiglivet enn mange hadde trodd. «Venstresidens» prosjekt for ombrekking av befolkningens sjelsliv, kan stå i fare for å stoppe opp. For å redde situasjonen griper raddissene fra «venstre» som vanlig, til skjuleri. Vår sunne norske identitet skal bekjempes, korrumperes og omkalfatres i det skjulte; helst uten at vi blir det bevisst.

«Toneangivende kretser» i AP og SV har derfor i det siste begynt å dekke til sine nokså åpenlyse angrep på vår norske identitet ved å bruke et nytt navn på prosjektet sitt.

Det gamle navnet, «vårt nye vi», røpte altfor tydelig en motsetning til «vårt gamle og gode vi». Det ble for tydelig at «vårt nye vi» skulle overta plassen til vår gamle identitet, og at den skulle skrotes og fjernes. Det prangende, og til dels alarmerende navnet, «vårt nye vi», kunne føre til at folk begynte å ane at deres innerste indre var under angrep, og da ville de bli vanskeligere å manipulere.  Den som skjønner hva som foregår, er ikke alltid så lett å lure.

«Venstresiden» har derfor endret sin retorikk. Med sitt nye snakk om «et utvidet vi» el.l. vil de skjule at deres identitetspolitikk er tukling med og et forsøk på nedkjemping av vår rotfaste norske identitet. Navnet, «et større vi», «vårt utvidede vi» el.l. skal få oss til å tro at vi kan få beholde vår norske ID som før. Vi skal bare få en rekke nye identiteter i tillegg; liksom. Sammenføringen av gamle og nye identiteter - til «vårt store, utvidede vi» som vi alle skal bekjenne oss til, skal likevel ikke kunne sies å føre til noe «nytt vi» eller til noen endring av den trygge norske identiteten som vi allerede har. Tro det den som vil! Jeg tror det ikke.

Jeg sier forreste ikke at det er noe galt med identiteter som ikke er norske. Identiteten til de fleste svensker, dansker, polakker eller folk fra andre land kan være ok. Men la svenskene få være svensker med god samvittighet, la danskene være dansker, la polakkene være polakker og la oss nordmenn få være nordmenn. Denne evige, fasistisk pregede og løgnbaserte tuklingen med folks selvoppfatning, bør vi bli fritatt for.

Foraktenfor det typisk norske, og for alminnelige nordmenn og for vår norske ID er dessverre likevel så inngrodd i AP og SV at vi kan se helt bort fra at de noen gang vil respektere oss vanlige nordmenn og det vi står for. Represalier, beskyldninger og fordømmelser fra den politisk korrekte «eliten» på «venstresiden» vil vi fortsatt jevnlig bli utsatt for. Om de ikke får tukle, manipulere og behandle oss vanlige undersåtter som annenklasses og umælende objekter, vil det gå ut over deres egen identitet og selvfølelse. (Se nedre del av innlegget "Ikke nødvendig med ny ID for alle?")

Ferske eksempler på den såkalte «venstresidens» vrede fikk vi ved juletider. Kulturminister Linda Hofstad Helleland, som bruker Facebook, var frekk nok til å legge ut et bilde av seg selv - i bunad og foran et juletre - på lille julaften. «Vær stolt av det norske», skrev hun. Hun kom også med upassende ord som brunost, kvikklunsj, våre gode norske juletradisjoner, kristen tro, det typisk norske og grøt. Dette virket som en rød klut på de utrolig intolerante «liberalerne» og «globallistene» på «venstresiden». Hun ble sablet ned av de «rett-troende» på sosiale media og i pressen.
Se f.eks.:

Vår store tåkefyrste og formann, Jonas Gahr Støre, er forresten ikke den eneste som er ute etter de lille og troskyldige barnas sjel ved juletider. På en barneskole i Stavanger fikk ikke barna lov til å si norske ord som julelykt og julenisse.
Men de fikk lov å nynne:




Godt nytt år til deg og heia Norge!



torsdag 1. desember 2016

"Folkedemokrati"...?

Dette merkelige begrepet ble nylig brukt av Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen på NRK.

Han måtte si "folkedemokrati". Han kunne ikke bare si "demokrati". For på hans politikerspråk, som vi kan kalle et slags kodenorsk, betyr ikke ordet "demokrati" det samme som på vanlig norsk. Når politikene og massemediene snakker om "demokrati", er det ikke alltid folket og folkestyret de har i tankene.

På NRK, Dagsnytt 18, den 28.11.16 fikk jeg se og høre en litt betuttet samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen, gi uttrykk for at vi i Norge i enkelte vegsaker nok har et «folkedemokrati». Jeg synes ordet er rart og måtte trekke på smilebåndet.

Om vi oversetter det greske ordet demokrati til norsk, skulle et «folkedemokrati» bli til noe slikt som et «folkefolkestyre». Smør på flesk? Neppe. Ikke for en garvet politiker som Solvik-Olsen. Etter mange år i politikken er selv han blitt smittet av "sjargongen på Løvebakken". Han måtte si "folkedemokrati" fordi det "demokratiet" han og andre politikere oftest reklamerer for, er temmelig fjernt fra folket.

Jeg har tidligere skrevet at mange folkeforaktende politikere helst ikke tar ord som folk og folkestyre i sin munn. Kodetalerne i politikken har i et par generasjoner skydd det norske ordet folkestyre og misbrukt fremmedordet demokrati. Sistnevnte ord har internt blant politikere og i deres kretser, især på «venstresiden», fått en noe annen betydning enn den opprinnelige (som er folkestyre).  Nå viser det seg at politikernes misbruk og forvrøvling av ord og begreper kan ha bragt dem opp i et dilemma:

Politikere som på Storting og i regjering er vant til å pludre i veg på sitt kodenorsk -  hva kan de gjøre hvis de for en stakket stund vil tre ut av rollen som kodetalere og folkemanipulatorer? Kan de ganske enkelt i full offentlighet gå over til igjen å bruke språket vårt på en ærlig og sannferdig måte uten å komme opp i problemer? Nei, neppe!

Hadde Solvik-Olsen på NRK bare sagt «demokrati», og med det ment ekte demokrati - velmenende som et uskyldig barn, så var det fare for at mange politikere og mange i de «toneangivende kretser» kunne misforstått ham. De kunne ha tatt det som en selvfølge at han, som så vanlig, brukte ordet demokrati i politikernes forvrengte, uklare og lurvete betydning.

Nå ville imidlertid Solvik-Olsen ha det klart fram at det var noe i nærheten av det ekte demokratiet med folkelig engasjement og folkestyre som gjorde at mange vegsaker tok så lang tid.

Ordet «demokrati», som jo på politikerspråket ikke lenger betyr folkestyre, var lite egnet til å føre tanken i retning av folket eller folk. For å bli riktig forstått i de «toneangivende» og kodetalende kretser, og for å sette fokus på folket, måtte Solvik-Olsen foreta en presisering. Han brukte derfor det litt komiske og antagelig nokså nyskapte begrepet «et folkedemokrati» om det han mente var roten til elendigheten i vegsakene.

Dermed klarte han jo å gi «folkedemokratiet» og folket skylden for mange forsinkelser av utbyggingene på vegsektoren.  Dette var nok noe folkeforakterne på «venstresiden» syntes godt om, og samferdselsministerens bruk av begrepet «folkedemokrati» vakte nok en del beundring og anerkjennende mumling blant kodetalerne i de «toneangivende kretser».

Solvik-Olsen skal likevel ha takk for at han nevnte folket i så nær forbindelse med demokratiet. Kan vi håpe på en renessanse og på politikere som igjen begynner å tenke på folket, folkets vilje og folkets beste ved styringen av landet? Jeg øyner et ørlite glimt av håp i enden av en lang, mørk, trang og stadig mer ufyselig «sosialdemokratisk» tunell.

Det går forresten godt an å ha et folkestyre uten å holde seg med et virvar av regler som gjør at vegsaker og andre viktige saker stopper opp. (Er det 40 år saken med E18 inn til Oslo har tatt foreløpig)?

Mange politikere på den såkalte «venstresiden» liker nok de uendelige «demokratiske prosesser» som Jens Stoltenberg dyrket så hengivent for å holde en oppblåst og svindyr offentlig sektor med papirarbeid. Men vi kan ikke gå med på at politikere og deres byråkrati skal få saksbehandle og domstolsbehandle alle saker til døde. En forenkling av regelverket og de «demokratiske prosesser» må til slik at saker kan bringes fram til endelig vedtak uten uendelige omkamper og uten at det tar så urimelig lang tid. Det å treffe en endelig og gyldig beslutning, er en viktig del av folkestyret.



fredag 20. mai 2016

«Vårt nye vi»: Uvisst hvor mange som har byttet identitet

Prosjektet «vårt nye vi» har kommet et stykke på veg. I «venstresidens» leir er det ikke så helt få som mangler samfølelse og identitet med Norge og nordmenn. Identitet med floskler og AP-koder som «våre verdier» o.l., kan derimot se ut til å ha grepet om seg.

Det er likevel ikke sikkert at identiteten, «vårt nye vi», har fått slå rot i så mange som man skulle tro. Vi må huske at de på «venstresiden» elsker tilgjorte "rollemodeller", rollespill, kodetale, partilojalt hykleri og det å gi seg ut for slikt som de ikke er. Det kan derfor hende at mange som ser ut til å være tilhengere av «vårt nye vi», bare er det på liksom.


torsdag 19. mai 2016

«Vårt nye vi». Toppene har neppe skiftet identitet

Det ser ut til at de som ivrer mest for den nye identiteten vår, vil ikke ha den selv.

Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og andre førerfigurer på «venstresiden» er og blir ved sitt gamle jeg. De identifiserer seg fortsatt med sine politikerroller (OBS! roller!) og med sitt kall til å skulle styre og regjere over alle undersåtter. Fra dette kallet viker de ikke. Nå venter disse politikerne på at så mange nordmenn som mulig skal la seg forlede til å gi seg evig hen til den nye prøve-identiteten som de har tenkt ut for oss («Vårt nye vi»). Kjernen i denne identiteten skal som nevnt være kjempefloskelen og AP-koden «våre verdier» med tilhørende abstrakte underverdier som humanisme, raushet, godhet, toleranse, fasthet, lojalitet osv. osv..

Enkelte av tilhengerne av den nye og luftige identiteten vil til tider kunne være litt usikre på hva de egentlig har gitt seg hen til. Slik usikkerhet vil de førende kreftene i AP og SV neppe ha mye i mot. Enhver kodetaler vet at usikre mennesker er lette å manipulere.

Usikkerhet og undring blant tilhørere gir dessuten kodetalerne anledning til å fremstå i en av deres kjæreste roller: i rollen som læremestere, sannsigere og orakler. Foran undrende og nysgjerrige tilhørere kan partitopper komme med lange belæringer og «forklaringer» om hva floskelen «våre verdier» skal bety - fra sak til sak, og i hvert enkelt tilfelle. Begrepet er relativt og svært romslig. Det kan bety det aller meste.

De vil nok også fortelle oss hva vi må gjøre for at vi skal nå fram til alt det vakre og prisverdige som de i tankene og på ordplanet kan utlede fra det abstrakte og tåkete begrepet, «våre verdier».

Budskapet i de lange fortellingene deres koker ofte ned til noe så platt og for folk flest noe så fåfengt som «Stem AP»! «Stem SV»!



Neste innlegg: «Vårt nye vi»: Uvisst hvor mange som har byttet identitet


torsdag 21. april 2016

Hva betyr ordet «ytringsfrihet» når det blir brukt av en kodetaler fra AP eller SV ?

Ordet «Ytringsfrihet» betyr neppe helt det samme på kodenorsk som på vanlig norsk. "Ytringsfrihet" har av kodetalere blitt nevnt som en av "våre verdier", og vi må regne med at de til stadighet kan legge nye betydninger i begrepet.

Da striden om Muhamed-tegningene var på sitt mest intense, gikk Jonas Gahr Støre ut med AP-inspirerte definisjoner og forklaringer om hva ordet «ytringsfrihet» kan bety. Det var ikke mange som ble særlig klokere av forklaringene hans. Han tåkela begrepet kraftig. Mange satt igjen med en følelse av at man skal passe seg for å si noe.

Liknende "forklaringer" har vi også fått høre fra SV og AP-folk senere. Hva de med sin kodetale vil ha oss til å tro at ytringsfrihet er for noe, er nok dessverre fortsatt uklart både for meg og for mange andre. Det er nok de politisk korrekte menneskene i AP og SV glade for. Uklarhet rundt begrepet ytringsfrihet skaper usikkkerhet om hva man har lov å si. Usikkerheten legger en demper på viljen til å komme med frimodige ytringer.


Neste innlegg: «Vårt nye vi». Toppene har neppe skiftet identitet

APs kodeord "demokrati"

Ordet demokrati har på alminnelig norsk lenge betydd folkestyre. (Det kommer fra gresk. Demo betyr folk, og krati betyr styre).

For noen tiår siden var det vanlig å snakke om folkestyre i Norge. Vi brukte ikke så mye fremmedordet demokrati. Men etter hvert som folkeforakten jevnt og trutt har økt i de politiske korrekte kretser, har bruken av det norske ordet folkestyre, blitt trengt mer og mer tilbake. Det har skjedd med hjelp fra media. I dag tar politikerne på «venstresiden» helst ikke ord som folk og folkestyre i sin munn. Begrepene og tankene om det norske folket og folkestyret vårt skal ties i hjel.

Fremmedord er jo som regel litt mer diffuse og tåkeleggende enn klare og greie norske ord. Ordet demokrati er derfor mye bedre egnet som et kodeord og som et redskap for manipulering enn hva det lett forståelige norske ordet folkestyre er.

I «fagkretser» rundt politikerne på «venstresiden», er ordet demokrati blitt bearbeidet og omdefinert til et kodeord.  «Toneangivende» statsvitere, og andre som fremstår som vitere, bruker nå ordet demokrati om slikt som nok ligger langt unna det vi hittil har kunnet kalle folkestyre. Når politikere f.eks. gir vekk stadig mer av vårt selvstyre til overnasjonale organer, vil de ha oss til å tro at det er demokratiet/folkestyret som får utfolde seg.

Hva «venstresidens» kodeord demokrati skal bety når politikerne og viterne deres bruker det, har jeg ikke klart å finne ut av. Ordet er omgitt av lange «faglige» utredninger og meget solide koder som det må ha tatt lang til å klekke ut. Jeg har mistanke om at kodetalerne har visse motforestillinger mot å gå åpent ut med sine nye definisjoner av ordet. Ved i første omgang å beholde den nye betydningen skjult for andre enn sine medsammensvorne, kan de, uten å gjøre seg til latter for oss alle, forandre og snekre videre på kodebegrepet etter hvert som nye behov melder seg. Vi lever i en tid med raske endringer og stadig nye behov. Hva kodeordet demokrati til slutt kommer til å bety, er nok foreløpig uvisst både for oss og dem.

Ett er likevel sikkert: På «venstresidens» kodenorsk og i maktstrebernes motetale betyr ordet demokrati ikke lenger folkestyre! 



Neste: Frihet

AP-koden "raushet"

Raushet er en av "våre verdier" som det stadig er mye snakk om her i Norge. Jeg skal ikke si så mye om begrepet, men vil komme med et lite ymt om at når politikerne vil vise raushet, så mener de ikke raushet med egne midler. Det er andres penger de vil slå om seg med.

En forbryter kan presse penger av naboen sin, for så å gå på restaurant og spandere på alle gjester. Etterpå kan han skryte av hvor raus han har vært.

I kretsene rundt rause politikere er det mange som ser fram til å motta store beløp fra statskassen. Det gjelder ikke minst pressen og kringkastingen og et vell av organisasjoner med edle formål på papiret og skitne hensikter i praksis.


Neste: Demokrati

onsdag 20. april 2016

Kodefloskelen «Våre verdier», en diger verktøykasse for manipulering

«Våre verdier» kan være så mangt, og politikerne har fri adgang til å trekke fram begreper og tanker om slikt som de mener passer i hvert enkelt tilfelle.

Vil de f.eks. bevilge uansvarlig mye penger til et suspekt formål som et nytt vinter-OL i Oslo, trekker de gjerne fram den av «våre verdier» som de kaller raushet.

Omsorg og medlidenhet - med de gamle og syke - snakker de støtt varmt om når de vil ha oss til å på med på nye økninger av skatter og avgifter - som de kan ha planer om å bruke til slikt som «månelandinger».

Hvis vi skal forledes til å godta at Norge gir vekk enda mer av sitt selvstyre, kan politikere tale varmt om den av «våre verdier» som de kaller «internasjonal solidaritet».

Begrepet «toleranse» (nok en abstrakt «verdi») kan de komme trekkende med når de vil ha oss til å se gjennom fingrene med  at kriminelle eller halvkriminelle svindler til seg penger og privilegier med løgn og ved å gi blaffen i lover, påbud og forbud fra norske myndigheter.

Osv., osv.

Det er knapt noen grense for hva hovedkoden og kjempefloskelen «våre verdier» kan romme. Abstrakter tar ikke stor plass.

Vi kan se litt nærmere på noen av de «verdiene» som ofte blir nevnt.

Neste: Raushet


«Vårt nye vi»: «Våre verdier» kan være så mangt

Når vår nye identitet, «vårt nye vi», er kommet på plass, skal altså vår gamle identitet, med hengivenhet til mor og far, land og folk, være trengt til side. I stedet skal vi ha samlet oss om noe annet. Vi skal ha gitt oss hen til abstrakter og dyrking av mer eller mindre uforståelige AP-koder.

Blant AP-kodene er det romslige samlebegrepet «våre verdier» en hovedkode. Hva som kan skjule seg under dette luftige begrepet, er ikke godt å si for oss som skal manipuleres. Av og til kommer likevel talsmenn for «venstresiden» med enkelte hint:

«Våre verdier» skal kunne være slikt som: Humanisme, ytringsfrihet, likestilling, kjærlighet, omsorg, lojalitet, verdighet, ydmykhet, demokrati, rettferdighet, toleranse, null-toleranse, nøkternhet, raushet osv. Det er vakre ord. Felles for dem er at de er benevnelser for vage abstrakter.

De vakre ordene kobler tankene våre til inderlige, menneskelige lengsler og håp. Det er likevel ikke meningen at vi velgere og skattebetalere på egenhånd skal tenke oss fram til hva de fagre ordene betyr. Vi skal heller ikke gruble for mye over hva som må til for at vi skal nå fram til alt det gode og prisverdige som ordene bærer bud om.

De vakre ordene skal defineres nærmere av politikerne og deres ordsmeer og tankesmeer på «venstresiden». Disse menneskene, som egentlig forakter oss, skal nå forklare for oss hva det er vi lengter etter og hva f.eks. lojalitet, frihet og rettferdighet er for noe.

Det blir spennende å se hva de kommer fram til. Noen overraskelser må vi regne med. «Venstresiden» har i de senere år fått en del ny inspirasjon og ferske tankeimpulser fra øst, bl.a. gjennom den dialogen som Jonas Gahr Støre og andre har vært så opptatt med.

Opplegget med barnebruder og AP/SV-kjærlighet med småjenter helt ned i tolvårsalderen bør vi vegre oss for å kritisere det. Det mener iallfall «venstresidens» evig hjertegode folkerefser og samfunnsdoktor, Per Fugelli. Han mante til forståelse og toleranse på NRK Dagsrevyen i januar/februar 2016 og var tydelig preget av å ha mottatt ny inspirasjon fra øst.

Toleranse er et vakkert ord, og det kan brukes til å forlede store menneskemasser. Forståelse og toleranse for den hedenske skikken med barnebruder og AP/SV-kjærlighet med innkjøpte småjenter i tolvårsalderen, ser ut til å kunne bli en av de «verdier» som vi heretter skal åpne oss for og identifisere oss med.


Neste: Kodefloskelen «Våre verdier», en diger verktøykasse for manipulering


«Vårt nye vi»: Farvel til vår identitet med Norge?


Norge! Skal våre lands- og folkeforaktende politikere få gi bort landet for noen 
klapp på skulderen fra kommisærer i EU og FN? 

En viktig side av vår norske identitet er identiteten med selve landet, med selve vårt vakre Norge med fjell og daler, byer, bygder, fjorder, holmer og skjær. Vi har en følelse av at vi hører hjemme her, at dette på en måte er vårt sted på jorda, og at vi alle og hver for oss en dag kan få lov til å ha noe her, eie noe her og til og med råde over noe her.

Denne siden av vår norske identitet har AP og SV aldri likt.

«Venstresidens» ideologi er grunnlagt på tanker fra øst. I Sovjet var det ikke noen eiendomsrett til land for befolkningen eller for den enkelte. Hele det enorme området, verdens største land, var i praksis eid av noen få pamper i kommunistpartiet. I AP og SV har man sine helter, og man ser opp til ufølsomme og brutale papmer.

Det eiendomsløse menneskets naturlige trang til å ville ha noe for seg selv, til trygt å eie noe, eller til å ha en flekk av vår jord i fred, anser «venstresiden» som en trang til å ville «privatisere» noe. Slikt ser de på som en forbrytelse mot det de kaller «fellesskapet».

På forskjellige måter, med reguleringer og byggeforbud, har «venstresiden» i Norge i et par mannsaldre klart å sørge for at eiendomsløse mennesker forblir eiendomsløse. Mennesker som ikke får eie en flekk av vår jord, det vil jo AP og SV ha mange av. De «toneangivende kretser» på den såkalte «venstresiden» har i praksis aldri villet gi «sitt proletariat» andre realgoder enn løsøre.

For hvis du eier noen kvadratmeter av denne jord, så kan du med en viss rett si: Dette stedet er mitt! Her bestemmer jeg!

Slikt vil man i AP og SV selvsagt ikke ha noe av. Ethvert AP- eller SV-menneske vil se det som en farlig svekkelse av sin posisjon om en annen får lov til å bestemme over noe.

Fortvilte mennesker som ikke eier en flekk av vår jord, er nå som før et viktig velgergrunnlag for de «venstreorienterte». Med løgnaktig retorikk, fagre løfter og kodetale har AP og SV klart å lokke til seg mange som har det vanskelig.

Mennesker som har måttet gi opp drømmen om å få et sted for seg selv, vil lett få en viss fremmedfølelse eller likegyldighet overfor de steder som de mer eller mindre tilfeldig ferdes på. Stedene «er ikke for dem». En viss fremmedfølelse og likegyldighet overfor det landet de lever i, vil de også lett kunne få. AP og SV-politikere vet at slike eiendomsløse mennesker er forholdsvis lette å manipulere.

Når vi ikke lenger føler oss som et folk og når likegyldigheten overfor landet er blitt stor nok i en stor nok del av befolkningen, kan all Norges-identitet brytes ned. Vegen mot en ny identitet, mot «vårt nye vi», kan da åpne seg.


Neste: «Vårt nye vi»: En identitet med hengivenhet til abstrakter og AP-koder


Svekkelse av vår bevissthet om at vi er et selvstendig folk

Før «vårt nye vi» kan podes inn i oss, må som nevnt den identiteten vi alt har, fjernes eller svekkes kraftig.

De førende krefter på «venstresiden» gir med tilfredshet vekk vår selvstendighet og suverenitet, bit for bit, til overnasjonale organer og sammenslutninger. Vår norske folkevalgte organer blir dermed trykket lenger og lenger nedover i et internasjonalt makthierarki. Vi får mindre og mindre vi skal ha sagt. Folkestyret blir fratatt oss, bit for bit.

Dette vet vi, og det fører uvegerlig til en bevissthet om at vi er et folk som har tapt noe av vår selvstendighet. Vi er ikke lenger så frie og selvstendige som vi en gang var.

Et folk som på denne måten taper selvråderett, kan etter hvert også tape noe av sin selvfølelse og sin identitet. Ethvert parti med kjennskap til Stalin og andre despoters metoder, vet dette. AP og SV vet det godt. De håper på at Norges-identiteten vår kan bli så svekket at de uten store vansker får puttet i oss «venstresidens» nyutklekkede idealidentitet, «vårt nye vi».


Neste: «Vårt nye vi»: Farvel til identiteten med Norge, vårt land?

AP og SV har skiftet navn og tatt avstand fra folket og det norske

Frydefull bruk av svada og kodetale er ikke det eneste tegnet på APs og SVs forakt for oss som hører til her nede i det norske samfunnet. Forakten for oss vanlige nordmenn og for vår identitet, kommer tydelig fram også på andre måter: Vi nordmenn «er ikke noe».

Et par av deres politisk korrekte «forskere» fant for en tid siden ut at vi nordmenn egentlig ikke er et eget folk som fortjener et eget navn. Vi er ikke noe å snakke om. Dette ble slått opp i avisene.

Før snakket «venstresiden» mye om solidaritet - også om solidaritet med egne landsmenn. Nå snakker de nesten bare om internasjonal  solidaritet. Det er i parksis en solidaritet med politiske eliter i utlandet.

SV ble stiftet under navnet Sosialistisk Folkeparti. Men etter hvert som salongradikalere, åndssnobber og rødvinskjennere overtok partiet, kom folkeforakten tydeligere og tydeligere fram. Et hamskifte måtte til. De ville ikke lenger være bekjent av å hete folkeparti og kvittet seg med navnet. Nå heter de Sosialistisk Venstreparti og opererer selvfølgelig helst under den litt mer diffuse og kodepregede betegnelsen SV.

AP het tidligere «Det norske Arbeiderparti». Nå er navnet blitt til «Arbeiderpartiet». På et landsmøte for noen få år siden vedtok de å fjerne «Det norske». De følte et visst ubehag ved å ha tanken på Norge og «det norske» så tett innpå seg som i partinavnet. Noe av hensikten var selvfølgelig også å gjøre seg lekrere for de mange som ikke regner seg for å være norske.

Begrepet «arbeider» var de forresten hensynsløse nok til å beholde.

Overklassefigurene og kodetalerne i AP liker naturligvis heller ikke å fremstå under partiets rette og fulle navn. I stedet for å gi seg til kjenne under navnet «Arbeiderpartiet» liker de heller å opptre under den litt mer tåkete og kodepregede benevnelsen AP.


Neste: Svekkelse av vår bevissthet om at vi er et selvstendig folk