APs partilogo, Den Røde Rose

Arbeiderpartiets logo / Aps emblem er flertydig

© See terms

Aps partiemblem er en nokså fortegnet rose; satt sammen av intet mindre enn 7 halvmåner! 

Den Røde Rose er fra gammelt av et symbol på kjærligheten

Begrepet kjærlighet har lenge vært under analyse og bearbeidelse i «tankesmier» og «tenketanker» på den såkalte «venstresiden».

Arbeiderpartiet (navnet røper en usmakelig falskhet); Arbeiderpartiet prøver iherdig å få oss til å identifisere partiet med Kjærlighet. AP har derfor, for ikke så mange år siden, valgt kjærlighetssymbolet, Den Røde Rose, som sitt partiemblem. Dette har skjedd etter nøye overveielser og rådføring med fagfolk i PR-bransjen.

Ved konstant å la seg assosiere med et kjærlighetssymbol håper AP etter hvert å opparbeide seg en slags «eiendomsrett» til begrepet kjærlighet. Da får de også det som de i manipuleringsfaget kaller "definisjonsmakt" over kjærlighetsbegrepet. Våre barn eller barnebarn kan kanskje en gang, etter å holdt ut lang indoktrinering i skoler og fra media, komme til å spørre seg hva kjærlighet egentlig er for noe. Da skal det altså være naturlig for dem å gå til AP eller venstresidens talsmenn for å få svaret.

AP regner nok også med at det å ha symbolet på kjærligheten som et fanemerke, vil lette det daglige arbeidet for dem. Med kjærlighetssymbolet, den røde rose høyt hevet som en fane, og under henvisning til gode hensikter, vil AP kunne komme til å imøtegå enhver kritikk mot sin politikk. Nye skatter og avgifter, nye unødvendige og inngripende forbud og påbud, grov ødsling med samfunnets penger, uendelige og rådyre «demokratiske prosesser», handlingslammelse og mangel på styringsevne; alt dette vil de kunne markedsføre med et hav av røde roser og under en dåm av grenseløs kjærlighet og uendelig godhet.

Hva slags «kjærlighet» den røde AP-rosa symboliserer, kan det imidlertid være delte meninger om. Alle typer kjærlighet er ikke like populære i AP. Tanker på enkelte useksualiserte former for kjærlighet prøver de å bli kvitt ved rett og slett å tie dem i hjel.

Retorikerne og de selvutnevnte «verdensborgerne» på venstresiden har lenge - og av flere grunner - prøvd å bringe vanry og et glemselens slør over ord som fedreland og fedrelandskjærlighet. 

Et folk som føler kjærlighet og hengivenhet til sitt land, er ikke alltid så lette å manipulere. De er ikke alltid likegyldige til hva landet deres og midlene deres blir brukt til. Et folks fedrelandskjærlighet kan derfor virke som en demper på politikere som elsker å stå i internasjonale fora og glimre med løfter om å gi sine landsmenns land og midler vekk til utenlandske makter eller til helt abstrakte formål.

Nå var det jo heller ikke fedrelandskjærlighet, men sex Kristin Halvorsen ga grønt lys for og gjorde seg til forvalter av da hun var kunnskapsminister i en AP-styrt regjering. Hun opptrådte på NRK Dagsrevyen og kunngjorde en regel om at offentlig ansatte helsesøstre måtte levere ut kondomer til skole-elevene slik at de «får oppleve kjærligheten».

For en skole-elev, som i kjærlighetens navn nettopp har hentet seg kondomer hos helsesøster, vil begreper som fedrelandskjærlighet, søskenkjærlighet og morskjærlighet kunne virke komiske, ufyselige og absurde.

Etter den nye skole-oppfatningen av ordene skulle søskenkjærlighet bety et knull eller seksuell omgang mellom søsken. Det er jo noe alle vet er en forbrytelse. Vi kaller det blodskam på godt norsk, mens det i de mer kode- og skjuleglade kretser oftest blir betegnet som «incest».

Ordet morskjærlighet har våre styrere også bragt i vanry. Også dette ordet blir lett ensbetydende med blodskam og kriminell seksuell aktivitet. De fleste vet at en «mother fucker» ikke er mye å se opp til.

Søskenkjærlighet, morskjærlighet, og også farskjærlighet, har med politikernes ordbruk rett og slett blitt gjort om til begreper som gir assosiasjoner om en avskyelig forbrytelse: blodskam. I politikernes og styrerflokkens retorikk ligger det derfor et diskret, men virkningsfullt press i retning av at alminnelig, sunn kjærlighet og hengivenhet til mor og far, søster og bror; det er noe du bør få ut av hodet og ut av følelseslivet fortest mulig og èn gang for alle.

Når psyken vår er tømt for kjærlighet til våre nære, åpner vegen seg for kjærlighet og hengivenhet til det store, statsstyrte «fellesskapet» som den såkalte venstresiden lenge har reklamert så sterkt for. Dette er etter alt å dømme et «fellesskap» eller et samfunn slik de liker å tenke seg det: Den private sfære med familier og annet som kunne eksistere uten myndighetenes hjelp, er trykket ned og tappet for det meste. Offentlig sektor er blåst tilsvarende opp. Staten er tilnærmet allmektig på alle livets området, og den skal styres av dem: våre svikefulle politikere og kodetalere fra den såkalte«venstresiden».

Sexpresset mot kjærlighetsbegrepet har vært der lenge, og det har gjort sin virkning. Familiene tappes for tanker om hengivenhet og enhver form for kjærlighet familiemedlemmene imellom. Et resultat av dette, og av andre politiske tiltak, er at familier går i oppløsning. Vi får et økende antall skilsmisser, nøkkelbarn, fosterbarn og ulykkelige mennesker med depresjoner og selvmordstanker.

Ødeleggelsen av begrepet kjærlighet og elimineringen av de mange gode tanker som dette ordet kunne gi, svekker samhold, hengivenhet og respekt mennesker imellom.

Som de fleste andre med sans for allmakt og enevelde, håper «venstresiden» på at vi alle i deres statsstyrte «fellesskap» vil rette vår hengivenhet og restene av vår kjærlighet - oppover - mot dem og lederne deres. Til erstatning for far og mor kan vi da, som i mange andre totalitære samfunn, få en egenrådig, brutal og tilnærmet allmektig regjeringssjef - godt smykket og forkledd som en mild og godslig landsfader eller landsmoder.

  

En egenrådig, udemokratisk og folkeforaktende «landsmoder»?

    

   

Til tross for at vi hadde sagt nei til EF og EU i to folkeavstemninger, meldte Gro Harlem Brundtland oss inn i EØS.

Misbruk av ordet kjærlighet må vi fortsatt regne med; særlig når «venstresiden» og media henvender seg til de unge. Tidlig krøkes, må den som god krok skal bli. I totalitære samfunn blir elevene lært opp til, ikke å ære og elske sine mødre og fedre, men til å angi dem.

Se også om navnebytter som viser norgesforakt: