torsdag 7. april 2016

Tenke, men ikke mene


VG 3.8.2015:

Min mening og kommentar:

Fenomenet med å si «jeg tenker» i stedet for jeg mener, jeg synes eller tror, grep om seg i «toneangivende kretser» på «venstresiden» for en del år siden.

I disse kretsene har ikke alle adgang til å mene noe eller synes noe; iallfall ikke offentlig. Det er det bare partiledelsen som har. Et underordnet partimedlem som går åpent ut og sier hva hun eller han mener, blir ansett som en «løs kanon på dekk». Han eller hun tuter ikke som de andre ulvene, kan bli oppfattet som "umusikalsk" og vil lett bli uglesett i flokken.

Å si «tenke» i stedet for mene, tro eller synes, er kodetale. For det stemmer ikke med vanlig norsk ordbruk. Det gir signaler om at kodetaleren har den nødvendige lojalitet overfor partilederne. Han respekterer meningsmonopolet deres, og han viser den nødvendige forakt for vanlig norsk tale og for alle oss som foretrekker et uforfalsket og ujålet språk.

Bruken av ordet tenke som et kodeord har spredd seg raskt. Den såkalte «venstresiden» har stort sett kontroll over media og de statssubsidierte avisene. I mediene skal man være politisk korrekt, og der sier man tenke i stedet for mene, tro og synes. Å spørre etter et alminnelig menneskes mening, ser iallfall for tiden ut til å være temmelig upassende for en TV-ansatt. Man skal ikke anspore hvem som helst til å gjøre seg opp meninger på egen hånd.

Her er noen ord fra språkprofessor Finn Erik Vinje:


Synsing:
Hva vi alminnelige dødelige synes, er heller ikke interessant i de «toneangivende kretser». Media har en liten, utvalgt flokk av profesjonelle og betalte synsere som synser politisk korrekt for oss alle.

Tro:
Å røpe ærlighet og mangel på skråsikkerhet ved å si at man tror noe, er heller ikke som seg hør og bør i politikken. Der skal man late som om man vet. Påtatt skråsikkerhet og bullshit er dessverre slikt som florerer.

Kode- og moteordet tenke er i ferd med å skyve ordene og begrepene mene, tro og synes ut fra samtalen i det offentlige rom. De sistnevnte begrepene taper terreng også i norsk dagligtale. «Jeg tenker» i betydningen «jeg mener», «jeg synes» eller «tror», blir nå brukt ukritisk av mange mennesker uten at de prøver å signalisere forakt.

Når kodeordet tenke har fått etablert seg som nytale i vide kretser, er hjernevask og indoktrinering blitt gjennomført med en viss suksess. Resultatet er at våre tanker og begreper om det å mene noe, tro noe eller synes noe er blitt svekket og delvis fortrengt. Vi blir da mindre opptatt av meninger og tro og av hva vi selv eller andre måtte synes.

I autoritetsdyrkende og totalitære samfunn har lederne alltid lagt vekt på å svekke undersåttenes evne og tilbøyelighet til å ha en personlig tro og til å ha egne og veloverveide meninger. Etter at vi fikk radio og fjernsyn har ledernes makt til å påvirke undersåttene blitt større enn noen gang før. Et samfunn av mennesker uten skikkelige meninger, men bare med løse tanker som kan skyves i alle retninger, er en drøm for enhver manipulator med styrerambisjoner.




Neste innlegg: Holdninger, si ikke meninger

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar