torsdag 21. april 2016

Hva betyr ordet «ytringsfrihet» når det blir brukt av en kodetaler fra AP eller SV ?

Ordet «Ytringsfrihet» betyr neppe helt det samme på kodenorsk som på vanlig norsk. "Ytringsfrihet" har av kodetalere blitt nevnt som en av "våre verdier", og vi må regne med at de til stadighet kan legge nye betydninger i begrepet.

Da striden om Muhamed-tegningene var på sitt mest intense, gikk Jonas Gahr Støre ut med AP-inspirerte definisjoner og forklaringer om hva ordet «ytringsfrihet» kan bety. Det var ikke mange som ble særlig klokere av forklaringene hans. Han tåkela begrepet kraftig. Mange satt igjen med en følelse av at man skal passe seg for å si noe.

Liknende "forklaringer" har vi også fått høre fra SV og AP-folk senere. Hva de med sin kodetale vil ha oss til å tro at ytringsfrihet er for noe, er nok dessverre fortsatt uklart både for meg og for mange andre. Det er nok de politisk korrekte menneskene i AP og SV glade for. Uklarhet rundt begrepet ytringsfrihet skaper usikkkerhet om hva man har lov å si. Usikkerheten legger en demper på viljen til å komme med frimodige ytringer.


Neste innlegg: «Vårt nye vi». Toppene har neppe skiftet identitet

APs kodeord "demokrati"

Ordet demokrati har på alminnelig norsk lenge betydd folkestyre. (Det kommer fra gresk. Demo betyr folk, og krati betyr styre).

For noen tiår siden var det vanlig å snakke om folkestyre i Norge. Vi brukte ikke så mye fremmedordet demokrati. Men etter hvert som folkeforakten jevnt og trutt har økt i de politiske korrekte kretser, har bruken av det norske ordet folkestyre, blitt trengt mer og mer tilbake. Det har skjedd med hjelp fra media. I dag tar politikerne på «venstresiden» helst ikke ord som folk og folkestyre i sin munn. Begrepene og tankene om det norske folket og folkestyret vårt skal ties i hjel.

Fremmedord er jo som regel litt mer diffuse og tåkeleggende enn klare og greie norske ord. Ordet demokrati er derfor mye bedre egnet som et kodeord og som et redskap for manipulering enn hva det lett forståelige norske ordet folkestyre er.

I «fagkretser» rundt politikerne på «venstresiden», er ordet demokrati blitt bearbeidet og omdefinert til et kodeord.  «Toneangivende» statsvitere, og andre som fremstår som vitere, bruker nå ordet demokrati om slikt som nok ligger langt unna det vi hittil har kunnet kalle folkestyre. Når politikere f.eks. gir vekk stadig mer av vårt selvstyre til overnasjonale organer, vil de ha oss til å tro at det er demokratiet/folkestyret som får utfolde seg.

Hva «venstresidens» kodeord demokrati skal bety når politikerne og viterne deres bruker det, har jeg ikke klart å finne ut av. Ordet er omgitt av lange «faglige» utredninger og meget solide koder som det må ha tatt lang til å klekke ut. Jeg har mistanke om at kodetalerne har visse motforestillinger mot å gå åpent ut med sine nye definisjoner av ordet. Ved i første omgang å beholde den nye betydningen skjult for andre enn sine medsammensvorne, kan de, uten å gjøre seg til latter for oss alle, forandre og snekre videre på kodebegrepet etter hvert som nye behov melder seg. Vi lever i en tid med raske endringer og stadig nye behov. Hva kodeordet demokrati til slutt kommer til å bety, er nok foreløpig uvisst både for oss og dem.

Ett er likevel sikkert: På «venstresidens» kodenorsk og i maktstrebernes motetale betyr ordet demokrati ikke lenger folkestyre! 



Neste: Frihet

AP-koden "raushet"

Raushet er en av "våre verdier" som det stadig er mye snakk om her i Norge. Jeg skal ikke si så mye om begrepet, men vil komme med et lite ymt om at når politikerne vil vise raushet, så mener de ikke raushet med egne midler. Det er andres penger de vil slå om seg med.

En forbryter kan presse penger av naboen sin, for så å gå på restaurant og spandere på alle gjester. Etterpå kan han skryte av hvor raus han har vært.

I kretsene rundt rause politikere er det mange som ser fram til å motta store beløp fra statskassen. Det gjelder ikke minst pressen og kringkastingen og et vell av organisasjoner med edle formål på papiret og skitne hensikter i praksis.


Neste: Demokrati

onsdag 20. april 2016

Kodefloskelen «Våre verdier», en diger verktøykasse for manipulering

«Våre verdier» kan være så mangt, og politikerne har fri adgang til å trekke fram begreper og tanker om slikt som de mener passer i hvert enkelt tilfelle.

Vil de f.eks. bevilge uansvarlig mye penger til et suspekt formål som et nytt vinter-OL i Oslo, trekker de gjerne fram den av «våre verdier» som de kaller raushet.

Omsorg og medlidenhet - med de gamle og syke - snakker de støtt varmt om når de vil ha oss til å på med på nye økninger av skatter og avgifter - som de kan ha planer om å bruke til slikt som «månelandinger».

Hvis vi skal forledes til å godta at Norge gir vekk enda mer av sitt selvstyre, kan politikere tale varmt om den av «våre verdier» som de kaller «internasjonal solidaritet».

Begrepet «toleranse» (nok en abstrakt «verdi») kan de komme trekkende med når de vil ha oss til å se gjennom fingrene med  at kriminelle eller halvkriminelle svindler til seg penger og privilegier med løgn og ved å gi blaffen i lover, påbud og forbud fra norske myndigheter.

Osv., osv.

Det er knapt noen grense for hva hovedkoden og kjempefloskelen «våre verdier» kan romme. Abstrakter tar ikke stor plass.

Vi kan se litt nærmere på noen av de «verdiene» som ofte blir nevnt.

Neste: Raushet


«Vårt nye vi»: «Våre verdier» kan være så mangt

Når vår nye identitet, «vårt nye vi», er kommet på plass, skal altså vår gamle identitet, med hengivenhet til mor og far, land og folk, være trengt til side. I stedet skal vi ha samlet oss om noe annet. Vi skal ha gitt oss hen til abstrakter og dyrking av mer eller mindre uforståelige AP-koder.

Blant AP-kodene er det romslige samlebegrepet «våre verdier» en hovedkode. Hva som kan skjule seg under dette luftige begrepet, er ikke godt å si for oss som skal manipuleres. Av og til kommer likevel talsmenn for «venstresiden» med enkelte hint:

«Våre verdier» skal kunne være slikt som: Humanisme, ytringsfrihet, likestilling, kjærlighet, omsorg, lojalitet, verdighet, ydmykhet, demokrati, rettferdighet, toleranse, null-toleranse, nøkternhet, raushet osv. Det er vakre ord. Felles for dem er at de er benevnelser for vage abstrakter.

De vakre ordene kobler tankene våre til inderlige, menneskelige lengsler og håp. Det er likevel ikke meningen at vi velgere og skattebetalere på egenhånd skal tenke oss fram til hva de fagre ordene betyr. Vi skal heller ikke gruble for mye over hva som må til for at vi skal nå fram til alt det gode og prisverdige som ordene bærer bud om.

De vakre ordene skal defineres nærmere av politikerne og deres ordsmeer og tankesmeer på «venstresiden». Disse menneskene, som egentlig forakter oss, skal nå forklare for oss hva det er vi lengter etter og hva f.eks. lojalitet, frihet og rettferdighet er for noe.

Det blir spennende å se hva de kommer fram til. Noen overraskelser må vi regne med. «Venstresiden» har i de senere år fått en del ny inspirasjon og ferske tankeimpulser fra øst, bl.a. gjennom den dialogen som Jonas Gahr Støre og andre har vært så opptatt med.

Opplegget med barnebruder og AP/SV-kjærlighet med småjenter helt ned i tolvårsalderen bør vi vegre oss for å kritisere det. Det mener iallfall «venstresidens» evig hjertegode folkerefser og samfunnsdoktor, Per Fugelli. Han mante til forståelse og toleranse på NRK Dagsrevyen i januar/februar 2016 og var tydelig preget av å ha mottatt ny inspirasjon fra øst.

Toleranse er et vakkert ord, og det kan brukes til å forlede store menneskemasser. Forståelse og toleranse for den hedenske skikken med barnebruder og AP/SV-kjærlighet med innkjøpte småjenter i tolvårsalderen, ser ut til å kunne bli en av de «verdier» som vi heretter skal åpne oss for og identifisere oss med.


Neste: Kodefloskelen «Våre verdier», en diger verktøykasse for manipulering


«Vårt nye vi»: Farvel til vår identitet med Norge?


Norge! Skal våre lands- og folkeforaktende politikere få gi bort landet for noen 
klapp på skulderen fra kommisærer i EU og FN? 

En viktig side av vår norske identitet er identiteten med selve landet, med selve vårt vakre Norge med fjell og daler, byer, bygder, fjorder, holmer og skjær. Vi har en følelse av at vi hører hjemme her, at dette på en måte er vårt sted på jorda, og at vi alle og hver for oss en dag kan få lov til å ha noe her, eie noe her og til og med råde over noe her.

Denne siden av vår norske identitet har AP og SV aldri likt.

«Venstresidens» ideologi er grunnlagt på tanker fra øst. I Sovjet var det ikke noen eiendomsrett til land for befolkningen eller for den enkelte. Hele det enorme området, verdens største land, var i praksis eid av noen få pamper i kommunistpartiet. I AP og SV har man sine helter, og man ser opp til ufølsomme og brutale papmer.

Det eiendomsløse menneskets naturlige trang til å ville ha noe for seg selv, til trygt å eie noe, eller til å ha en flekk av vår jord i fred, anser «venstresiden» som en trang til å ville «privatisere» noe. Slikt ser de på som en forbrytelse mot det de kaller «fellesskapet».

På forskjellige måter, med reguleringer og byggeforbud, har «venstresiden» i Norge i et par mannsaldre klart å sørge for at eiendomsløse mennesker forblir eiendomsløse. Mennesker som ikke får eie en flekk av vår jord, det vil jo AP og SV ha mange av. De «toneangivende kretser» på den såkalte «venstresiden» har i praksis aldri villet gi «sitt proletariat» andre realgoder enn løsøre.

For hvis du eier noen kvadratmeter av denne jord, så kan du med en viss rett si: Dette stedet er mitt! Her bestemmer jeg!

Slikt vil man i AP og SV selvsagt ikke ha noe av. Ethvert AP- eller SV-menneske vil se det som en farlig svekkelse av sin posisjon om en annen får lov til å bestemme over noe.

Fortvilte mennesker som ikke eier en flekk av vår jord, er nå som før et viktig velgergrunnlag for de «venstreorienterte». Med løgnaktig retorikk, fagre løfter og kodetale har AP og SV klart å lokke til seg mange som har det vanskelig.

Mennesker som har måttet gi opp drømmen om å få et sted for seg selv, vil lett få en viss fremmedfølelse eller likegyldighet overfor de steder som de mer eller mindre tilfeldig ferdes på. Stedene «er ikke for dem». En viss fremmedfølelse og likegyldighet overfor det landet de lever i, vil de også lett kunne få. AP og SV-politikere vet at slike eiendomsløse mennesker er forholdsvis lette å manipulere.

Når vi ikke lenger føler oss som et folk og når likegyldigheten overfor landet er blitt stor nok i en stor nok del av befolkningen, kan all Norges-identitet brytes ned. Vegen mot en ny identitet, mot «vårt nye vi», kan da åpne seg.


Neste: «Vårt nye vi»: En identitet med hengivenhet til abstrakter og AP-koder


Svekkelse av vår bevissthet om at vi er et selvstendig folk

Før «vårt nye vi» kan podes inn i oss, må som nevnt den identiteten vi alt har, fjernes eller svekkes kraftig.

De førende krefter på «venstresiden» gir med tilfredshet vekk vår selvstendighet og suverenitet, bit for bit, til overnasjonale organer og sammenslutninger. Vår norske folkevalgte organer blir dermed trykket lenger og lenger nedover i et internasjonalt makthierarki. Vi får mindre og mindre vi skal ha sagt. Folkestyret blir fratatt oss, bit for bit.

Dette vet vi, og det fører uvegerlig til en bevissthet om at vi er et folk som har tapt noe av vår selvstendighet. Vi er ikke lenger så frie og selvstendige som vi en gang var.

Et folk som på denne måten taper selvråderett, kan etter hvert også tape noe av sin selvfølelse og sin identitet. Ethvert parti med kjennskap til Stalin og andre despoters metoder, vet dette. AP og SV vet det godt. De håper på at Norges-identiteten vår kan bli så svekket at de uten store vansker får puttet i oss «venstresidens» nyutklekkede idealidentitet, «vårt nye vi».


Neste: «Vårt nye vi»: Farvel til identiteten med Norge, vårt land?

AP og SV har skiftet navn og tatt avstand fra folket og det norske

Frydefull bruk av svada og kodetale er ikke det eneste tegnet på APs og SVs forakt for oss som hører til her nede i det norske samfunnet. Forakten for oss vanlige nordmenn og for vår identitet, kommer tydelig fram også på andre måter: Vi nordmenn «er ikke noe».

Et par av deres politisk korrekte «forskere» fant for en tid siden ut at vi nordmenn egentlig ikke er et eget folk som fortjener et eget navn. Vi er ikke noe å snakke om. Dette ble slått opp i avisene.

Før snakket «venstresiden» mye om solidaritet - også om solidaritet med egne landsmenn. Nå snakker de nesten bare om internasjonal  solidaritet. Det er i parksis en solidaritet med politiske eliter i utlandet.

SV ble stiftet under navnet Sosialistisk Folkeparti. Men etter hvert som salongradikalere, åndssnobber og rødvinskjennere overtok partiet, kom folkeforakten tydeligere og tydeligere fram. Et hamskifte måtte til. De ville ikke lenger være bekjent av å hete folkeparti og kvittet seg med navnet. Nå heter de Sosialistisk Venstreparti og opererer selvfølgelig helst under den litt mer diffuse og kodepregede betegnelsen SV.

AP het tidligere «Det norske Arbeiderparti». Nå er navnet blitt til «Arbeiderpartiet». På et landsmøte for noen få år siden vedtok de å fjerne «Det norske». De følte et visst ubehag ved å ha tanken på Norge og «det norske» så tett innpå seg som i partinavnet. Noe av hensikten var selvfølgelig også å gjøre seg lekrere for de mange som ikke regner seg for å være norske.

Begrepet «arbeider» var de forresten hensynsløse nok til å beholde.

Overklassefigurene og kodetalerne i AP liker naturligvis heller ikke å fremstå under partiets rette og fulle navn. I stedet for å gi seg til kjenne under navnet «Arbeiderpartiet» liker de heller å opptre under den litt mer tåkete og kodepregede benevnelsen AP.


Neste: Svekkelse av vår bevissthet om at vi er et selvstendig folk

Roten til ideen om «vårt nye vi»: Fascismepreget menneskeforakt

Identiteten til oss alminnelige nordmenn, «vårt vi», er en del av jeget, psyken og sjelen til hver og en av oss. Denne identiteten vil altså våre politikere i AP og SV nå først "tone ned" for siden (eventuelt) å erstatte den med et "nytt vi"; en ny identitet.

Om de ikke kommer helt i havn med planene sine, så kan de likevel kanskje klare å svekke den identiteten vi alt har. Får politikerne fra AP og SVs øvre velgersjikt drevet på lenge nok, kan man se for seg at de aller fleste av oss, sakte men sikkert, blir gjort om til noe som kan likne nedkuede, smålåtne og tause skapnordmenn. Det vil de førende krefter på «venstresiden» neppe ha noe imot. Et folk av forsagte og nedkuede mennesker, våger sjelden å komme med kraftige protester mot politikerne fra de «førende kretser».

"Venstresidens" prosjekt, "det nye vi", er ikke akkurat preget av at de godtar oss slik vi er.

Politikerne fra «venstresiden» røper med dette prosjektet en rå og fascistisk menneskeforakt. De legger opp til å behandle oss nedlatende, svekke selvfølelsen vår, svekke deler av psyken vår og skifte ut identiteten vår som er noe av det mest personlige og inderlige vi har. Det er bare foraktfulle, rå og brutale mennesker som kan tenke seg å gjøre noe slikt.

Nå skal jeg ikke beskylde våre norske politikere for å være de eneste med forakt for sine undersåtter, og heller ikke de eneste som har syslet med «omskolering» og ombrekking av medmenneskers psyke, identitet og selvoppfatning. «Venstresidens» gamle helter og forbilder, Stalin, Mao og Pol Pot, drev med det samme. Deres «omskoleringer» resulterte i massemord og massedød for mange millioner mennesker.

Like ille vil det forhåpentligvis ikke gå her i Norge. Istedenfor å ty til henrettelser og dødbringende tvangsarbeid, kan lederne på «venstresiden» her til lands håpe på å få det som de vil ved f.eks. å satse på NRK, TV2, Dagbladet og resten av den statsbetalte dagspressen. Disse hjelper villig til med AP og SVs nedbryting, «omskolering» og indoktrinering, i tiår etter tiår.

Nå kan det forresten hende at Støres og resten av «venstresidens» prosjekt, «vårt nye vi», er belemret med et visst hovmod eller overmot. Det er ikke sikkert at identiteten til ca 5 millioner nordmenn lar seg skifte ut så lett som de tror. Støre og hans kodetalere har likevel vist noe av sitt sanne ansikt med en nesten ufattelig og forsubbet forakt for andre mennesker og for andre menneskers selvbilder, sjelsliv og indre oppfatninger.


Neste: AP og SV har skiftet ham og tatt avstand fra folket og det norske


Ikke nødvendig med ny identitet for alle?

Apropos "Vårt nye vi": AP- og SV-folkets kodebegrep, «vårt nye vi», skal, så vidt jeg kan se, ikke omfatte dem.

Etter det jeg kan forstå, er det bare vi i den store hop av alminnelige mennesker langt her nede i "røkla", som trenger den nye identiteten. Jeg tror neppe at Støre og de andre i den såkalte eliten regner med seg selv når de snakker om «vi» - eller oss - som visstnok trenger disse nye sjelelige kvalifikasjonene.

I de «toneangivende» kretser på «venstresiden» ser de ut til å være såre fornøyd med den identiteten de allerede har. Disse kretsene består da også av mangemillionærer, storaksjonærer, direktørbarn og etterkommere av statsråder, høyere embetsmenn o.l. De aller fleste kommer fra overklassefamilier.

Disse familiene har fått fryde seg over å kunne bedra og utnytte resten av den norske befolkningen i mange generasjoner. Det har gitt styrket selvfølelse. I en flokk av utnyttere identifiserer de seg med hverandre. De har, og har lenge hatt, et «vi», en identitet, som de ikke vil gi slipp på. Et vesentlig trekk ved deres «vi» er forakten for oss andre og en fascistisk preget trang til å forvalte statsmakten og annen makt over oss alle.

Denne «overklassen» har lagt oss andre til last meget lenge.



Neste: Roten til ideen om «vårt nye vi»: Fascismepreget menneskeforakt

«Vårt nye vi», en AP-kode og et verktøy for manipulering

Skal det være en ny identitet?

Uttrykket, «Vårt nye vi», har vært mye brukt i media av Jonas Gahr Støre og andre på «venstresiden» i de senere år. De mener vi nordmenn trenger «et nytt vi», en ny identitet.

I vårt stille indre har vi en oppfatning om oss selv, om hvem vi er og om hva vi er. Det er vår identitet.

Vi vet at vi er mennesker i denne verden, at vi bor i Europa, og at vi er europeere. De fleste av oss mener også at vi nærmere bestemt er nordmenn, etterkommere av mor og far og eldre slekter som har levet, slitt og kjempet for hverandre og for dette landet som vi er så glade i. Landet heter Norge, vi er nordmenn, vi snakker norsk og vi er en nasjon.

Hvert fjerde år går vi til valg for å være med på å bestemme hvem som skal styre dette landet. Vi vil helst ha ærlige og rettskafne politikere, ikke kriminelle, ikke slike som støtter kriminelle og ikke slike som vil manipulere og bedra oss.

Denne vår oppfatning om oss selv har politikerne på den såkalte venstresiden etter hvert blitt temmelig misfornøyde med.

Etter en god del år med mye innvandring, EU-tilpassing bak vår rygg og andre prosjekter som har møtt folkelig motstand, har våre ledende politikkere begynt å se mørkt på oss.

I AP og SV kan de ikke lenger like at når vi (nordmenn) sier «vi», så mener vi ofte fremdeles vi (nordmenn). «Toneangivende» politikere i AP og SV har stadig gjentatt at «vi» ikke kan bety det samme som før, og at «vi» ikke lenger er det eller dem vi var. «Vårt nye vi», vår nye identitet, vil de gi oss ved å «omskolere» oss.

Et «nytt vi» er under planlegging og utforming i tankesmier og tenketanker på den såkalte venstresiden. «Vårt nye vi», vår nye (nasjonale?) identitet, vil de gi oss ved påvirkning gjennom massemedia, skolebøker, NRK, «ideelle» statsfinansierte organisasjoner osv. Det vil ta tid, men de er i god gang.

Uttrykket «vårt nye vi» / «det nye vi» er et kodeuttrykk. Når Støre og andre snakker om «vårt nye vi», bruker de kodetale. For bare personer i politikernes indre kretser, kan med noenlunde sikkerhet ane hva som etter hvert skal legges i dette forunderlige uttrykket.

Første steg på vegen mot vår nye identitet blir å svekke eller fjerne den identiteten vi alt har. Deretter kan "et nytt vi" bli podet inn i oss. Vi, ca. 5 millioner norske kvinner og menn, jenter og gutter, som skal utsettes for disse sjelelige transplantasjonene, kan saktens undre oss over hva dette skal bli for noe.


Neste: Ikke nødvendig med ny ID for alle?



tirsdag 19. april 2016

Standardsikring: Et kodeord for diskriminering av de fattige

De rike skal ha mye. De skal holdes oppe.
De fattige skal ha lite. De skal holdes nede.

Dette er et hovedprinsipp i norsk politikk. Det er håndhevet og holdt i hevd av de «toneangivende kretser» i samfunnets «øvre sjikt», og det har dermed også tilslutning fra AP og SV. Svært mange lover er utformet etter dette prinsippet. Det gjør seg sterkt gjeldende innenfor sosiallovgivningen og styrer f.eks. fordelingen av penger fra NAVs enorme budsjettposter. Er du rik, får du mye. Er du fattig, får du lite; fra den såkalte «felleskassen». Det gjelder for alle innbyggere i Norge.

Politikerne snakker ikke for mye om dette prinsippet. De kaller det med et kodeord for «standardsikring». (Iallfall de rike må sikres en viss standard). Hovedhensikten med å bruke et dekkord er her som ellers å holde allmuen utenfor. Bare en indre krets fullt ut skal forstå hvilke uhyrligheter som skjuler seg bak "standardsikringen".

De politiske partiene med "venstresiden" i spissen, har gjort staten til en garantist og håndhever av brutal og diskriminerende sosial ulikhet. Selvfølgelig snakker retorikere på "venstresiden" gjerne høyt om uheldige sider ved stor ulikhet og urettferdighet, men prinsippet om skjevfordeling og standardsikring lar de fortsatt fungere, diskret og skjult, i utallige utbetalinger fra stat og kommune hver dag i tiår etter tiår.

Kåre Willoch (H) syntes det gikk for vidt. I 2007 kritiserte han i et avisinnlegg utslaget av standardsikringen i ordningen med fødselspenger. En fattig jente måtte nøye seg med et engangsbeløp på kr 33.584,- mens en rik med god inntekt kunne få opptil kr 377.352,-. Willochs kritikk førte ikke fram. Den ble dysset ned. Direktørdøtre og direktører i AP og SV sørget for det.

Standardsikringen for de velbeslåtte lever fortsatt i beste velgående. Ved å bruke NAVs kalkulator for beregning avforeldrepenger kom jeg i november 2015 fram til at et par som hadde hatt en årlig inntekt hver på kr 900.000 og en månedlig arbeidsinntekt hver på kr 80.000,-, ville få utbetalt kr 83.136,- pr. måned. En enslig, rik mor med like høy inntekt ville få halvdelen, kr 41.568,- pr. måned. (kr. 509.208,- på 49 uker). Men en enslig, fattig mor som bare hadde tjent kr. 5.000,- for to år siden og som siden ikke hadde hatt noen inntekt, ville bare få kr 132,- pr. måned! (kr. 1617,- på 49 uker).

Andre eksempler på standardsikring:
Den som ikke alltid har hatt det så lett og tjent lite opp gjennom årene, ender opp som minstepensjonist. De som har levd fett med årlige millioninntekter og som kan ha lagt seg opp store formuer, blir av tilgodesett med pensjonsutbetalinger som er langt inn i det uanstendige mye, mye høyere enn det som minstepensjonisten må klare seg med.

Dersom to unge gutter på 18 år mister hver sin tommelfinger i en og samme arbeidsulykke, vil han som har rike foreldre, kunne få mye mer i skadeserstatning enn kameraten fra en familie som lever i heller trange kår. Rikmannssønner og rikmannsdøtre skal i Norge kunne være sikre på å få leve med en høyere «standard» (i en høyere klasse) enn sønner og døtre av småkårsfolk. Politikerne på «venstresiden», AP og SV, har vært med på å gi lover som gjør at staten blindt og brutalt sørger for det.

AP og SVs øvre og nedre velgersjikt og fattigdomsfella

Kodetalerne finner vi det øvre sjiktet. De foraktede og bedradde befinner seg i det nedre sjiktet, og de fleste av dem er trygt plassert og blir effektivt holdt nede i fattigdomsfella.


    
Partiene på den såkalte «venstresiden» har mange potensielle velgere. Jeg skal slett ikke beskylde dem alle for å være kodetalere og bedragere.

Det man kan kalle AP og SVs nedre velgersjikt befinner seg langt fra toppene i partiene. Sjiktet består stort sett av mennesker som ikke alltid har det så lett økonomisk. Mange av dem går nok til valg, men de er ellers lite aktive i politikken. Lav inntekt, høye husleier, renter og avdrag på lån, dyr arbeidsreise og andre høye levekostnader gjør at de kan ha vansker med å få endene til å møtes. Mange av dem befinner seg i tidsklemma og i noe som kan likne en fattigdomsfelle. Politikerne i AP og SV sørger for at de blir værende der.

Fella har plass til mange. Den moderne utgaven av fella er skapt og blir vedlikeholdt av den såkalte «venstresiden» i norsk politikk. Det er først og fremst det de kaller boligpolitikk som har skapt elendigheten. Skort på boliger og høye boutgifter lager unødvendige og livslange vanskeligheter for mange.

De fleste unge mennesker som er ferdig med utdannelsen sin, står foran fattigdomsfella. For dem som kommer fra familier i AP og SVs «toneangivende kretser» og øvre velgersjikt eller fra andre rike familier, er det en veg utenom, men for de andre er det verre.

De unge og andre som trenger bolig, må overby hverandre på boligmarkedet i håp om å få tak i en av de forholdsvis få og altfor dyre boligene som er å oppdrive. Dette betinger som regel at de har tatt opp store banklån, og følgen er at de får slite med renter og avdrag i mange, mange år framover.

For andre er det ingen annen råd enn å bli værende hjemme hos mor og far på jente- eller gutteværelset i mange år.

Atter andre finner seg omsider et husvære de kan leie. Som vi alle vet: Høy husleie, høye bokostnader og lave inntekter fører til en kummerlig tilværelse for mange. Til tross for at de kan arbeide fra tidlig i ungdommen til de 70 år, må mange gå gjennom livet med mer eller mindre konstant dårlig råd og uten å kunne unne seg slikt som man i AP og SVs øvre sjikt tar til seg med den største selvfølgelighet.

Folk i det nedre velgersjiktet er i en vanskelig situasjon. De kan ikke klare å komme seg ut av fattigdomsfella ved egen hjelp. I sin fortvilelse har de lenge håpet på hjelp fra myndigheter og politikere. I AP og SV er de nok på en måte glad at de fortvilte menneskene eksisterer, For det at de fortvilte finnes, gir kodetalere i AP og SV anledning til å vise en slags medynk og hjertegodhet med ord uten at det kan føre til noe særlig i praksis. De fortvilte og bedradde utgjør AP og SVs «lavere velgersjikt», og dette velgersjiktet av forsmådde mennesker vil de «toneangivende kretser» i AP og SV gjerne beholde og helst få til å øke i antall.

Manipulatorer og kodetalere fra AP og SV har lenge utgitt seg for å være «de fattiges venn». Kodetalerne strør gjerne om seg med løfter om noen kroner ekstra f.eks. til bostøtte for vanskeligstilte, vel vitende om at de arme bostøttemottakerne straks må levere pengene videre som husleie til utleiebaroner (på kodenorsk ofte kalt «profesjonelle aktører i boligmarkedet»).

Noen varig løsning på problemene, blir det selvsagt ikke. Ærlige forsøk på nedbygging av fattigdomsfella, f.eks. ved å få fart på boligbyggingen eller ved å øke tilgangen på andre viktige realgoder, har vi ikke sett tegn til. I stedet har de pøst på med såkalte finansgoder, mest i form av gjeld.

Mye kunne blitt bedre om politikerne i AP og SV hadde sluttet med å strupe tilgangen på boligtomter og boliger til overkommelige priser. Men det gjør de ikke. For en redusert boligmangel med etterfølgende demping av prisene på boligmarkedet vil gå ut over inntektene og formuesansettelsene til mange velbeslåtte personer i AP og SVs øvre velgersjikt. (Se mer om dette under overskriften «Gjorde seg rike på bolignød som de selv hadde skapt»).

I stedet for å gjøre noe med som duger for «de små», vil AP og SV fortsatt prøve å manipulere og forføre nye generasjoner av mennesker i de nedre velgersjikt med smuler fra de rikes bord, flaske løfter og kodetale. På den måten håper de å kunne sikre seg flertall ved framtidige valg.

I «venstresidens» øvre sjikt finner vi kodetalerne deres og de dominerende og ledende politikerne. Dette sjiktet består av de velsituerte: Mangemillionærer, direktører, bedriftseiere, storaksjonærer, politikere, etterkommere etter kjente politikere, utleiebaroner og andre fra overklassefamilier som har levd på «den grønne gren» og andres bekostning i generasjoner. (Det er disse som «ikke trenger en ny identitet». Se mer om identiteten her).

Det øvre velgersjiktet til AP og SV henter størstedelen av sin velstand fra det nedre. Jo lavere lønn arbeidere i det nedre sjikt får, jo større inntekt kan det bli til bedriftseierne og storaksjonærene i det øvre. Penger som låntakere i det nedre sjiktet betaler til banken, går til dels videre til bankdirektører i det øvre sjiktet i form av helt uanstendig høye lønninger. Husleieutbetalinger fra tusenvis av leietakere i det nedre sjiktet går til utleiebaroner i det øvre sjiktet. Osv.

Fattigdomsfella for mennesker i det nedre sjikt, er en pengemaskin og et livsgrunnlag for dem i det øvre sjiktet. Det er derfor ikke til å undres over at AP- og SV-politikerne, som nesten alle er fra det øvre sjiktet, ofte i ordet, men aldri i praksis, har gått inn for å bringe mange vanskeligstilte mennesker ut av fattigdomsfella.

Det er lenge siden folk fra det nedre sjiktet hadde noe særlig de skulle sagt over politikken i AP og SV. Politikken på den såkalte venstresiden er fullstendig dominert av velstående personer fra partienes øvre velgersjikt.

   
Mangemillionær og AP-formann, Jonas Gahr Støre, fra de «toneangivende kretser» i Aps øvre velgesjikt, har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre så sårt trenger, har i uminnelige tider vært profitørers veg til mer profitt.


Neste: Standardsikring: Et kodeord for diskriminering av de fattig


Tilskudd til bostøtte og utleiebaroner

Hushaier kan selvsagt kreve så høye husleier at leietakerne ikke klarer å betale. Man kan da skylde på «markedskreftene».

Hushaiene kan så komme leietakerne "til hjelp". Gjennom sine forbindelser i partier som AP og SV kan de ta saken opp på Stortinget. Der kan man så på «venstresiden» snufse og akke seg over den ulykka som fortvilte leietakere er kommet opp i. Ved neste budsjettbehandling kan politikerne så på rituelt vis øke bevilgningene til dekking av boutgifter (også kalt bostøtte).

En viktig del av SV og AP-ritualet er å posere for all verden med sin for anledningen nyproduserte hjertevarme for «de små». Disse kan så få økte tilskudd fra Husbanken og får oppgaven med å overlevere en statlig økt pengesum til huseierne hver måned når husleien forfaller.

Pengestrømmen blir oftest slik:
1. Fra skattebetalerne
2. Til statskassen
3. Til Husbanken
4. Til leietakerne (av og til via kommunen/NAV)
5. Fra leietakerne (eventuelt fra kommunen/NAV)
6. Til huseier

Hvis leietakerne har gått med på det, kan pengene gå fra Husbanken og via kommunen/NAV. Hovedregelen er likevel at Husbanken skal betale direkte til leietakeren som må betale støtten videre direkte til utleieren.

Pengene kommer fra skattebetalerne og ender opp hos utleierne. At pengene tar omvegen om leietaker eller kommune/NAV er med på å gjøre ordningen mindre gjennomskuelig. Utleiebaronene er ikke formelt mottakere av bostøtte; ikke i navnet, bare i gavnet.

I de kode-elskende kretser liker man å holde ting skjult. Ingen skal mistenke en SV eller AP-støttet utleiebaron for å ville trikse til seg penger fra statskassen ved hjelp av bostøtte som iallfall i navnet skal være til «hjelp for de som har det vanskelig».

Det er ikke småpenger det dreier seg om. Stortinget bevilget 2.810 millioner kroner til bostøtte i 2015. Nesten 3 milliarder bare på ett år.

AP og SV pleier ofte å gjøre et stort nummer av å protestere mot økte forskjeller, særlig hvis det er snakk om småpenger til lavtlønte. Men milliardoverføringer til eierklassen og rikfolk, vil di ha lite snakk om, selv om det er slike overføringer som skaper de virkelig store forskjellene.


Neste: AP og SVs øvre og nedre velgersjikt og fattigdomsfella

Ble rike på bolignød som de selv hadde skapt

«Toneangivende kretser» i AP og SV har hatt stor økonomisk fortjeneste på den bolignøden de klarte å skape med sin restriktive tomte- og boligpolitikk og med tilnærmet fri innvandring.

Mangelen på boliger har gitt sterk prisstigning og økte husleier. Fortjenesten har vært størst for dem som eier flere utleieboliger i Oslo-området.

Tilgangen på boligtomter og sårt tiltrengte boliger har de i mange tiår klart å strupe med bl.a. nærmest uendelige planprosesser og byggeforbud i utmarka rundt Oslo og andre byer. «Markagrensas far», advokat Erik Sture Larre, var et sentralt medlem i Oslo AP og satt i bystyret. Han eide mange bygårder og fikk, sammen med andre storeiere, gleden av å se markedsverdien på bygårdene og leieinntektene fra dem øke til nye høyder etter hvert som boligmangelen grep om seg.

Høye husleier og boligmangel førte til problemer og mye elendighet for mange, både gamle og unge. Dette la ingen demper på den glød som AP og SVs boligspekulanter la for dagen i sine taler om utmarksvern, miljøvern, byggeforbud osv. Bak retorikken lå oftest en hug etter profitt.

 Støre har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre sårt trenger, har gitt velstand og fortjeneste til mange profitører i AP og SV.



Neste: Tilskudd til bostøtte og utleiebaroner

Hvorfor er de så villige til å gi vekk norsk selvråderett?


Ønsket om å utmanøvrere «røkla» (majoriteten av befolkningen) og om å svekke folkesuvereniteten og folke-identiteten, er ikke den eneste grunnen til at AP så gjerne gir vekk norsk suverenitet til overnasjonale organer eller kollektiver. Det fins også andre grunner. Jeg nevner:

1.
I de «toneangivende kretser» på «venstresiden» liker de ikke selvstendighet og selvstendige mennesker.

Slike mennesker passer iallfall dårlig inn i partier hvor man er forpliktet til å forfekte - ikke egne - men «partiets» standpunkter.

I AP og SV har enhver tillitsvalgt plikt til å fremstå for all verden som en hykler. De er forpliktet til å hykle ved å måtte forfekte partiets oppfatninger utad selv om de i sitt stille indre kan ha helt andre oppfatninger enn den de forfekter.

Slikt åpenlyst hykleri er likevel meget populært i partiflokken / kollektivet. (Jfr. "kodetaleren er ingen ensom ulv. Han hører til i en flokk...). Og i en flokk av hyklere er det knapt noe som er mer kjærkomment enn å se sine medmennesker fornedre seg med kodetale, løgner og hykleri.

2.
Å vise forakt for andre gir økt status i flokken

De vet vi ikke vil gi selvstyret fra oss, men ved å gå på tvers av folkeopinionen får de vist hverandre, og sine medspillere på den såkalte «høyresiden», at de forakter oss.

Ved f.eks. å arbeide for et EU-medlemskap, som de vet vi har stemt nei til, eller ved å arbeide for noe annet som de vet flertallet av nordmenn ikke vil ha, får partilojale AP-medlemmer vist sin folkeforakt og sin forakt for demokratiet som jo bygger på flertallsprinsippet. En slik tydelig demonstrert forakt gir økt status internt i partiflokken og dermed gode sjanser for å komme på listen når det skal settes opp nye valglister før neste valg.

3.
Fascismepreget dyrkelse av autoriteter

Oppmerksomhet rettet mot oss vanlige hverdagsmennesker gir ikke utløp for «venstresidens» trang til dyrking av autoriteter og førerfigurer.

I AP og SV overser de så gjerne oss vanlige dødelige her i Norge og vender blikket oppover mot de store autoriteter og maktpersoner på det overnasjonale plan, som i EU og FN.

Aps elite- og autoritetsdyrkere har alltid hatt beundring og respekt for Den Store Mann og ikke minst for arketypen «Den Allmektige Østens Fyrste». Han hersker og regjerer over uendelig mange mennesker. Jo større område eller revir han rår over, desto større beundring og respekt blir det ham til del.

Uselvstendige sjeler med trang til elite- og førerdyrkelse har dessuten et behov for å slutte seg til kollektiver eller til det som kodetalerne på «venstresiden» for noen år siden måtte begynne å kalle «fellesskap». Jo større kollektiv, jo bedre; for i store kollektiver kan man se opp til enda mektigere førere enn i små kollektiver. EU er et større kollektiv enn Norge, og FN er enda større enn EU.

Men størst av alt er jo universet. Thorbjørn Jagland (36,9 og «Det Norske Hus») var en gang formann i AP. Han er nå generalsekretær i Europarådet. De reglene han forvalter i kraft av den europeiske menneskerettighetskonvensjon, er, i følge kodetaleren Jagland, «universelle». Hver tøddel av hele universet skal visstnok ha plikt til å føye seg etter de direktiver som han har liggende i skrivebordskuffa.

4.
Profitthensyn (Penger er makt)

Nå vet vi jo at førende krefter i AP ønsker oss inn i EU. Åpne grenser med fri flyt etter mønster fra EU er meget viktig og innbringende for den AP- og SV-bårne overklassen i Norge. Innvandringen har gitt overklassen billig arbeidskraft hjemme i villaen, i hagen og i de store bedriftene og selskapene som de er aksjeeiere i. Dette har gitt dem fortjeneste, mens inntektsgrunnlaget for sårbare, norske arbeidssøkere er blitt svekket.

Innvandringen, kombinert med byggeforbud o.l., har gitt manko på boliger. Prisene på boliger og på utleie av boliger har steget kraftig. I partienes «toneangivende kretser» har de tjent seg rike på den bolignøden som AP og SV med sine reguleringer og byggeforbud har skapt.



Neste: Ble rike på bolignød som de selv hadde skapt

mandag 18. april 2016

«Venstresidens» gamle erke-ideal: «Den allmektige, Østens fyrste»

Denne «fyrsten» eller «herskeren» er noe som kan ligne en slags arketyp i mange menneskers sinn. Han er både rik og mektig og er til tider et dårlig skjult erke-ideal for mange politikere og maktstrebere. Beundringen for fyrsten, eller «den store mann», henger sammen med den såkalte «venstresidens» stundom dårlig skjulte avsky for «de små hverdagsmennesker», som de anser for å være stemmekveg, og som er foraktede ofre for «venstersidens» retorikk med bullshit, bløff og villedende kodetale.

Folkeslagene i Midtøsten og i deler av resten av Asia har i tusener av år hatt en kultur som ga rom for utrolig brutalitet, despoti og vilkårlig maktutøvelse fra herskernes side. Herskerne i øst ble ansett som guder, halvguder eller guds stedfortredere på jord og kunne gjøre stort sett hva de ville.

«Toneangivende kretser» på «venstresiden» i har alltid funnet sine helter og forbilder i øst. Lenin og Stalin i Russland, Mao i Kina, Pol Pot i Kambodsja, osv. Felles for disse figurene er:
1.
Lange, manipulerende og oppildnende taler med fagre vyer, løgn, trusler, kodesnakk, floskler og svada.
2.
En uhyrlig, diktatorisk statsmakt som de fikk samlet seg i egne hender. Statsmakten brukte de i stor utstrekning til å kue sine egne landsmenn med omskoleringer, utrenskninger, henrettelser og massedrap - av mange, mange millioner mennesker. Historien kjenner ikke til noe som kan måle seg med de grusomheter som har fulgt i kjølvannet av svadaen fra de mest lovpriste kodetalerne på «venstresiden».
3.
Etter at de hadde fått sine landsmenn til å underkaste seg, har despotene ved festlige anledninger latt seg hylle, ikke bare av henførte og fanatiske tilhengere, men også av underkuede mennesker som hadde sett sine nærmeste dø for statens hånd. De kunne miste restene av sin lille frihet, levebrødet og livet om de ikke deltok i «fellesskapet» med klappsalver og jubelrop for de tyranniske lederne som ga ordren om overgrepene og drapene på deres nærmeste.

Man bør merke seg at «venstresidens» blodige helter fikk sine landsmenn til å underkaste seg, i millionvis. Det er nettopp underkastelse mennesker med tyranniske trekk vil ha.

Deres drøm om «proletariatets diktatur» har satt sine spor. Det stående hovedbudskapet fra «venstresiden» i Norge og andre land er og har vært dette: Vi vil ha statsmakten! All makt over alle i samfunnet! Dette betyr: «Vi vil at dere alle skal underkaste dere - for oss». Når seansen med underkastelse er over, vil man stå igjen med en leder, en formann - eller med en slags allmektig Østens fyrste. Denne fyrsten vil så alle «i fellesskap» kunne dyrke og lyde, i ett og alt, i stort og smått.

Underkastelse er et resultat av et seirende diktatur.  Tanken på diktaturets seier og på underkastelse vekker begeistring og lengselsfulle drømmer hos mange gamle 68-ere og andre på den såkalte «venstresiden».

De er meget fascinert av tanker og impulser fra øst også i våre dager.



Neste: Hvorfor er de så villige til å gi vekk norsk selvråderett?

Adjø til maktdeling - velkommen til en totalitær stat i Norge?

Se også artikkel av professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58

Den grunnloven vi har i dag bygger på maktdelingsprinsippet. Statsmakten er delt i tre; i den lovgivende makt, i den lovtolkende og dømmende makt (domstolene), og i den utøvende makt (forvaltningen).

Maktdelingsprinsippet skal hindre at statsmakten blir samlet på én hånd eller i én institusjon. Det er et vern mot enevelde, tyranni og despoti, og prinsippet blir nøye fulgt i de fleste siviliserte land.

«Toneangivende» stortingspolitikere med sans for enevelde vil nå prøve å sette maktdelingsprinsippet til side - uten å vekke for mye oppsikt, naturligvis. 

Den foreslåtte nye generelle unntaksklausulen i Grunnloven vil gi rom for hurtige endringer av Grunnlovens betydning. Den er en slags blankofullmakt som stortinget prøver å gi seg selv. Blir den vedtatt, vil den kunne flytte tolkingen av Grunnloven over fra Høyesterett og domstolene og over til Stortinget. (I praksis til stortingsflertallet, p.t. 85 av 169 representanter. De 85 representantene vil kunne tilhøre ett og samme parti og foreta lovendringer meget raskt).

Hvis grunnlovstolkingen av Stortingets nye fullmakt blir lagt til Stortinget, blir det bare i mindre grad opp til Høyesterett eller domstolene å finne ut hva grunnloven betyr. Da vil Stortinget selv kunne bestemme hvilke fortolkninger som skal legges til grunn.

Opplegget som er på trappene, går bl.a. ut på at stortingsflertallet ved enkle og hurtige lovvedtak skal kunne fastsette hva grunnlovsbestemmelser til enn hver tid skal bety. Det vil de kunne gjøre med såkalte "grunnlovsfortolkende lover" som kan vedtas på dagen. Domstolene skal måtte rette seg etter dem.

Med hjemmel / gjemmel i sin nye, vide og kodepregede fullmakt, og ved hjelp av grunnlovsfortolkende lover. vil stortingsflertallet etter hvert kunne gi rettsapparatet instrukser eller føringer om hvordan det skal dømmes i aktuelle saker.

Slik instruksjons- eller «føringsrett», direkte eller indirekte, åpen eller skjult, har makteliten (styrerflokken) eller lederen i mange lite demokratiske land. Hvis den foreslåtte nye bestemmelsen i Grunnloven blir vedtatt, vil Norge ta et langt steg i retning av rettsusikkerhet og økte muligheter for maktmisbruk og despoti. Stortingsflertallet får noe som nærmer seg en allmakt over lover og grunnlov.

Nå ser det forresten ut til at flere av våre politikere og stortingsrepresentanter tror, eller later som om de tror, at de sitter inne med en allmakt over lovene allerede.

På en TV-overført stortingshøring om asylbarnsaken tidlig i 2015 uttalte stortingsveteranen Per Olaf Lundteigen (SP) for åpen mikrofon: «Det er Stortinget som fortolker de lovene som Stortinget gir». De andre stortingsrepresentantene fortrakk ikke en mine. Lundteigen ble likevel diskret irettesatt av professor Bernt som mente at det nok fremdeles var domstolene som tolker lovene.

Blant topp-politikerne er det flere enn Per Olaf Lundteigen som ser mørkt på maktdeling. Formannen i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite heter Martin Kolberg og er fra AP.

PS.
Enkelte representanter med sans for overnasjonale konstruksjoner og sentralstyring, gjerne av hele universet, liker godt å snakke om noe de kaller «universelle regler». Det gjør iallfall f.eks. APs Thorbjørn Jagland som hevder at de regler han administrerer for Europarådet, er intet mindre enn universelle! Han og andre er tydelig påvirket av universalismen og kosmopolitismen. Nå vil slike som Jagland utvide maktområdet for sine "universelle regler". De er inne på tanken om å legge oppgaven med den endelige fortolkningen av den nye, norske grunnlovsklausulen til en overnasjonal domstol i utlandet.

Folkeforaktere vil sjelden gå av vegen for å prøve å frata Norge eller andre land selvstyre og egen domsmyndighet.

Hvis de får det som de vil, kan resultatet bli at "ingen mann i dette land Norges grunnlov tolke kan."

Grunnloven får status som kodetale

(Se også artikkel av professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58).

Noen av stortingsrepresentantene våre vil ha Stortinget til å gi grunnlovsbestemmelser som bare de selv fullt ut skal forstå.

Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite, under ledelse av Martin Kolberg (AP), har et grunnlovsforslag til behandling. Blir det vedtatt, vil det gi Stortinget vide, vage og for «utenforstående» nokså ubegripelige fullmakter.

Professor Smith kaller forslaget en generell klausul om unntak fra Grunnlovens bestemmelser. Han sier det er en kontroversiell nydannelse i vår konstitusjon.

Ifølge det nye forslaget skal Stortinget kunne gripe inn i og tilsidesette eller innskrenke rettigheter etter grunnloven (f.eks. ytringsfriheten) når det «er nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne interesser». Grensene for Stortingets nye rett til å tilsidesette grunnlovsbestemmelser blir dermed svært vagt formulert.

Det blir vanskelig å si med sikkerhet hvor grensene for Stortingets makt skal gå. Men når nøden er størst, er som kjent hjelpen nærmest: Et forslag går ut på at stortingsflertallet selv skal få dra opp grensene for Stortingets makt etter den nye bestemmelsen.

Verken høyesterettdommere eller noen av oss andre skal helt ut kunne fastslå eller forstå hva den nye grunnlovsbestemmelsen skal bety. Det skal bare være Stortinget selv (stortingsflertallet) som med gyldighet skal kunne fortolke den nye bestemmelsen. Den blir en kodebestemmelse med adgang til full forståelse bare for en engere krets. De kan «holde andre utenfor» så lenge de vil, og de kan fortolke sin kodebestemmelse hvordan de vil og når de vil.

I medhold av bestemmelsen vil dessuten en hel rekke viktige paragrafer i vår gjeldende grunnlov hurtig og enkelt kunne bli gjort om til mer eller mindre diffuse paragrafer med uforståelig kodetale.

Forslaget går for en del ut på at dagens grunnlovfestede prosedyre for endringer i grunnloven kan settes til side og erstattes med et opplegg for mye hurtigere endringer. Stortingsflertallet vil kunne endre betydningen av mange grunnlovsparagrafer uten å revidere eller endre ordlyden i en eneste en av dem.

Det er nemlig foreslått at Stortinget skal få adgang til å begrense grunnlovsvernede rettigheter, ikke nødvendigvis bare med grunnlovsendringer, men fort og greit med enkle lovvedtak. Disse lovvedtakene, som vi kan kalle grunnlovsfortolkende lovvedtak, skal da bli retningsgivende og avgjørende for hvordan domstolene etterpå skal fortolke grunnloven. 

Stortinget, dvs. stortingsflertallet, får adgang til å fastsette hvordan domstolene skal fortolke viktige bestemmelser i grunnloven. Også den grunnlovfestede retten til å ytre seg fritt, vil de, som nevnt, kunne endre og begrense - ganske enkelt ved et lovvedtak med et simpelt flertall i Stortinget.

Dette er «underkommunisert» ifølge Professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58. Det har han selvsagt rett i.

De «toneangivende kretser» sine målrettede angrep på grunnlov, frihet og selvstendighet, er fremdeles «hysj, hysj». Hemmelighold og skjuleri, naboen til okkultismen, har lenge vært dyrket i de indre kretser på «venstresiden». 

Professor Smith sier også at det blir «mulig å grunnlovsfeste omfattende rettigheter på en slik måte at de ikke uten videre betyr det de gir inntrykk av å bestemme».

Det er fare for at stortingsflertallet, med en slik unntakklausul og tilnærmet blankofullmakt i hånd, etter hvert vil komme til å anse seg som temmelig allmektig. Et hurtig skrantende demokrati vil bli resultatet. I stedet for demokrati (folkestyre) vil vi få et styre som mer og mer ligner på styringen til «venstresidens» urgamle erke-ideal: «Den allmektige Østens Fyrste». Han er, blir og har alltid vært, både lovgiver og lovfortolker.


Det vil neppe komme noe godt ut av det nye grunnlovsforslaget.

Inge 21.2.15