lørdag 19. mars 2016

Kodemakeri, hvordan kodeord og kodeuttrykk blir til

I en flokk med sans for koder og skjuleri kan de stadig ta vanlige ord og gjøre dem om til nye, vill-ledende kodeord som dermed får en skjult og mer eller mindre ubegripelige betydning for «utenforstående». Man kan f.eks. si «rense» i stedet for rane, eller «gullpapir» i stedet for falsk faktura.

Mange kodeord blir til nærmest av seg selv. Medlemmer i en flokk kan oppdage mer eller mindre tilfeldig at det kan være smart å vri om på betydningen av et ord eller å bytte ut et ord med et annet. Man finner f.eks. ut at i stedet for å si smuglersprit, kan man si kakao. Enkelt og greitt!

Betydningen av et nytt kodeord kan til å begynne med være en liten hemmelighet i en flokk, og flokkens medlemmer vil kunne glede seg over å ha en slik liten hemmelighet på deling seg imellom. Slikt skaper samhold i en skurkeklubb.

Med et nytt kodeord vil de kunne føle seg mer betydningsfulle og privilegerte enn før. Ingen andre i hele verden enn flokkens medlemmer skal jo helt kunne skjønne koden. Hvem kan uten vildere forstå at kako betyr smuglersprit? Ved å skjule kodeordets betydning for utenforstående, kan flokkens medlemmer more seg over at de forstår noe som ingen andre forstår. De kan begynne å føle seg for utrolig smarte og priviligerte. Alle andre enn flokkens medlemmer er derimot blitt «gjort til utenforstående idioter» - og det med en enkel ordmanipulering - en liten genistrek!

«Klubben» eller gruppen kan nå ta det gamle ordet (f.eks. kakao) med den nye betydningen (smuglersprit) i bruk som et kodeord når andre er til stede, og med det kan de forvirre og «lure hele verden».

Andre kodeord blir fra tid til annen til etter en del grubling og overveielser internt i «gjengen». I de politiske partiene kan naturligvis politikerne selv legge sine forherdede hoder i bløt, men de kan også overlate kodemakeriet til sine hjelpere: tankesmier, tenketanker og store profesjonelle PR-byråer. Slike organisasjoner og byråer yter så gjerne tjenester til politiske miljøer, mot en passende sum. I de politiske miljøene klarer man ikke alltid å få til gode nyord eller kodeord på egen hånd:




I en typisk og forholdsvis uskyldig skurkeklubb lager de nyord og kodeord som andre ikke skal forstå. Hovedhensikten er å holde andre utenfor.

I politiske miljøer som i AP og SV går man oftest et steg videre. Her bruker man kodeord som skal få folk til å tro at de veldig godt skjønner hva politikerne mener. Men så skal det i ettertid vise seg at politikerne i sin kodetale og på sitt maktspråk la noe ganske annet i ordene enn det folk trodde. På politikernes maktspråk skal det da hviskes om at folk beklageligvis misforsto. 

Politikernes hovedhensikt med å lage slike misforståelser er å få folk til «å gå på limpinnen», dvs. å få folk med seg uten at de helt skjønner hva de går med på. Politikerne har dessverre gjort det til et fag å misbruke fagre ord og vendinger for å vinne gehør og oppslutning på falske premisser.


Betydningen av visse politiske kodeord kan røpes, når tiden er inne:

Drevne kodemakere tar gjerne helt vanlige norske ord og begreper, gjerne abstrakter med diffus betydning, og «legger noe i dem» som kan være til forførernes fordel. Det som «legges inn» er oftest «forklaringer», argumenter og en slags konklusjon som de helst ikke vil røpe for tidlig.

Man kan ta for eksempel begrepet «en verdig alderdom». Kodemakenes arbeid kan da bestå i å lage en forførende og vill-ledende «definisjon» eller forklaring av begrepet. I tillegg må det lages argumenter som senere kan bli øvd inn, pugget og testet ut i små grupper og interne diskusjoner i partiet. Ett av argumentene kan f.eks. være at "en verdig alderdom; ja, det må jo naturligvis koste noe".

Til slutt vil kodemakerne f.eks. hevde at «en verdig alderdom», det betyr egentlig at du av uendelig godhet og i grenseløs selvoppofrelse må være villig til å betale enda mer skatt.

Når prosessen med kodemakeriet er unnagjort, har politikerne fått seg et nytt, godt redskap som kan brukes til manipulering og lureri.