«Samfunnsviterne» kommer ofte fram
til sitt «faktagrunnlag» ved hjelp av intervjuer og spørreundersøkelser, men de bryr seg lite om at svarene fra intervjuobjektene kan være sanne, usanne eller
avgitt på fleip. Etter
slike overflatiske undersøkelser kan «viterne» presentere konklusjoner som de vet er løgn. De kan for eksempel gå ut i pressen og si: "50% av de spurte mener at ....", mens de godt vet at - om de skulle være ærlige - så burde det hete: "50 % av de spurte sier de mener at....."
"Viterne" står ofte politikerne nær, og de vet godt at det kan være et hav av forskjell på hva man mener og hva man sier at man mener. Ting kan dessuten tyde på at intervjuerne foretrekker å spørre ut personer som gjerne vil levere svar som intervjuerne kan like.
For noen mannsaldre siden var det
mange vitenskapsfolk som åpent hevdet at de «nye vitenskapene», som sosiologi o.l.,
ikke var egentlige vitenskaper. Fremdeles er det mange som mener at man kan
sette spørsmålstegn ved «sosialvitenskapene». Noen mener at hvis de er
vitenskaper, så er de vitenskaper av «en lavere rang».
Her er et klipp fra Aftenposten med en uttalelse fra Kristian Gundersen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo:
Sosialøkonomien og sosialøkonomene tapte mye av sin anseelse etter
finanskrisen i 2008/09. De klarte ikke å forhindre den. Etter krisen delte de
seg i to leire. Noen ville ha enda mer penger (skapt ved nye lån) ut i markedene. De
andre ville bremse pengetilførselen og heller dele godene jevnere, sa de. Enige seg imellom
var de iallfall ikke. «Vitenskapen» ga ikke noe klart og entydig svar på hva
som burde gjøres. Jevnere fordeling ble det iallfall ikke.
Statsvitenskapen og andre tvilsomme vitenskaper
basert på antagelser, «opinionsundersøkelser» og intervjuer (til tider over en kopp
kaffe eller et glass vin), fikk forresten en kraftig knekk i forbindelse med et
par svært viktige saker i 2016/17: BREXIT og presidentvalget i USA. Utallige
meningsmålere i mange land målte og målte og hevdet helt til timer før valgene, med
«stor vitenskapelig tyngde», at det aldri ville bli noe flertall for BREXIT
eller en president Trump. Hva fikk vi se? Akkurat det motsatte.
De skråsikre «viterne» i de mange samfunnsfag
hadde dummet seg ut. Politikerne og mediefolk som hadde trodd på dem og
«vitenskapene» deres, hadde også dummet seg ut. Ekspertveldet hadde fått seg et
skudd for baugen. Det ble tydelig for alle at «ekspertene» innen statsvitenskap
og liknende fag ikke alltid var til å stole på.
Enn viss ettertanke og selvransakelse grep
enkelte, til og med i de politisk korrekte kretser. Redaktør Trine Eilertsen i
Aftenposten ytret f. eks. noe om at hun mente fag som statsvitenskap o.l.
kanskje ikke alltid var helt ufeilbarlige.
Men tiden for tvil og ettertanke var snart forbi.
I dag pludrer politikere, redaktører og «eksperter» i annenrangs fag videre med
sitt ekspertsnakk som aldri før. «Ekspertene» er kanskje egentlig ikke eksperter,
og disse «vitenskapsmennene» i statsvitenskap o.l. er vel egentlig ikke
vitenskapsmenn. De bare kaller seg for det.