onsdag 22. januar 2020

Uholdbare «vitenskapelige» metoder basert på snakk og løgn

Statsvitenskap og andre samfunnsvitenskaper henter mye av sine «fakta» fra spørreundersøkelser. Man tar for seg en "tilfeldig" utvalgt gruppe mennesker. Så spør man hva de mener, og så regner man svarene for et pålitelig grunnlag for vitenskapelige konklusjoner. De kaller denne framgangsmåten for en «vitenskapelig metode». At svarene fra intervjuobjektene kan være fleipete, sanne eller usanne, bryr de seg lite om.

“Meningsmålerne” og “samfunnsviterne” vet imidlertid godt at det i vårt samfunn er færre og færre som tør eller vil si sin sanne mening. De vet også at vi i løpet av 10 års obligatorisk skolegang blir drillet til - ikke å si vår sanne mening, men til å avgi (politisk) korrekte svar – iallfall i møte med autoriteter eller personer som kan oppfattes som en del av «øvrigheten».

Å si sin sanne mening, kan i dag være både straffbart og livsfarlig. Det kan utløse represalier: En mediehets, en flom av trusler fra de politisk korrekte, fra “ANTIFA” og fra det som verre er. Skolen, arbeidsplasser og andre «fellesskap» er i større eller mindre grad arenaer for meningssensur og «korrigeringer». I Norge har vi fått et “politisk klima” preget av trusler, fortielser, underkastelse og pliktmessig servering av små om store, men politisk korrekte, løgner. Dette er noe de fleste av oss dessverre vet.

En av våre gamle krigshelter fra andre verdenskrig ble dømt til straff av Høyesterett etter å ha sagt sin sanne mening. Lærere som peker på svakheter i skolen, blir luket vekk. Ungdommer som ikke har senket blikket, kan måtte tåle represalier fra kriminelle gjenger. De kriminelle gjengene har støtte fra "venstresiden". Djupedalsutvalget (SV-ledet og om skolen) slo fast at «blikking» / stirring er en krenkelse som bør få følger. Så ta til deg blikket, og lat som om du ikke ser noe!

Vi har ikke lenger skikkelig meningsfrihet og ytringsfrihet i Norge. Det bør «samfunnsviterne» ta seg ad notam. Når intervjuobjekter ikke lenger tør eller vil si sin sanne mening, har «meningsmålinger» lite for seg.

«Forskernes» og meningsmålernes «vitenskapelige metoder» fortjener neppe å bli kalt for vitenskapelige. Metodene er for en stor del basert på falske forutsetninger om at fortielser og usannheter ikke forekommer. «Undersøkelsene» er ikke egnet til å lede fram til sannhet.

Hva verre er: Når «viterne» med sine lurvete og tvilsomme metoder har samlet seg informasjon, publiseres det konklusjoner som de vet er blank løgn. De kan for eksempel si: 70% av velgerne mener EØS-avtalen bør beholdes, mens de veldig godt vet at rett svar er: 70% av de spurte sier de mener at EØS-avtalen bør beholdes. I vårt nedtrykte samfunn kan det være et hav av forskjell mellom det folk sier at de mener og det som de virkelig mener. Jeg kan f.eks. si at jeg mener at våre dagers AP er strålende, men jeg mener det virkelig ikke.

Folk i samfunn dominert av autoritære krefter har alltid måttet være forsiktige med hva de sier. Opp gjennom årene er det mange som har mistet hodet fordi de har sagt sin sanne mening. Det gamle ordtaket: «Hvis noen sier sannheten, så gi ham en hest», gjelder fremdeles. (Han trenger hesten for å komme seg unna..)

Dette med at noen, som kaller seg «samfunnsvitere», går rundt og «intervjuer» "godtfolk" og folk som neppe mener det de sier, er vel likevel noe forholdsvis nytt. At noe så meningsløst blir kalt for en «vitenskapelig metode», bør mane de fleste av oss til ettertanke.

Min påstand er: Folkevett og sunn fornuft er mye mer verd enn de kvasivitenskapelige undersøkelsene og konklusjonene fra de såkalte samfunnsviterne.