Feilaktige anklager om rasisme o.l. skaper reaksjoner

Store deler av befolkningen har i flere tiår måttet tåle å bli hånet for å være rasister av selvrettferdige og fordømmende politikere. Med falskhet, løgn og utvidede begreper har «venstresiden» og andre via massemedia hetset, hånt og fordømt oss. I ly av det utvidede rasismebegrepet sitt har de kunnet anklage oss, og få oss dømt for rasisme, selv om rasisme verken var følt eller utvist. 

De selvrettferdige og politisk korrekte bruker nytale, og har de laget seg sine egne og romslige definisjoner av ordene rasist og rasisme. Folk føler seg stygt og urettferdig uthengt og behandlet. Misbruk av norske ord har skapt oppgitthet og etter hvert agg og forbitrelse. Folk liker ikke å bli beskylt for å være noe som de ikke er.

Nå har folk begynt å murre. Det er et godt tegn. For med den «liberale» «venstresiden» i spissen, har statsapparatet i Norge blitt mer og mer forbydende og tyrannisk undertrykkende overfor "majoritetsbefolkningen". Ubehaget øker. Når det legges opp til rettsforfølgelser i ly av Aps forfalskede og «hjemmelagede» begreper, bør varselklokker ringe.

Økende motstand mot de «politisk korrekte», mot «venstresiden» og deres kodetale og nytale, er et sunnhetstegn. For det er en motstand mot falskhet, løgn og undertrykking.

Eliten og massemedia hisser innvandrerne opp mot oss

De "politisk korrekte" har anklaget oss for mye; ikke bare for rasisme. Falske anklager om mangt som er stygt og vondt har de øst over oss. Det er den selvgode "venstresiden" som er ivrigst etter å skjelle ut andre: Vi, ganske alminnelige nordmenn, er nazister, fascister, populister, hatere og troll; ordene våre er en kloakk osv.

Politikernes utskjelling av alminnelige nordmenn har neppe noen god innvirkning på integreringen. Det er neppe mange innvandrere som føler seg fristet til å integrere seg i en befolkning som av norske myndigheter og politikere blir kalt nazister, fascister, hatere osv.

AP-rekrutter - den nye "eliten"?

AP-rekrutter. De er svært selvgode og fordømmende  © See terms

Mange av innvandrerne har temmelig liten kjennskap til oss nordmenn. Men når de får høre fra autoriteter og store politiske partier at vi er rasister, nazister osv., så vil de nok lett tro det.

Påstandene om at vi er onde, rasister, hatere, troll osv. blir hamret inn i alle og enhver gjennom TV og de statsstøttede avisene.

På denne måten klarer "eliten" å ale opp motsetninger og antipatier mellom nordmenn og innvandrere. Splitt og hersk. "Eliten" sår hat, og de gjør det svært effektivt gjennom sine massemedia.

Etter anmodning fra FN, som er dominert av nasjonsfiendtlige globalister, har "Norge" vedtatt en lovbestemmelse som gir innvandrerne taleprivilegier på bekostning av vanlige nordmenn. "Hatparagrafen"gir innvandrere til en viss grad adgang til å håne, true og skjelle oss ut; uten at vi nordmenn får lov til å forsvare oss med tilsvarende utsagn. Opplegget er at vi, unge og gamle, skal finne oss i utskjellingen og holde kjeft. Men det vil vi ikke.

Om hån og utskjelling for å ødelegge menneskers identitet: Se "Vårt nye Vi":  https://ap-koder.blogspot.com/p/vart-nye-vi.html

Et «demokrati» styrt av "vitenskap" og eksperter?

Politikerne må rette seg etter vitenskapen og fagkunnskapen. Det sier professor Hagtvedt.

«Venstresidens» professor i statsvitenskap, Bent Hagtvet, slapp til i beste i beste sendetid på NRK-TV den 7.9.2018. 

Her fremholdt Hagtvedt at et viktig kjennetegn på demokrati, er at politikerne anerkjenner vitenskapen og at vitenskap legges til grunn for beslutningene når landet skal styres. 

Det kan føre til at lover, og også Grunnloven, må endres. "Vitenskap", "fornuft" og "universelle sannheter" bør "overstyre" både lovene og Grunnloven!

Det kan oppstå situasjoner hvor politikerne må velge mellom en løsning som støttes av «vitenskapen» eller en løsning som er i samsvar med viljen eller behovet til folk flest. I et slikt tilfelle vil det – i.flg. Hagtvedt og andre – være demokrati om politikerne velger det som «vitenskapen» tilsier – selv om det innebærer at folkets eller majoritetens interesser, ønsker og oppfatninger må vike. 

Nå er det bare det, at vitenskapen er et abstrakt og taus som en østers. Den gir ikke lyd fra seg. Det gjør derimot enkelte «vitenskapsfolk», f.eks. Hagtvedt. Det politikerne i virkeligheten har å holde seg til, er ikke hva "vitenskapen sier", men hva enkelte "vitenskapsfolk", sier. 

Dessuten er det jo ikke sikkert at alle som kaller seg vitenskapsfolk, virkelig er det.

Om folkets vilje vinner fram, vil det, for Hagtvedt m.fl., være det de kaller populisme, og noe mer ufyselig kan man neppe tenke seg i dagens politisk korrekte, bornerte og antidemokratiske kretser. (Ordet populisme kommer av det latinske populus som betyr folk...- Det har blitt til et fy-ord - for alle folkeforaktere).

Ordet "folkestyre" kan neppe brukes om det slikt "demokrati" som Hagtvedt går inn for.

"Ikke gull alt som glimrer", sa de som hadde folkevett

Hva vitenskapen “sier” om forskjellige spørsmål, kan det være delte meninger om. For å få det rette svaret, går politikerne til politisk korrekte fagautoriteter og eksperter som de liker å holde seg til. Mange av ekspertene er blitt ansatt i sine stillinger av politikere på «venstresiden». Resultatet blir et slags politisk korrekt, venstredominert og snevert ekspertvelde. Det egentlige demokratiet, folkestyret, blir utmanøvrert.

Når det gjelder styringen av staten, står forresten "statsvitenskapen" høyt i kurs, trolig mest på grunn av navnet.

Har så vi, alminnelige kvinner og menn, jenter og gutter, noe å stille opp med i vår motstand mot plagsomme eksperter og andre mer eller mindre redelige «vitere» som vil ta demokratiet fra oss? Jo, vi har vår alminnelige, allmennmenneskelige fornuft, vårt folkevett og våre erfaringer. (Noe stort annet er forresten heller ikke «ekspertene» utstyrt med). Vi lever fortsatt i et fritt land og er ikke forpliktet til å la oss dupere av politikernes utvalgte «eksperter» uansett hva de mener eller sier.

«Venstresidens» mye brukte «ekspert», professor Hagtvedt, fikk for en tid siden glimre med sin «statsvitenskap» i 200 minutter på NRK. Han klarte likevel neppe å dupere oss alle. De aller fleste av oss alminnelige mennesker har det vi kaller folkevett. Mye av det er nedfelt i ordtak som er overlevert fra generasjon til generasjon, trolig i tusenvis av år. Et av ordtakene lyder slik: Det er ikke gull alt som glimrer.

Hagtvedts tanker om at utsagn fra (statsoppnevnte eller statssubsidierte) «vitenskapsfolk» eller «eksperter» må vege tyngre enn folks sunne fornuft og folkemeningen, er elitistisk, ikke lite fascistisk og er en fare for demokratiet.

Min påstand er: I politikken bør folkevett og sunn fornuft trumfe de såkalte samfunnsvitenskapene.

Uholdbare «vitenskapelige» metoder basert på snakk og løgn

Statsvitenskap og andre samfunnsvitenskaper henter mye av sine «fakta» fra spørreundersøkelser. Man tar for seg en "tilfeldig" utvalgt gruppe mennesker. Så spør man hva de mener, og så regner man svarene for et pålitelig grunnlag for vitenskapelige konklusjoner. De kaller denne framgangsmåten for en «vitenskapelig metode». At svarene fra intervjuobjektene kan være fleipete, sanne eller usanne, bryr de seg lite om.

“Meningsmålerne” og “samfunnsviterne” vet imidlertid godt at det i vårt samfunn er færre og færre som tør eller vil si sin sanne mening. De vet også at vi i løpet av 10 års obligatorisk skolegang blir drillet til - ikke å si vår sanne mening, men til å avgi (politisk) korrekte svar – iallfall i møte med autoriteter eller personer som kan oppfattes som en del av «øvrigheten».

Å si sin sanne mening, kan i dag være både straffbart og livsfarlig. Det kan utløse represalier: En mediehets, en flom av trusler fra de politisk korrekte, fra “ANTIFA” og fra det som verre er. Skolen, arbeidsplasser og andre «fellesskap» er i større eller mindre grad arenaer for meningssensur og «korrigeringer». I Norge har vi fått et “politisk klima” preget av trusler, fortielser, underkastelse og pliktmessig servering av små om store, men politisk korrekte, løgner. Dette er noe de fleste av oss dessverre vet.

En av våre gamle krigshelter fra andre verdenskrig ble dømt til straff av Høyesterett etter å ha sagt sin sanne mening. Lærere som peker på svakheter i skolen, blir luket vekk. Ungdommer som ikke har senket blikket, kan måtte tåle represalier fra kriminelle gjenger. De kriminelle gjengene har støtte fra "venstresiden". Djupedalsutvalget (SV-ledet og om skolen) slo fast at «blikking» / stirring er en krenkelse som bør få følger. Så ta til deg blikket, og lat som om du ikke ser noe!

Vi har ikke lenger skikkelig meningsfrihet og ytringsfrihet i Norge. Det bør «samfunnsviterne» ta seg ad notam. Når intervjuobjekter ikke lenger tør eller vil si sin sanne mening, har «meningsmålinger» lite for seg.

«Forskernes» og meningsmålernes «vitenskapelige metoder» fortjener neppe å bli kalt for vitenskapelige. Metodene er for en stor del basert på falske forutsetninger om at fortielser og usannheter ikke forekommer. «Undersøkelsene» er ikke egnet til å lede fram til sannhet.

Hva verre er: Når «viterne» med sine lurvete og tvilsomme metoder har samlet seg informasjon, publiseres det konklusjoner som de vet er blank løgn. De kan for eksempel si: 70% av velgerne mener EØS-avtalen bør beholdes, mens de veldig godt vet at rett svar er: 70% av de spurte sier de mener at EØS-avtalen bør beholdes. I vårt nedtrykte samfunn kan det være et hav av forskjell mellom det folk sier at de mener og det som de virkelig mener. Jeg kan f.eks. si at jeg mener at våre dagers AP er strålende, men jeg mener det virkelig ikke.

Folk i samfunn dominert av autoritære krefter har alltid måttet være forsiktige med hva de sier. Opp gjennom årene er det mange som har mistet hodet fordi de har sagt sin sanne mening. Det gamle ordtaket: «Hvis noen sier sannheten, så gi ham en hest», gjelder fremdeles. (Han trenger hesten for å komme seg unna..)

Dette med at noen, som kaller seg «samfunnsvitere», går rundt og «intervjuer» "godtfolk" og folk som neppe mener det de sier, er vel likevel noe forholdsvis nytt. At noe så meningsløst blir kalt for en «vitenskapelig metode», bør mane de fleste av oss til ettertanke.

Min påstand er: Folkevett og sunn fornuft er mye mer verd enn de kvasivitenskapelige undersøkelsene og konklusjonene fra de såkalte samfunnsviterne. 

"Vitenskaper" med tvilsomt faktagrunnlag

Kan «vitenskaper» uten behørig interesse og respekt for sannheten, overhodet kalles for «vitenskaper»?

«Samfunnsviterne» kommer ofte fram til sitt «faktagrunnlag» ved hjelp av intervjuer og spørreundersøkelser, men de bryr seg lite om at svarene fra intervjuobjektene kan være sanne, usanne eller avgitt på fleip. Etter slike overflatiske undersøkelser kan «viterne» presentere konklusjoner som de vet er løgn. De kan for eksempel gå ut i pressen og si: "50% av de spurte mener at ....", mens de godt vet at - om de skulle være ærlige - så burde det hete: "50 % av de spurte sier de mener at....."

"Viterne" står ofte politikerne nær, og de vet godt at det kan være et hav av forskjell på hva man mener og hva man sier at man mener. Ting kan dessuten tyde på at intervjuerne foretrekker å spørre ut personer som gjerne vil levere svar som intervjuerne kan like.

For noen mannsaldre siden var det mange vitenskapsfolk som åpent hevdet at de «nye vitenskapene», som sosiologi o.l., ikke var egentlige vitenskaper. Fremdeles er det mange som mener at man kan sette spørsmålstegn ved «sosialvitenskapene». Noen mener at hvis de er vitenskaper, så er de vitenskaper av «en lavere rang».

Her er et klipp fra Aftenposten med en uttalelse fra Kristian Gundersen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo:

Sosialøkonomien og sosialøkonomene tapte mye av sin anseelse etter finanskrisen i 2008/09. De klarte ikke å forhindre den. Etter krisen delte de seg i to leire. Noen ville ha enda mer penger (skapt ved nye lån) ut i markedene. De andre ville bremse pengetilførselen og heller dele godene jevnere, sa de. Enige seg imellom var de iallfall ikke. «Vitenskapen» ga ikke noe klart og entydig svar på hva som burde gjøres. Jevnere fordeling ble det iallfall ikke.

Statsvitenskapen og andre tvilsomme vitenskaper basert på antagelser, «opinionsundersøkelser» og intervjuer (til tider over en kopp kaffe eller et glass vin), fikk forresten en kraftig knekk i forbindelse med et par svært viktige saker i 2016/17: BREXIT og presidentvalget i USA. Utallige meningsmålere i mange land målte og målte og hevdet helt til timer før valgene, med «stor vitenskapelig tyngde», at det aldri ville bli noe flertall for BREXIT eller for en president Trump. Hva fikk vi se? Akkurat det motsatte.

De skråsikre «viterne» i de mange samfunnsfag hadde dummet seg ut. Politikerne og mediefolk, som hadde trodd på dem og «vitenskapene» deres, hadde også dummet seg ut. Ekspertveldet hadde fått seg et skudd for baugen. Det ble tydelig for alle at «ekspertene» innen statsvitenskap og liknende fag ikke alltid var til å stole på.

En viss ettertanke og selvransakelse grep enkelte, til og med i de politisk korrekte kretser. Redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten ytret f. eks. noe om at hun mente fag som statsvitenskap o.l. kanskje ikke alltid var helt ufeilbarlige.

Men tiden for tvil og ettertanke var snart forbi. I dag pludrer politikere, redaktører og «eksperter» i annenrangs fag videre med sitt ekspertsnakk som aldri før. «Ekspertene» er kanskje egentlig ikke eksperter, og disse «vitenskapsmennene» i statsvitenskap o.l. er vel egentlig ikke vitenskapsmenn. De bare kaller seg for det.

Noe er galt med rekrutteringen

Noe er galt med rekrutteringen til de politiske partiene på "venstresiden"

AP-rekrutter

For å komme inn, og for å stige i gradene, i AP eller de andre partiene på "venstresiden", ser det ut til at:

• Du må komme fra en velstående familie (eller late som om du gjør det)
• Du må late som om du er "full av kjærlighet" (et godt utgangspunkt for godhetstyrrani)
• Du må forakte vanlige nordmenn og anse dem for å være mindreverdige og "fulle av hat" (et godt utgangspunkt for å plage og trakassere den jevne mann og kvinne).
• Du må ikke ha noen skrupler mot å komme med usannferdig tale, bløff, bullshit, kodetale o.l.

Velkommen i "klubben".

AP-rekrutter

Korporatisme (organisasjonsvelde) og fascisme

"Fascisme; det er staten og de store korporasjonene". Det sa Benito Mussolini, og han hadde rede på det. Å bruke Mussolinis ord, korporasjonene, er ikke lenger stuerent. Nå snakker man heller om organisasjonene.

På Løvebakken foran Stortinget: Organisasjonene blokkerer. Folket blir holdt utenfor.

Våre folkevalgte på Stortinget forholder seg for det aller meste til en forholdsvis snever gruppe av håpefulle pamper fra organisasjoner og pressgrupper. Disse håpefulle bruker mange slags teknikker for å hale penger og fordeler ut av staten. Se f.eks. innlegget om "krokodilletårer"

Det som foregår i og rundt Staten i Oslo, får mer og mer preg av korporatisme eller organisasjonsvelde, dvs. fascisme. Du kan også kalle det oligarki (fåmannsvelde). Organisasjonene fortrenger folk flest fra viktige goder og beslutninger, og det går på bekostning av det sanne demokratiet.

Fascistene hadde makten i Italia fra ca. 1920 til 1943. De var elitistiske, brutale og ville ikke ha noe folkestyre. I stedet prøvde de å praktisere noe som kan kalles korporatisme.

Tilhengerne av korporatismen og fasismen lar styringen av samfunnet gå for seg i et samrøre mellom utvalgte organisasjoner/pressgrupper og staten/myndighetene. Staten rådfører seg med mektige organisasjoner, for eksempel nærings- og arbeidstakerorganisasjoner når viktige beslutninger skal treffes. Organisasjonene får stor makt.

Når jeg sier at «staten» rådfører seg med «organisasjoner», så er det fordi jeg dessverre ennå ikke har klart å frigjøre meg fra den overfladiske, tilslørende og kodepregede uttrykksmåten som vi er opplært til å bruke i Norge; og i mange andre land. (Jfr. allment brukt kodetale).

Det er jo ikke staten, men visse personer i staten, som rådfører seg. Og det er jo ikke organisasjonene, men visse personer i organisasjonene, de rådfører seg med.

Hvilke personer i staten og hvilke personer i organisasjonene er det så som rådfører seg med hverandre? Jo, det er først og fremst «toppene»; disse, som innehar toppverv eller toppstillinger i staten og organisasjonene. De utgjør en «elite» som stadig samrører og rådfører seg med hverandre.

(Hvis man tror at alle medlemmer i alle organisasjoner skal få være med på samrøring med alle i hele staten, så tar man selvsagt helt feil. Rett nok har vi et stort parti (AP) som i 2019 drev valgkamp under parolen «Alle skal med», men slagordet var ikke alvorlig ment. Like før valget bestemte de seg iallfall for at folk fra organisasjonen SIAN ikke skulle «få være med» - på det samrøret som het "Arendalsuka (2019)"). 

(Når AP sier "alle skal med", må man huske at  AP driver mye med kodesnakk. «Alle» betyr ikke alltid alle. Det kan f.eks. bety «noen utvalgte».)

"Toppene", "vår politiske elite" i stat og organisasjoner, kommer sammen i formelle og uformelle møter. De fester sammen og går i hageselskaper sammen. Noen av dem bor sammen og ligger sammen. I Norge kommer mange av dem også sammen på Arendalsuka. Alt skal skje "i fellesskap" og på beste korporativt vis.

Samrøret mellom «toppene» er neppe mindre intenst i dagens Norge enn det var i Italia på Mussolinis tid.

Stoltenbergs og «venstresidens» endeløse «demokratiske prosesser», med «høringer» som skulle lede fram til «konsensus» med (toppene i) organisasjoner og pressgrupper, har over tid styrket korporasjonene kraftig. Folket blir i økende grad oversett av de som styrer. Dette har svekket demokratiet. Styringen av Norge har fått et tydelig preg av korporatisme, pampevelde og fascisme. 

At "spesialister" og den såkalte "fagkunnskapen fra samfunnsviterne" m.fl. skal trumfe folkevettet og alminnelig sunn fornuft, gjør ikke saken bedre. 

«Samfunnseliten» fjerner seg fra folk og blir mindre og mindre populær.

Flest mulig mennesker blir gjort til arbeidstakere

En drivkraft bak utviklingen i de senere år har vært «venstresidens» ønske om å gjøre flest mulig mennesker til arbeidstakere. («Arbeid for alle er oppgave nr. 1»). 

«Venstresidens» tanke har vært at en voksende skare av lønnsavhengige arbeidere og hjelpetrengende arbeidssøkere vil gi et stadig mer solid velgergrunnlag for partiene på «venstresiden». (Også toppene på «høyresiden» ser med velvilje på et økende antall arbeidstakere og arbeidssøkere som de kan bruke).


«Venstresiden», "Arbeiderpartiet" og ordenes magi 

«Venstresidens» ledende politikere har stor tro på ordenes magi og går selvfølgelig ut fra at mange av de som er gjort til arbeidstakere og arbeidssøkere, ganske hodeløst og automatisk vil stemme f.eks. Arbeiderpartiet. Partiet har et jo slikt et vakkert og forførende navn…

Enhver dreven kodetaler og manipulator vet at mennesker kan forledes til langt inn i sin egen fortapelse hvis bare man klarer å styre dem med løgn og villedende benevnelser.

Benevnelsen «venstresiden» er svært villedende og et godt manipuleringsverktøy.

Kakser i de "toneangivende kretser" på den såkalte venstresiden

«Venstresiden» i dagens Norge består som før nevnt av to sjikt: I det øvre finner vi dem som forvalter makten i partiene og deres tilhengere i de velsituerte og «toneangivende» kretser. I det nedre sjiktet har vi sliterne, de oversette og bedradde. En minkende andel av disse klamrer seg fortsatt til et svinnende håp om at de som kaller seg «venstresiden» («eliten» og de velsituerte) vil komme de bedradde til hjelp. Men det skjer ikke.

I det øvre, «toneangivende» og ledende sjiktet, finner vi for tiden noen av Norges aller rikeste menn, løgnaktige mediefolk, bankdirektører, folk fra Norges høyt subsidierte «kulturelite», «fiskere» som ikke fisker fisk, men som har «kvoter», indoktrinerte "samfunnsvitere" og godt betalte «venstreorienterte» snakkere a la Lars Gule og Hylland Eriksen. 

I tillegg finner vi selvsagt også mange, mange andre godtfolk som har samlet seg i en flokk og i et «fellesskap» med de velstående og privilegerte. Til sammen utgjør de en temmelig plagsom «elite» som har samlet seg rundt Stortinget og statskassen. 

De hadde funnet seg vel til rette på høyresiden av ordstyreren i det franske, midlertidige parlamentet. Der satt deres likemenn, de rike, som opprinnelig og med rette ble kalt for «høyresiden».

"Venstresiden" misbruker ordet «høyresiden»

Den falske venstresiden har lange tradisjoner med å anse enhver kritikk eller opposisjon som et angrep fra "høyresiden".

Den etter hvert så tvilsomme «venstresiden» i Russland, med pamper av marxister, leninister og stalinister i spissen, begynte å kalle nesten alle som torde kritisere dem, for høyreorienterte. 

Ord som «høyresiden» kunne vekke minner om gamle dagers adelstyranni og var dermed godt egnet blamering og når det skulle lages skremmebilder.

Våre dagers «venstreside» bruker fortsatt ord som «høyresiden» om alt og alle når skrekkbilder skal lages.

Og skrekkbilder vil de lage av alle som tør kritisere dem. Den falske “venstresiden”, som stadig forteller oss at de er liberale, tåler ikke kritikk. De liker ikke å bli avslørt.

"Venstresiden" kaller de svekne og utskubbede for «høyre-ekstremister»

En nordmann, skapnordmann, og politisk elite

Mye av det som De Korrekte og vår falske «venstreside» kaller for «høyresiden», eller til og med «høyre-ekstremister», har svært lite med den sanne høyresiden å gjøre. 

Motorsykkelgjenger, forvirrede og hjemløse ungdommer som tatoverer seg med noe som likner hakekors, forgjeldede mennesker i gule vester (fra arbeiderklassen i Frankrike), «fotballpøbler», ja, til og med såkalte "nasjonalister" osv. Alle disse og flere til kan av de politisk korrekte bli kalt for "høyresiden" og for "høyre-ekstremister".

Men det finnes ingen skikkelige høyrefolk, verken biskoper eller godseiere, i de unges motorsykkelgjenger, og det finns neppe søkkrike milliardærer eller føydalherrer blant "de gule vestene".

Disse, som vår falske, men politisk korrekte, «venstreside» (Støre m.fl.) kaller for «høyre-ekstremister», er hovedsakelig folk fra den egentlige og ekte «venstresiden». De er våre dagers utgave av dem som satt til venstre for ordstyreren i det provisoriske franske parlamentet: De utstøtte, de ubemidlede, de forgjeldede, de forhånte, de forrådte og fortvilte.

«Venstrepartiene», AP, SV m. fl. burde ha vært de første til å gjøre noe positivt for vanskeligstilte mennesker, men i stedet for å interessere seg for dem, har «venstresiden» foretrukket et samrøre med «de store» (den egentlige høyresiden) – f.eks. i hageselskaper og på arrangementer som Arendalsuka, i Davos osv..  

«Venstresiden» skjeller ut de som de har forrådt. Fra «venstresiden» må de utstøtte stadig tåle å høre forhånende snakk om at de er «høyre-ekstremister», «høyre-radikalere» o.s.v.

Det er ikke rart at de utstøtte blir forbitret. De har blitt sveket og bedradd av noen som lenge har gitt seg ut for å ville hjelpe også folk som ikke kommer fra det øvre sjikt i samfunnet.

Å ta til orde for å forsvare de utstøtte mot løgn og hets, blir også stemplet som «høyre-ekstremisme». Ytringsfriheten og de utstøtte er under angrep – fra «venstresiden», dvs. den falske venstresiden - med rikmannssønnen og mangemillionæren Jonas Gahr Støre i spissen.

AP-formannen med løgn og bløff til barna på julaften

AP-formann, Jonas Gahr Støre, slår til med tåketale og løgn på selveste julaften. Han er ute i et viktig ærend. Det er barna og de unges identitet han er ute etter. Den vil han bearbeide etter egen og Aps smak og behag. Han tar løgnen i bruk. Denne gangen er det i første omgang Norge han lyger om:

Støre i Aftenposten 24. 12. 2016 på side 31

Her får vi vite at Norge, vårt land, var og er et vi. Det var og er det jo ikke. Støres usannheter og svada er utgangspunkt for manipulering og lureri. Massemedia reagerer nesten aldri på slikt sprøyt, men gjengir det helt ukritisk.  Vi andre har jo også i alle år vært vant til slik svada fra kjente politikere får stå helt uimotsagt, dessverre.

Mange av oss vil likevel ha en følelse av at det er noe galt og hjernebedøvende ved utsagnet til Støre. Utsagnet er jo egentlig et merkelig vrøvl. Vi er nok vant til at politikere misbruker ordet Norge. (F. eks, når de sier: Norge fører fredssamtaler med Taliban). Men vi vet jo alle at Norge egentlig er et land med fjell og fjorder, daler, bygder og byer osv. Norge er noe virkelig noe, og noe konkret noe. 

Nå vil jo Støre, sin vane tro, som de fleste politikere i AP og SV, ofte distansere seg fra det konkrete og virkelige. De liker best å operere med uklare, abstrakte eller vill-ledende begreper som gir dem anledning til å vrøvle og manipulere på et mer «høyverdig» plan. Norge har derfor ifølge Støre blitt til et vi, og det er blitt til et særdeles diffust vi.

Støres artikkel i Aftenposten er som tatt ut av en lærebok i manipulering. Punkt 1 for en manipulerende politiker er å servere løgner og halvsannheter på et beleilig tidspunkt, gjerne etter en passe dose skryt, til et publikum som ikke skal regne med at de skal bli bedradd. Julaften er et beleilig tidspunkt. Da har de fleste «latt garden falle» og er fredsæle, godslige og medgjørlige.

Støres innlegg var å finne på Si:D-siden som er Aftenpostens side for barn og ungdom.  Det er først og fremst barna og de unge han henvender seg til. Barna, de unge, troskyldige og uerfarne har alltid vært lettere å manipulere enn voksne med lang erfaring fra livets skole.

AP-formann Støre har selvsagt sine baktanker med sine forunderlige formuleringer, og blant tillitsvalgte og tilhengere i AP og SV vil nok formannens kodetale - eller retorikk som de kaller det - vekke både beundring, respekt og fryd. For de skjønner koden; de skjønner godt at Støre ikke mener at vårt land er blitt til et vi, og de skjønner at han med sin dobbeltkommunikasjon har til hensikt å forføre både de unge og andre som måtte lytte til hva han har å si.

 

Budskapet som Støre på fordekt vis prøver å lirke inn i barna, de unge og andre er dette: Som en følge av masseinnvandringen har alle vi som bor i Norge, eller iallfall de flesteaav oss, fått en større og bedre identitet, et «større vi». Barna tror det kanskje. Den barn som mener at han ikke har fått noe nytt vi, skal føle seg utenfor.

På det underforståtte og halvbevisste plan får Støre med sin påstand om et forstørret vi, også kommunisert at den identiteten vi hadde før, eller fortsatt har, var og er forholdsvis liten og stusslig. Ikke mye å ta vare på. Barna tror kanskje det også.

Det er den såkalte «venstresidens» gamle prosjekt «vårt nye vi» dette dreier seg om. Prosjektet er et forsøk på å omkalfatre identiteten og sjelslivet til flere millioner av oss nordmenn.  «Vårt norske vi», vår grunnfestede og uforfalskede norske identitet, som vi har i vårt innerste indre, skal vekk. Den skal erstattes med «vårt nye vi», en ny identitet som Hylland Eriksen, Per Fugelli og flere andre ideologer på «venstresiden» har klekket ut for oss.

Jeg har skrevet en del om «vårt nye vi» tidligere. Det viktigste trekket ved den nye identiteten er at hengivenheten til og samfølelsen med far, mor, søster, bror, land, folk og norsk kultur skal elimineres eller svekkes kraftig. I stedet skal vi øves opp til en identitet som sikrer hengivenhet til abstrakter og AP-koder. Se mer om dette her. Den identiteten AP byr på, er ikke mye å samle på, etter min mening. De fleste av våre nye landsmenn vil sikkert også ha visse motforestillinger mot å la tåkete abstrakter og uforståelig svada bli kjernen i deres innerste indre.

Det har også vist seg at vår gode gamle norske identitet var mer seiglivet enn mange hadde trodd. «Venstresidens» prosjekt for ombrekking av befolkningens sjelsliv, kan stå i fare for å stoppe opp. For å redde situasjonen griper raddissene fra «venstre» som vanlig, til skjuleri. Vår sunne norske identitet skal bekjempes, korrumperes og omkalfatres i det skjulte; helst uten at vi blir det bevisst.

«Toneangivende kretser» i AP og SV har derfor i det siste begynt å dekke til sine nokså åpenlyse angrep på vår norske identitet ved å bruke et nytt navn på prosjektet sitt.

Det gamle navnet, «vårt nye vi», røpte altfor tydelig en motsetning til «vårt gamle og gode vi». Det ble for tydelig at «vårt nye vi» skulle overta plassen til vår gamle identitet, og at den skulle skrotes og fjernes. Det prangende, og til dels alarmerende navnet, «vårt nye vi», kunne føre til at folk begynte å ane at deres innerste indre var under angrep, og da ville de bli vanskeligere å manipulere.  Den som skjønner hva som foregår, er ikke alltid så lett å lure.

«Venstresiden» har derfor endret sin retorikk. Med sitt nye snakk om «et utvidet vi» el.l. vil de skjule at deres identitetspolitikk er tukling med og et forsøk på nedkjemping av vår rotfaste norske identitet. Navnet, «et større vi», «vårt utvidede vi» el.l. skal få oss til å tro at vi kan få beholde vår norske ID som før. Vi skal bare få en rekke nye identiteter i tillegg; liksom. Sammenføringen av gamle og nye identiteter - til «vårt store, utvidede vi» som vi alle skal bekjenne oss til, skal likevel ikke kunne sies å føre til noe «nytt vi» eller til noen endring av den trygge norske identiteten som vi allerede har. Tro det den som vil! Jeg tror det ikke.

Jeg sier forreste ikke at det er noe galt med identiteter som ikke er norske. Identiteten til de fleste svensker, dansker, polakker eller folk fra andre land kan være ok. Men la svenskene få være svensker med god samvittighet, la danskene være dansker, la polakkene være polakker og la oss nordmenn få være nordmenn. Denne evige, fasistisk pregede og løgnbaserte tuklingen med folks selvoppfatning, bør vi bli fritatt for.

Forakten for det typisk norske, og for alminnelige nordmenn og for vår norske ID er dessverre likevel så inngrodd i AP og SV at vi kan se helt bort fra at de noen gang vil respektere oss vanlige nordmenn og det vi står for. Represalier, beskyldninger og fordømmelser fra den politisk korrekte «eliten» på «venstresiden» vil vi fortsatt jevnlig bli utsatt for. Om de ikke får tukle, manipulere og behandle oss vanlige undersåtter som annenklasses og umælende objekter, vil det gå ut over deres egen identitet og selvfølelse. (Se nedre del av innlegget "Ikke nødvendig med ny ID for alle?")

Ferske eksempler på den såkalte «venstresidens» vrede fikk vi ved juletider. Kulturminister Linda Hofstad Helleland, som bruker Facebook, var frekk nok til å legge ut et bilde av seg selv - i bunad og foran et juletre - på lille julaften. «Vær stolt av det norske», skrev hun. Hun kom også med upassende ord som brunost, kvikklunsj, våre gode norske juletradisjoner, kristen tro, det typisk norske og grøt. Dette virket som en rød klut på de utrolig intolerante «liberalerne» og «globallistene» på «venstresiden». Hun ble sablet ned av de «rett-troende» på sosiale media og i pressen.

Vår store tåkefyrste og formann, Jonas Gahr Støre, er forresten ikke den eneste som er ute etter de lille og troskyldige barnas sjel ved juletider. På en barneskole i Stavanger fikk ikke barna lov til å si norske ord som julelykt og julenisse.

Men de fikk lov å nynne:

Hm, hm!

Sakset fra Aftenposten

"Folkedemokrati"...?

Dette merkelige begrepet ble nylig brukt av Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen på NRK.

Han måtte si "folkedemokrati". Han kunne ikke bare si "demokrati". For på hans politikerspråk, som vi kan kalle et slags kodenorsk, betyr ikke ordet "demokrati" det samme som på vanlig norsk. Når politikene og massemediene snakker om "demokrati", er det ikke alltid folket og folkestyret de har i tankene.

På NRK, Dagsnytt 18, den 28.11.16 fikk jeg se og høre en litt betuttet samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen. Han ga uttrykk for at vi i Norge i enkelte vegsaker nok har et «folkedemokrati». Jeg synes ordet er rart og måtte trekke på smilebåndet.

Om vi oversetter det greske ordet demokrati til norsk, skulle et «folkedemokrati» bli til noe slikt som et «folkefolkestyre». Smør på flesk? Neppe. Ikke for en garvet politiker som Solvik-Olsen. Etter mange år i politikken er selv han blitt smittet av "sjargongen på Løvebakken". Han måtte si "folkedemokrati" fordi det "demokratiet" han og andre politikere oftest reklamerer for, er temmelig fjernt fra folket.

Jeg har tidligere skrevet at mange folkeforaktende politikere helst ikke tar ord som folk og folkestyre i sin munn. Kodetalerne i politikken har i et par generasjoner skydd det norske ordet folkestyre og misbrukt fremmedordet demokrati. Sistnevnte ord har internt blant politikere og i deres kretser, især på «venstresiden», fått en noe annen betydning enn den opprinnelige (som er folkestyre).  Nå viser det seg at politikernes misbruk og forvrøvling av ord og begreper kan ha bragt dem opp i et dilemma:

Politikere som på Storting og i regjering er vant til å pludre i veg på sitt kodenorsk -  hva kan de gjøre hvis de for en stakket stund vil tre ut av rollen som kodetalere og folkemanipulatorer? Kan de ganske enkelt i full offentlighet gå over til igjen å bruke språket vårt på en ærlig og sannferdig måte uten å komme opp i problemer? Nei, neppe!

Hadde Solvik-Olsen på NRK bare sagt «demokrati», og med det ment ekte demokrati - velmenende som et uskyldig barn, så var det fare for at mange politikere og mange i de «toneangivende kretser» kunne misforstått ham. De kunne ha tatt det som en selvfølge at han, som så vanlig, brukte ordet demokrati i politikernes forvrengte, uklare og lurvete betydning.

Nå ville imidlertid Solvik-Olsen ha det klart fram at det var noe i nærheten av det ekte demokratiet med folkelig engasjement og folkestyre som gjorde at mange vegsaker tok så lang tid.

Ordet «demokrati», som jo på politikerspråket ikke lenger betyr folkestyre, var lite egnet til å føre tanken i retning av folket eller folk. For å bli riktig forstått i de «toneangivende» og kodetalende kretser, og for å sette fokus på folket, måtte Solvik-Olsen foreta en presisering. Han brukte derfor det litt komiske og antagelig nokså nyskapte begrepet «et folkedemokrati» om det han mente var roten til elendigheten i vegsakene.

Dermed klarte han jo å gi «folkedemokratiet» og folket skylden for mange forsinkelser av utbyggingene på vegsektoren.  Dette var nok noe folkeforakterne på «venstresiden» syntes godt om, og samferdselsministerens bruk av begrepet «folkedemokrati» vakte nok en del beundring og anerkjennende mumling blant kodetalerne i de «toneangivende kretser».

Solvik-Olsen skal likevel ha takk for at han nevnte folket i så nær forbindelse med demokratiet. Kan vi håpe på en renessanse og på politikere som igjen begynner å tenke på folket, folkets vilje og folkets beste ved styringen av landet? Jeg øyner et ørlite glimt av håp i enden av en lang, mørk, trang og stadig mer ufyselig «sosialdemokratisk» tunell.

Det går forresten godt an å ha et folkestyre uten å holde seg med et virvar av regler som gjør at vegsaker og andre viktige saker stopper opp. (Er det 40 år saken med E18 inn til Oslo har tatt foreløpig)?

Mange politikere på den såkalte «venstresiden» liker nok de uendelige «demokratiske prosesser» som Jens Stoltenberg dyrket så hengivent for å holde en oppblåst og svindyr offentlig sektor med papirarbeid. Men vi kan ikke gå med på at politikere og deres byråkrati skal få saksbehandle og domstolsbehandle alle saker til døde. En forenkling av regelverket og de «demokratiske prosesser» må til slik at saker kan bringes fram til endelig vedtak uten uendelige omkamper og uten at det tar så urimelig lang tid. Det å treffe en endelig og gyldig beslutning, er en viktig del av.... folkestyret.