"Venstresiden"

© See terms

Blant politikere, i pressen og kanskje blant folk flest, betyr ikke ordet «venstresiden» det samme som i tidligere tider. Mange års misbruk av ordet har gitt det en betydning som avviker sterkt fra den opprinnelige. Forandringen henger sammen med at flere og flere fra høyresiden har meldt seg inn i «venstresiden».

I våre dager blir ordet «venstresiden» flittig brukt og misbrukt, især av dem som hevder at de står «til venstre» i politikken.  I SV, Rødt og Norges største parti, AP, har vi en hel masse velsituerte og politisk svært aktive mennesker som liker å gi seg ut for å være «venstresiden», men som ikke er det. Begrepet har blitt forvridd. «Forskere» og andre har for lengst gitt det en ny definisjon («mye stat» osv.), men definisjonen deres dekker ikke den ekte og opprinnelige betydningen av ordet.

Benevnelsen «venstresiden» ble i politisk sammenheng opprinnelig brukt om de som satt til venstre for ordstyreren i det provisoriske parlamentet i Frankrike i tiden rundt den franske revolusjon (1789-99).

Der, på venstresiden, satt utsendingene fra «folket», «le peuple», (senere ofte kalt «pøbelen»). Det var  de uprivilegerte og fattige, de eiendomsløse, de oversette, de glemte, de utstøtte og avskydde fortvilte sliterne.

Denne gamle og ekte betydningen av ordet "venstresiden" ligger forresten fremdeles der, som et hviskende minne langt bak i bevisstheten til de fleste av oss.

På høyresiden satt «eliten»: De rike og privilegerte, adelen, landeiere og slottseiere, forvaltere av store kirkegods, ledende geistlige, bankierer, styrtrike utleiere, hensynsløse og grådige panteutlånere osv.

Det som vår politiske «elite», AP og SV, TV og presse i dag med en viss fryd, eller skadefryd, kaller «venstresiden», er ledet og dominert av slike som i sin tid satt til høyre for ordstyreren i det provisoriske parlamentet. Det er helt misvisende å kalle disse velsituerte og privilegerte menneskene for «venstresiden». Den politikken de fører lar de upriviligerte forbli upriviligerte, og den lar de fattige og eiendomsløse forbli fattige og eiendomsløse.

Til tross for at mesteparten av Norge er ubebygd utmark, er det fortsatt stor tomtemangel. Det har det vært i generasjoner. Bare de ferreste av dem som vokser opp har utsikter til å få eie en flekk av Mor Norges overflate med en egen tomt og en egen bolig. 

Eiendomskonger og godseiere eier enorme landområder. Hvert år sitter de i "jordbruksforhandlinger" med regjeringen og mottar milliarder i tilskott fra staten. Ungdommer og andre eiendomsløse sitter på gatehjørnene og blir hundset eller neglisjert. Dette opplegget er håndhevet og vedlikeholdt av de "politisk korrekte" partiene, AP, SV, Høyre, SP, MDG osv.