Han måtte si "folkedemokrati". Han kunne ikke bare si "demokrati". For på hans politikerspråk, som vi kan kalle et slags kodenorsk, betyr ikke ordet "demokrati" det samme som på vanlig norsk. Når politikene og massemediene snakker om "demokrati", er det ikke alltid folket og folkestyret de har i tankene.
På NRK, Dagsnytt 18, den 28.11.16 fikk jeg se og høre en litt betuttet samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen. Han ga uttrykk for at vi i Norge i enkelte vegsaker nok har et «folkedemokrati». Jeg synes ordet er rart og måtte trekke på smilebåndet.
Om vi oversetter det greske ordet demokrati til norsk, skulle et «folkedemokrati» bli til noe slikt som et «folkefolkestyre». Smør på flesk? Neppe. Ikke for en garvet politiker som Solvik-Olsen. Etter mange år i politikken er selv han blitt smittet av "sjargongen på Løvebakken". Han måtte si "folkedemokrati" fordi det "demokratiet" han og andre politikere oftest reklamerer for, er temmelig fjernt fra folket.
Jeg har tidligere skrevet at mange folkeforaktende politikere helst ikke tar ord som folk og folkestyre i sin munn. Kodetalerne i politikken har i et par generasjoner skydd det norske ordet folkestyre og misbrukt fremmedordet demokrati. Sistnevnte ord har internt blant politikere og i deres kretser, især på «venstresiden», fått en noe annen betydning enn den opprinnelige (som er folkestyre). Nå viser det seg at politikernes misbruk og forvrøvling av ord og begreper kan ha bragt dem opp i et dilemma:
Politikere som på Storting og i regjering er vant til å pludre i veg på sitt kodenorsk - hva kan de gjøre hvis de for en stakket stund vil tre ut av rollen som kodetalere og folkemanipulatorer? Kan de ganske enkelt i full offentlighet gå over til igjen å bruke språket vårt på en ærlig og sannferdig måte uten å komme opp i problemer? Nei, neppe!
Hadde Solvik-Olsen på NRK bare sagt «demokrati», og med det ment ekte demokrati - velmenende som et uskyldig barn, så var det fare for at mange politikere og mange i de «toneangivende kretser» kunne misforstått ham. De kunne ha tatt det som en selvfølge at han, som så vanlig, brukte ordet demokrati i politikernes forvrengte, uklare og lurvete betydning.
Nå ville imidlertid Solvik-Olsen ha det klart fram at det var noe i nærheten av det ekte demokratiet med folkelig engasjement og folkestyre som gjorde at mange vegsaker tok så lang tid.
Ordet «demokrati», som jo på politikerspråket ikke lenger betyr folkestyre, var lite egnet til å føre tanken i retning av folket eller folk. For å bli riktig forstått i de «toneangivende» og kodetalende kretser, og for å sette fokus på folket, måtte Solvik-Olsen foreta en presisering. Han brukte derfor det litt komiske og antagelig nokså nyskapte begrepet «et folkedemokrati» om det han mente var roten til elendigheten i vegsakene.
Dermed klarte han jo å gi «folkedemokratiet» og folket skylden for mange forsinkelser av utbyggingene på vegsektoren. Dette var nok noe folkeforakterne på «venstresiden» syntes godt om, og samferdselsministerens bruk av begrepet «folkedemokrati» vakte nok en del beundring og anerkjennende mumling blant kodetalerne i de «toneangivende kretser».
Solvik-Olsen skal likevel ha takk for at han nevnte folket i så nær forbindelse med demokratiet. Kan vi håpe på en renessanse og på politikere som igjen begynner å tenke på folket, folkets vilje og folkets beste ved styringen av landet? Jeg øyner et ørlite glimt av håp i enden av en lang, mørk, trang og stadig mer ufyselig «sosialdemokratisk» tunell.
Det går forresten godt an å ha et folkestyre uten å holde seg med et virvar av regler som gjør at vegsaker og andre viktige saker stopper opp. (Er det 40 år saken med E18 inn til Oslo har tatt foreløpig)?
Mange politikere på den såkalte «venstresiden» liker nok de uendelige «demokratiske prosesser» som Jens Stoltenberg dyrket så hengivent for å holde en oppblåst og svindyr offentlig sektor med papirarbeid. Men vi kan ikke gå med på at politikere og deres byråkrati skal få saksbehandle og domstolsbehandle alle saker til døde. En forenkling av regelverket og de «demokratiske prosesser» må til slik at saker kan bringes fram til endelig vedtak uten uendelige omkamper og uten at det tar så urimelig lang tid. Det å treffe en endelig og gyldig beslutning, er en viktig del av.... folkestyret.