"Folkedemokrati"...?

Dette merkelige begrepet ble nylig brukt av Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen på NRK.

Han måtte si "folkedemokrati". Han kunne ikke bare si "demokrati". For på hans politikerspråk, som vi kan kalle et slags kodenorsk, betyr ikke ordet "demokrati" det samme som på vanlig norsk. Når politikene og massemediene snakker om "demokrati", er det ikke alltid folket og folkestyret de har i tankene.

På NRK, Dagsnytt 18, den 28.11.16 fikk jeg se og høre en litt betuttet samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen. Han ga uttrykk for at vi i Norge i enkelte vegsaker nok har et «folkedemokrati». Jeg synes ordet er rart og måtte trekke på smilebåndet.

Om vi oversetter det greske ordet demokrati til norsk, skulle et «folkedemokrati» bli til noe slikt som et «folkefolkestyre». Smør på flesk? Neppe. Ikke for en garvet politiker som Solvik-Olsen. Etter mange år i politikken er selv han blitt smittet av "sjargongen på Løvebakken". Han måtte si "folkedemokrati" fordi det "demokratiet" han og andre politikere oftest reklamerer for, er temmelig fjernt fra folket.

Jeg har tidligere skrevet at mange folkeforaktende politikere helst ikke tar ord som folk og folkestyre i sin munn. Kodetalerne i politikken har i et par generasjoner skydd det norske ordet folkestyre og misbrukt fremmedordet demokrati. Sistnevnte ord har internt blant politikere og i deres kretser, især på «venstresiden», fått en noe annen betydning enn den opprinnelige (som er folkestyre).  Nå viser det seg at politikernes misbruk og forvrøvling av ord og begreper kan ha bragt dem opp i et dilemma:

Politikere som på Storting og i regjering er vant til å pludre i veg på sitt kodenorsk -  hva kan de gjøre hvis de for en stakket stund vil tre ut av rollen som kodetalere og folkemanipulatorer? Kan de ganske enkelt i full offentlighet gå over til igjen å bruke språket vårt på en ærlig og sannferdig måte uten å komme opp i problemer? Nei, neppe!

Hadde Solvik-Olsen på NRK bare sagt «demokrati», og med det ment ekte demokrati - velmenende som et uskyldig barn, så var det fare for at mange politikere og mange i de «toneangivende kretser» kunne misforstått ham. De kunne ha tatt det som en selvfølge at han, som så vanlig, brukte ordet demokrati i politikernes forvrengte, uklare og lurvete betydning.

Nå ville imidlertid Solvik-Olsen ha det klart fram at det var noe i nærheten av det ekte demokratiet med folkelig engasjement og folkestyre som gjorde at mange vegsaker tok så lang tid.

Ordet «demokrati», som jo på politikerspråket ikke lenger betyr folkestyre, var lite egnet til å føre tanken i retning av folket eller folk. For å bli riktig forstått i de «toneangivende» og kodetalende kretser, og for å sette fokus på folket, måtte Solvik-Olsen foreta en presisering. Han brukte derfor det litt komiske og antagelig nokså nyskapte begrepet «et folkedemokrati» om det han mente var roten til elendigheten i vegsakene.

Dermed klarte han jo å gi «folkedemokratiet» og folket skylden for mange forsinkelser av utbyggingene på vegsektoren.  Dette var nok noe folkeforakterne på «venstresiden» syntes godt om, og samferdselsministerens bruk av begrepet «folkedemokrati» vakte nok en del beundring og anerkjennende mumling blant kodetalerne i de «toneangivende kretser».

Solvik-Olsen skal likevel ha takk for at han nevnte folket i så nær forbindelse med demokratiet. Kan vi håpe på en renessanse og på politikere som igjen begynner å tenke på folket, folkets vilje og folkets beste ved styringen av landet? Jeg øyner et ørlite glimt av håp i enden av en lang, mørk, trang og stadig mer ufyselig «sosialdemokratisk» tunell.

Det går forresten godt an å ha et folkestyre uten å holde seg med et virvar av regler som gjør at vegsaker og andre viktige saker stopper opp. (Er det 40 år saken med E18 inn til Oslo har tatt foreløpig)?

Mange politikere på den såkalte «venstresiden» liker nok de uendelige «demokratiske prosesser» som Jens Stoltenberg dyrket så hengivent for å holde en oppblåst og svindyr offentlig sektor med papirarbeid. Men vi kan ikke gå med på at politikere og deres byråkrati skal få saksbehandle og domstolsbehandle alle saker til døde. En forenkling av regelverket og de «demokratiske prosesser» må til slik at saker kan bringes fram til endelig vedtak uten uendelige omkamper og uten at det tar så urimelig lang tid. Det å treffe en endelig og gyldig beslutning, er en viktig del av.... folkestyret.

Hva betyr ordet «ytringsfrihet» når det blir brukt av en manipulator fra AP eller SV ?

Ordet «Ytringsfrihet» betyr neppe helt det samme på kodenorsk som på vanlig norsk. "Ytringsfrihet" har av kodetalere blitt nevnt som en av "våre verdier", og vi må regne med at de til stadighet kan legge nye betydninger i begrepet.

Da striden om Muhamed-tegningene var på sitt mest intense, gikk Jonas Gahr Støre ut med AP-inspirerte definisjoner og forklaringer om hva ordet «ytringsfrihet» kan bety. Det var ikke mange som ble særlig klokere av forklaringene hans. Han tåkela begrepet kraftig. Mange satt igjen med en følelse av at man skal passe seg for å si noe.

Liknende "forklaringer" har vi også fått høre fra SV og AP-folk senere. Hva de med sin kodetale vil ha oss til å tro at ytringsfrihet er for noe, er nok dessverre fortsatt uklart både for meg og for mange andre. Det er nok de politisk korrekte menneskene i AP og SV glade for. Uklarhet rundt begrepet ytringsfrihet skaper usikkkerhet om hva man har lov å si. Usikkerheten legger en demper på viljen til å komme med frie ytringer.

Arbeiderpartiets kodeord "demokrati"

Ordet demokrati har på alminnelig norsk lenge betydd folkestyre. (Det kommer fra gresk. Demo betyr folk, og krati betyr styre).

For noen tiår siden var det vanlig å bruke ordet folkestyre i Norge. Vi brukte ikke så mye fremmedordet demokrati. Men etter hvert som folkeforakten jevnt og trutt har økt i de politiske korrekte kretser, har bruken av det norske ordet folkestyre, blitt trengt mer og mer tilbake. Det har skjedd med hjelp fra media. I dag tar politikerne på «venstresiden» helst ikke ord som folk og folkestyre i sin munn. Begrepene og tankene våre om det norske folket og folkestyret vårt skal ties i hjel.

Fremmedord er jo som regel litt mer diffuse og tåkeleggende enn klare og greie norske ord. Ordet demokrati er derfor mye bedre egnet som et kodeord og som et redskap for manipulering enn hva det lett forståelige norske ordet folkestyre er.

I «fagkretser» rundt politikerne på «venstresiden», er ordet demokrati blitt bearbeidet og omdefinert.  «Toneangivende» statsvitere, og andre som fremstår som vitere, bruker nå ordet demokrati om slikt som nok ligger langt unna det vi hittil har kunnet kalle folkestyre. Når politikere, mer eller mindre skjult, gir vekk stadig mer av vårt selvstyre til overnasjonale organer, vil de ha oss til å tro at det er det ekte og egentlige demokratiet/folkestyret som utfolder seg.

Hva «venstresidens» kodeord demokrati skal bety når politikerne og viterne deres bruker det, er ikke godt å vite. Ordet er omgitt av lange «faglige» utredninger og meget solide koder som det må ha tatt lang tid for dem å klekke ut. Jeg har mistanke om at kodetalerne har visse motforestillinger mot å gå åpent ut med sine nye definisjoner av ordet. Ved i første omgang å beholde den nye betydningen skjult for andre enn sine medsammensvorne, kan de, uten å gjøre seg til latter for oss alle, forandre og snekre videre på kodebegrepet etter hvert som nye behov melder seg. Vi lever i en tid med raske endringer og stadig nye behov. Hva kodeordet demokrati til slutt kommer til å bety, er nok foreløpig uvisst både for oss og vår politiske "elite".

Ett er likevel sikkert: På «venstresidens» kodenorsk og i maktstrebernes motetale betyr ordet demokrati ikke lenger folkestyre! 

Arbeiderpartiets kodeord: raushet

Raushet på Løvebakken

Raushet (med andres, f.eks. skattebetalernes penger) regner AP og De Korrekte som en del av det de kaller "våre verdier". 

Raushet er det mye snakk om for tiden. Jeg skal ikke si så mye om begrepet, men vil komme med et lite ymt om at når politikerne sier de vil vise raushet, så mener de ikke raushet med egne midler. Det er andres penger de vil slå om seg med.

En forbryter kan presse penger av naboen sin, for så å gå på restaurant og spandere på alle gjester. Etterpå kan han skryte av hvor raus han har vært.

I kretsene rundt rause politikere er det mange som ser fram til å motta store beløp fra statskassen. Det gjelder ikke minst pressen og kringkastingen og et vell av organisasjoner med edle formål på papiret og skitne hensikter i praksis.

AP og SV har skiftet navn. Har gått vekk fra "folket" og "Det norske"

AP-logo, Arbeiderpartiets logo                                                                                            © See terms

AP het offisielt «Det norske Arbeiderparti» fra 1891 til landsmøtet i 2011. Da vedtok de å fjerne «Det norske». Nå har navnet blitt til «Arbeiderpartiet». 

De følte nok et visst ubehag ved å ha tanken på Norge og «Det norske» så tett innpå seg som i partinavnet. Noe av hensikten med navnebyttet var selvfølgelig også å gjøre seg lekrere for de mange velgerne som ikke regner seg for å være norske.

En politisk gruppering til venstre for AP hadde først et parti som de kalte SF (Sosialistisk Folkeparti). Men etter hvert som salongradikalere, åndssnobber og rødvinskjennere overtok lederrollene blant disse raddissene, kom folkeforakten deres tydeligere og tydeligere fram. Et hamskifte måtte til. De ville ikke lenger være bekjent av å hete folkeparti og kvittet seg med navnet. Nå heter de Sosialistisk Venstreparti og opererer selvfølgelig helst under den litt mer diffuse og kodepregede betegnelsen SV.

Vekk med begrepene "Norge", "norsk", "nordmenn" og "folk"! Det er AP og SV-politikk. Det er en del av deres identitetspolitikk som går ut på å svekke vår norges-identitet for å gi oss det de kaller "Vårt nye Vi". Politikere med folkeforakt og sans for allmakt og globalisme, vil ikke ha begreper som Norge, nosk, folk eller nordmann i f.eks. partinavnene.

Et par av "venstresidens" politisk korrekte «forskere» fant forresten for en tid siden ut at vi nordmenn egentlig ikke er et eget folk som fortjener et eget navn. Dette ble slått opp i avisene. Vi vanlige nordmenn «er ikke noe». Vi er ikke noe å snakke om; ikke noe å tenke på.

Overklassefigurene og kodetalerne i AP (Arbeiderpartiet) liker naturligvis ikke å fremstå under partiets rette og fulle navn. De er ikke arbeidere og identifiserer seg ikke med dem. I stedet for å gi seg til kjenne under navnet «Arbeiderpartiet» liker de heller å opptre under den litt mer "nøytrale", diffuse og kodepregede benevnelsen AP.

Tilføyelse fra mars 2020:

Senterpartiet har steget kraftig på meningemålingene i det siste. De går ikke av vegen for å bruke ordet "folk" og sier at populisme og nasjonalisme ikke nødvendigvis er av det onde. SPs framgang kan ha fått SV og andre partier til å legge om retorikken for en stund. 

Forleden hørte jeg til min store forundring at til og med Audun Lysbakken i SV har begynt å snakke om "folket" - antagelig i et forsøk på å fremstå som mer folkelig eller folkevennlig. Men vær sikker: Det er bare retorikk. Alt tyder på at i praksis er AP, SV og de fleste andre partier minst like forkeforaktende som før. 

Standardsikring: Et kodeord for diskriminering av de fattige

De rike skal ha mye. De skal holdes oppe. De fattige skal ha lite. De skal holdes nede.

Dette er et "unevnelig" og skjult hovedprinsipp i norsk politikk. Det er håndhevet og holdt i hevd av de «toneangivende kretser» i samfunnets «øvre sjikt», og det har dermed også tilslutning fra AP og SV. Svært mange lover er utformet etter dette prinsippet. Det gjør seg sterkt gjeldende innenfor sosiallovgivningen og styrer f.eks. fordelingen av penger fra NAVs enorme budsjettposter. Er du rik, får du mye. Er du fattig, får du lite; fra den såkalte «felleskassen». Minstepensjonister får lite, pensjonister som har vært direktører får mye, mye mer.

Politikerne snakker ikke for mye om dette prinsippet. De kaller det med et kodeord for «standardsikring». (Iallfall de rike må sikres en viss standard). Hovedhensikten med å bruke et dekkord er, her som ellers, å "holde allmuen utenfor". Bare en indre krets skal fullt ut forstå hvilke uhyrligheter som skjuler seg bak "standardsikringen".

De politiske partiene med "venstresiden" i spissen, har gjort staten til en garantist og håndhever av brutal og diskriminerende sosial ulikhet. Selvfølgelig snakker retorikere på "venstresiden" til stadighet høyt om uheldige sider ved stor ulikhet og urettferdighet, men prinsippet om skjevfordeling og standardsikring lar de fortsatt fungere, diskret, skjult og effektivt, i utallige utbetalinger fra stat og kommune hver dag i tiår etter tiår.

Kåre Willoch (H) syntes det gikk for vidt. I 2007 kritiserte han i et avisinnlegg utslaget av standardsikringen i ordningen med fødselspenger. En fattig jente måtte nøye seg med et engangsbeløp på kr 33.584,- mens en rik med god inntekt kunne få opptil kr 377.352,-. Willochs kritikk førte ikke fram. Den ble dysset ned. Direktørdøtre, som SVs kristin Halvorsen, og sosietetsfolk i AP og SV sørget for det.

Standardsikringen for de velbeslåtte lever fortsatt i beste velgående. NAVs kalkulator for beregning av foreldrepenger viste i november 2015 at et par som hadde hatt en årlig inntekt hver på kr 900.000 og en månedlig arbeidsinntekt hver på kr 80.000,-, ville få utbetalt kr 83.136,- pr. måned. En enslig, rik mor med like høy inntekt ville få halvdelen, kr 41.568,- pr. måned. (kr. 509.208,- på 49 uker). Men en enslig, fattig mor som bare hadde tjent kr. 5.000,- for to år siden og som siden ikke hadde hatt noen inntekt, ville bare få kr 132,- pr. måned! (kr. 1617,- på 49 uker).

Tilføyelse pr. 20.1.2020:

Reglene for foreldrepenger er endret. De har blitt gjort mer uoversiktlige, men  "standardsikringen" blir holdt i hevd. Utsalgene i f orm av diskriminering av de fattige er kianskje noe mer dempet enn før. Her er lenken til NAVs nye kalkulator: https://familie.nav.no/hvor-mye. 

AP og SVs øvre og nedre velgersjikt og fattigdomsfella

Kodetalerne og bløffmakerne finner vi det øvre sjiktet. De foraktede og bedradde befinner seg i det nedre sjiktet, og de fleste av dem er trygt plassert og blir effektivt holdt nede i fattigdomsfella.

    

Partiene på den såkalte «venstresiden» har mange potensielle velgere. Jeg skal slett ikke beskylde dem alle for å være nytalere/kodetalere og bedragere.

Det man kan kalle AP og SVs nedre velgersjikt befinner seg langt fra toppene i partiene. Sjiktet består stort sett av mennesker som ikke alltid har det så lett økonomisk. Mange av dem går nok til valg, men de er ellers lite aktive i politikken. Lav inntekt, høye husleier, renter og avdrag på lån, dyr arbeidsreise og andre høye levekostnader gjør at de kan ha vansker med å få endene til å møtes. Mange av dem befinner seg i tidsklemma og i noe som kan likne en fattigdomsfelle. Politikerne i AP og SV sørger for at de blir værende der.

Fella har plass til mange. Den moderne utgaven av fella er skapt og blir vedlikeholdt av den såkalte «venstresiden» i norsk politikk. Det er først og fremst det de kaller boligpolitikk som har skapt elendigheten. Skort på boliger og høye boutgifter lager unødvendige og livslange vanskeligheter for mange.

De fleste unge mennesker som er ferdig med utdannelsen sin, står foran fattigdomsfella. For dem som kommer fra familier i AP og SVs «toneangivende kretser» og det øvre velgersjikt eller fra andre rike familier, er det en veg utenom, men for de andre er det verre.

De unge og andre som trenger bolig, må overby hverandre på boligmarkedet i håp om å få tak i en av de forholdsvis få og altfor dyre boligene som er å oppdrive. Dette betinger som regel at de har tatt opp store banklån, og følgen er at de får slite med renter og avdrag i mange, mange år framover.

For andre er det ingen annen råd enn å bli værende hjemme hos mor og far på jente- eller gutteværelset i mange år.

Atter andre finner seg omsider et husvære de kan leie. Som vi alle vet: Høy husleie, høye bokostnader og lave inntekter fører til en kummerlig tilværelse for mange. Til tross for at de kan arbeide fra tidlig i ungdommen til de 70 år, må mange gå gjennom livet med mer eller mindre konstant dårlig råd og uten å kunne unne seg slikt som man i AP og SVs øvre sjikt tar til seg med den største selvfølgelighet.

Folk i det nedre velgersjiktet er i en vanskelig situasjon. De kan ikke klare å komme seg ut av fattigdomsfella ved egen hjelp. I sin fortvilelse har de lenge håpet på hjelp fra myndigheter og politikere. I AP og SV er de nok på en måte glad at de fortvilte menneskene eksisterer. For det at de fortvilte finnes, gir kodetalere i AP og SV anledning til å vise en slags medynk og hjertegodhet med ord uten at det fører til noe særlig i praksis. De fortvilte og bedradde utgjør AP og SVs «lavere velgersjikt», og dette velgersjiktet av forsmådde mennesker vil de «toneangivende kretser» i AP og SV gjerne beholde og helst få til å øke i antall.

Manipulatorer og kodetalere fra AP og SV har lenge utgitt seg for å være «de fattiges venn». Kodetalerne strør gjerne om seg med løfter om noen kroner ekstra f.eks. til bostøtte for vanskeligstilte, vel vitende om at de arme bostøttemottakerne straks må levere pengene videre som husleie til utleiebaroner (på kodenorsk ofte kalt «profesjonelle aktører i boligmarkedet»).

(Under stortingsvalgkampen i 2017 kom det fram at Rimi-Hagen og AP-formann Støre ville gå sammen om å investere i boligprosjekter).

Noen varig løsning på problemene, blir det selvsagt ikke. Ærlige forsøk på nedbygging av fattigdomsfella, f.eks. ved å få fart på boligbyggingen eller ved å øke tilgangen på andre viktige realgoder, har vi ikke sett tegn til. I stedet har de pøst på med såkalte finansgoder, mest i form av gjeld.

Mye kunne blitt bedre om politikerne i AP og SV hadde sluttet med å strupe tilgangen på boligtomter og boliger til overkommelige priser. Men det gjør de ikke. For en redusert boligmangel med etterfølgende demping av prisene på boligmarkedet vil gå ut over inntektene og formuesansettelsene til mange velbeslåtte personer i AP og SVs øvre velgersjikt. (Se mer om dette under overskriften «Gjorde seg rike på bolignød som de selv hadde skapt»).

I stedet for å gjøre noe med som duger for «de små», vil AP og SV fortsatt prøve å manipulere og forføre nye generasjoner av mennesker i de nedre velgersjikt med smuler fra de rikes bord, flaske løfter og kodetale. På den måten håper de å kunne sikre seg flertall ved framtidige valg.

I «venstresidens» øvre sjikt finner vi nytalerne/kodetalerne deres og de dominerende og ledende politikerne. Dette sjiktet består av de velsituerte: Mangemillionærer, direktører, bedriftseiere, storaksjonærer, politikere, etterkommere etter kjente politikere, utleiebaroner og andre fra overklassefamilier som har levd på «den grønne gren» og andres bekostning i generasjoner. (Det er disse som «ikke trenger en ny identitet». Se mer om identiteten her).

Det øvre velgersjiktet til AP og SV henter størstedelen av sin velstand fra det nedre. Jo lavere lønn arbeidere i det nedre sjikt får, jo større inntekt kan det bli til bedriftseierne og storaksjonærene i det øvre. Penger/renter som låntakere i det nedre sjiktet betaler til banken, går til dels videre til bankdirektører i det øvre sjiktet i form av helt uanstendig høye lønninger. Husleiebetalinger fra tusenvis av leietakere i det nedre sjiktet går til utleiebaroner i det øvre sjiktet. Osv.

Fattigdomsfella for mennesker i det nedre sjikt, er en pengemaskin og et livsgrunnlag for dem i det øvre sjiktet. Det er derfor ikke til å undres over at AP- og SV-politikerne, som nesten alle er fra det øvre sjiktet, ofte i ordet, men aldri i praksis, har gått inn for å bringe mange vanskeligstilte mennesker ut av fattigdomsfella.

Det er lenge siden folk fra det nedre sjiktet hadde noe særlig de skulle sagt over politikken i AP og SV. Politikken på den såkalte venstresiden er fullstendig dominert av velstående personer fra partienes øvre velgersjikt.

   

Mangemillionær og AP-formann, Jonas Gahr Støre, fra de «toneangivende kretser» i Aps øvre velgesjikt, har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre så sårt trenger, har i uminnelige tider vært profitørers veg til mer profitt.

Neste: Standardsikring: Et kodeord fordiskriminering av de fattig

Tilskudd til boutgifter og utleiebaroner

Hushaier kan selvsagt kreve så høye husleier at leietakerne ikke klarer å betale. Haiene/utleierne vil da oftest skylde på «markedskreftene», men de kan likevel vise sin "hjertegodhet" ved liksom å "komme leietakerne sine til hjelp". 

Gjennom sine forbindelser i partier som AP og SV kan utleiebaroner få bragt saken om de høye husleier opp for de bevilgende myndigheter på Stortinget. Der kan politikerne, især de fra den såkalte venstresiden, snufse og akke seg over den ulykka som fortvilte leietakere er kommet opp i. Ved første og beste budsjettbehandling kan de så, på rituelt vis, vise sin "godhet" ved å øke bevilgningene til dekking av boutgifter (også kalt bevilgninger til bostøtte).

Når bostøtten økes, vil leietakerne kunne klare å betale de økte husleiene - til utleierne.

En viktig del av SV- og APs bevilgningsrituale er å posere for all verden med sin falske hjertevarme for «de små». Disse kan så få økte tilskudd fra Husbanken, men får oppgaven med å overlevere en statlig økt pengesum til huseierne hver måned når husleien forfaller. 

Blant politikere, og også på "venstresiden", finner du en god del utleiebaroner. De casher inn.

Tilskudd tid dekning av boutgifter er i realiteten et tilskudd som hovedsaklig går til boligutleiere / eiere av utleieboliger.

Pengestrømmen blir oftest slik:

1. Fra skattebetalerne

2. Til statskassen

3. Til Husbanken

4. Til leietakerne (av og til via kommunen/NAV)

5. Fra leietakerne (eventuelt fra kommunen/NAV)

6. Til huseier / utleier / utleiebaron

Hvis leietakerne har gått med på det, kan pengene gå fra Husbanken og via kommunen/NAV. Hovedregelen er likevel at Husbanken skal betale direkte til leietakeren som må betale støtten videre direkte til utleieren.

Pengene kommer fra skattebetalerne og ender opp hos utleierne. At pengene tar omvegen om leietaker eller kommune/NAV er med på å gjøre ordningen mindre gjennomskuelig. Utleiebaronene er ikke formelt mottakere av bostøtte; ikke i navnet, bare i gavnet.

I de kode-elskende kretser liker man å holde ting skjult. Ingen skal mistenke en SV eller AP-støttet utleiebaron for å ville trikse til seg penger fra statskassen. Ikke ved hjelp av bostøtte som iallfall i navnet skal være til «hjelp for de som har det vanskelig».

Det er ikke småpenger det dreier seg om. Stortinget bevilget 2.810 millioner kroner til bostøtte i 2015. Nesten 3 milliarder bare på ett år.

AP og SV pleier ofte å gjøre et stort nummer av å protestere mot økte forskjeller, særlig hvis det er snakk om småpenger. Men milliardoverføringer til eierklassen og rikfolk, vil de ha lite snakk om, selv om det er slike overføringer som skaper de virkelig store forskjellene.

Bostøtten kan også brukes til å dekke høye utgifter til strøm/oppvarming. Det vil strømselskapene neppe ha noe imot. Pengene som det offentlige "gir til strøm/oppvarming" vil i all hovedsak havne hos strømselskepene. Hvis de skrur opp prisen, "må" politikerne øke tilskottet, og da får strømselskepene enda mer penger å rutte med.

Regler om bostøtte finner du her.

Ble rike på bolignød som de selv hadde skapt

«Toneangivende kretser» i våre dagers AP og SV har hatt stor økonomisk fortjeneste på den boligmangelen de klarte å skape med sin restriktive tomte- og boligpolitikk og med tilnærmet fri innvandring. Tankesettet fra Einar Gerhardsens tider har de forlatt for lenge siden.

Mangelen på boliger har gitt sterk prisstigning og økte husleier. Boligspekulanter har gjort seg en pen fortjeneste på dette. Fortjenesten har vært størst for dem som eier flere utleieboliger i Oslo-området.

Tilgangen på boligtomter og sårt tiltrengte boliger har de i mange tiår klart å strupe med bl.a. nærmest uendelige planprosesser og byggeforbud i utmarka rundt Oslo og andre byer. «Markagrensas far», advokat Erik Sture Larre, var et sentralt medlem i Oslo AP og satt i bystyret. Han eide mange bygårder og fikk, sammen med andre storeiere, gleden av å se markedsverdien på bygårdene og leieinntektene fra dem øke til nye høyder etter hvert som boligmangelen grep om seg.

Høye husleier og boligmangel førte til problemer og mye elendighet for mange, både gamle og unge. Dette la ingen demper på den glød som AP og SVs boligspekulanter la for dagen i sine taler om utmarksvern, miljøvern, byggeforbud osv. Bak retorikken lå oftest et begjær  etter profitt.

Støre har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre sårt trenger, har gitt velstand og fortjeneste til mange profitører, for eksempel i AP og SV.

Hvorfor er de så villige til å gi vekk norsk selvråderett?

Ønsket om å utmanøvrere «røkla» (majoriteten av befolkningen) og om å svekke folkesuvereniteten og folke-identiteten, er ikke den eneste grunnen til at toppene i AP så gjerne gir vekk norsk suverenitet til overnasjonale organer eller sammenslutninger. Det fins også andre grunner. Jeg nevner:

1. 

De liker ikke selvstendighet.

I de «toneangivende kretser» på «venstresiden» liker de ikke selvstendighet og selvstendige mennesker. Slike mennesker passer iallfall dårlig inn i partier hvor man er forpliktet til å forfekte - ikke egne - men «partiets» standpunkter.

I AP og SV har enhver tillitsvalgt plikt til å fremstå for all verden som en hykler. De er forpliktet til å hykle ved å måtte forfekte partiets oppfatninger utad, selv om de i sitt stille indre kan ha helt andre oppfatninger. 

Åpenlyst hykleri er populært i partiflokken / kollektivet. (Jfr. "kodetaleren er ingen ensom ulv. Han hører til i en flokk...). I en flokk av hyklere er det knapt noe som er mer kjærkomment enn å se sine villfarne medmennesker fornedre seg ytterligere med kodetale, løgner og hykleri.

2. Å gjøre det som de vet vi ikke vil, er å vise forakt for oss "utenforstående". Det gir økt status i politikerflokken.

De vet vi ikke vil gi selvstyret fra oss, men ved å gå på tvers av folkeopinionen får de vist hverandre, og sine medspillere, det såkalte "høyrefolket", dvs. de velsituerte, at de forakter oss som hører til her nede i "sammensuriummet".

Ved f.eks. å arbeide for et EU-medlemskap, som de vet vi har stemt nei til, eller ved å arbeide for noe annet som de vet flertallet av nordmenn ikke vil ha, får partilojale AP-medlemmer vist sin folkeforakt og sin forakt for demokratiet som jo bygger på flertallsprinsippet. En slik tydelig demonstrert forakt gir økt status internt i partiflokken og dermed gode sjanser for å komme i betraktning når partipampene skal settes opp nye lister til neste valg.

3.

Trang til fascismepreget dyrkelse av autoriteter

Oppmerksomhet rettet mot oss vanlige hverdagsmennesker og våre behov, gir ikke utløp for «venstresidens» trang til dyrking av autoriteter og førerfigurer.

I AP og SV overser de så gjerne oss vanlige dødelige her i Norge og vender blikket oppover mot de store autoriteter og maktpersoner på det overnasjonale plan, som i EU og FN.

Aps elite- og autoritetsdyrkere har alltid hatt beundring og respekt for Den Store Mann og ikke minst for arketypen «Den Allmektige Østens Fyrste». Han hersker og regjerer over uendelig mange mennesker. Jo større område eller revir han rår over, desto større beundring og respekt blir det ham til del.

Uselvstendige sjeler med trang til elite- og førerdyrkelse har dessuten et behov for å slutte seg til kollektiver eller til det som kodetalerne på «venstresiden» for noen år siden begynte å kalle «fellesskap». Jo større kollektiv, jo bedre; for i store kollektiver kan man se opp til enda mektigere førere enn i små kollektiver. EU er et større kollektiv enn Norge, og FN er enda større enn EU. 

Men størst av alt er jo universet. Thorbjørn Jagland (36,9 og «Det Norske Hus») var en gang formann i AP. Han er nå generalsekretær i Europarådet. De reglene han forvalter i kraft av den europeiske menneskerettighetskonvensjon, er, i følge kodetaleren Jagland, «universelle». Hver tøddel av hele universet skal visstnok ha plikt til å føye seg etter de direktiver som han har liggende i skrivebordskuffa.

4.

Profitthensyn (Penger)

Nå vet vi jo at førende krefter i AP ønsker oss inn i EU. Åpne grenser med fri flyt etter mønster fra EU er meget viktig og innbringende for den AP- og SV-bårne overklassen i Norge. Innvandringen har gitt overklassen billig arbeidskraft hjemme i villaen, i hagen og i de store bedriftene og selskapene som de er aksjeeiere i. Dette har gitt dem fortjeneste, mens inntektsgrunnlaget for sårbare, norske arbeidssøkere er blitt svekket.

Innvandringen, kombinert med byggeforbud o.l., har gitt manko på boliger. Prisene på boliger og på utleie av boliger har steget kraftig. I partienes «toneangivende kretser» har de tjent seg rike på den bolignøden som AP og SV med sine reguleringer og byggeforbud har skapt.

«Venstresidens» gamle erke-ideal: «Den allmektige, Østens fyrste»

Denne «fyrsten» er noe som kan ligne en slags arketyp i mange menneskers sinn. Han er eventyrlig rik og hersker over land, folk og sine medmennesker med uinnskrenket makt og rå brutalitet.  Mange politikere og maktstrebere har ham, bevisst eller halvbevisst, som et ofte dårlig skjult erke-ideal. Beundringen for fyrsten, eller «den store, allmektige mann», henger stundom sammen med en dårlig skjulte avsky for «de små hverdagsmennesker», som "venstresiden" har klart å villede og bedra med bullshit, bløff og kodetale.

Denne "fyrsten" har fra gammelt av vært mest merkbar langt borte i øst. Folkeslagene i Midtøsten og i deler av resten av Asia har i tusener av år hatt en kultur som ga rom for utrolig brutalitet, despoti og vilkårlig maktutøvelse fra herskernes side. Herskerne i øst ble ansett som guder, halvguder eller guds stedfortredere på jord og kunne gjøre stort sett hva de ville. Slike brutale herskere kan kanskje ha vært opphavet til politikeres beundring og ærefrykt for "Den allmektige Østens fyrste".

«Toneangivende kretser» på «venstresiden» har funnet sine helter og forbilder i øst: Lenin og Stalin i Russland, Mao i Kina, Pol Pot i Kambodsja, osv. Alle disse hadde mye til felles med arketypen, den allmektige fyrste i øst.

Felles for de 4 nevnte figurene er:

1.

Lange, manipulerende og oppildnende taler med fagre vyer, løgn, trusler, kodesnakk, floskler og svada.

2.

En uhyrlig, diktatorisk statsmakt som de fikk samlet seg i egne hender. Statsmakten brukte de i stor utstrekning til å kue sine egne landsmenn med omskoleringer, utrenskninger, henrettelser og massedrap - av mange, mange millioner mennesker. Historien kjenner neppe til noe som kan måle seg med de grusomheter som har fulgt i kjølvannet av svadaen fra de mest lovpriste kodetalerne på «venstresiden».

3.

Etter at de hadde fått sine landsmenn til å underkaste seg, har despotene ved festlige anledninger latt seg hylle, ikke bare av henførte og fanatiske tilhengere, men også av underkuede mennesker som hadde sett sine nærmeste dø for statens hånd. De kunne miste restene av sin lille frihet, levebrødet og livet om de ikke deltok i «fellesskapet» med klappsalver og jubelrop for de tyranniske lederne som ga ordren om overgrepene og drapene på deres nærmeste.

Man bør merke seg at «venstresidens» blodige helter fikk sine landsmenn til å underkaste seg, i millionvis. Det er nettopp underkastelse mennesker med tyranniske trekk vil ha. Underkuelsen er fullbragt, og tyrannens kontroll er fast etablert, når underkastelsen har funnet sted.

Adjø til maktdeling - velkommen til en totalitær stat i Norge?

Se også artikkel av professor Eivind Smith i Dagbladet 21.2.2015, side 58

Den grunnloven vi har i dag bygger på maktdelingsprinsippet. Statsmakten er delt i tre; i den lovgivende makt, i den lovtolkende og dømmende makt (domstolene), og i den utøvende makt (forvaltningen).

Maktdelingsprinsippet skal hindre at all statsmakt blir samlet på én hånd eller i én institusjon. Det er et vern mot enevelde, tyranni og despoti, og prinsippet blir nøye fulgt i de fleste siviliserte land.

«Toneangivende» stortingspolitikere med sans for enevelde vil nå prøve å sette maktdelingsprinsippet til side - uten å vekke for mye oppsikt, naturligvis. 

Den foreslåtte nye generelle unntaksklausulen i Grunnloven vil gi rom for hurtige endringer av grunnlovsbestemmelsers tolkning og betydning. Klausulen er en slags blankofullmakt som Stortinget prøver å gi seg selv. Blir den vedtatt, vil den kunne flytte tolkingen av Grunnloven over fra Høyesterett og domstolene og over til Stortinget. (I praksis til stortingsflertallet, p.t. 85 av 169 representanter. De 85 representantene vil kunne tilhøre ett og samme parti og foreta lovendringer meget raskt).

Hvis grunnlovstolkingen av Stortingets nye fullmakt blir lagt til Stortinget, blir det bare i mindre grad opp til Høyesterett eller domstolene å finne ut hva grunnloven betyr. Da vil Stortinget selv kunne bestemme hvor langt Grunnloven rekker og hvilke fortolkninger som skal legges til grunn.

Opplegget som er på trappene, går bl.a. ut på at stortingsflertallet ved enkle og hurtige lovvedtak skal kunne fastsette hva grunnlovsbestemmelser til enn hver tid skal bety. Det vil de kunne gjøre med såkalte "grunnlovsfortolkende lover" som kan vedtas på dagen. Domstolene skal måtte rette seg etter dem.

Med hjemmel / gjemmel i sin nye, vide og kodepregede fullmakt, og ved hjelp av grunnlovsfortolkende lover. vil stortingsflertallet etter hvert kunne gi rettsapparatet instrukser eller føringer om hvordan det skal dømmes i aktuelle saker.

Slik instruksjons- eller «føringsrett», direkte eller indirekte, åpen eller skjult, har makteliten (styrerflokken) eller lederen i mange lite demokratiske land. Hvis den foreslåtte nye bestemmelsen i Grunnloven blir vedtatt, vil Norge ta et langt steg i retning av rettsusikkerhet og økte muligheter for maktmisbruk og despoti. Stortingsflertallet får noe som nærmer seg en allmakt over lover og grunnlov.

Nå ser det forresten ut til at flere av våre politikere og stortingsrepresentanter tror, eller later som om de tror, at de sitter inne med en allmakt over lovene allerede.

På en TV-overført stortingshøring om asylbarnsaken tidlig i 2015 uttalte stortingsveteranen Per Olaf Lundteigen (SP) for åpen mikrofon: «Det er Stortinget som fortolker de lovene som Stortinget gir». De andre stortingsrepresentantene fortrakk ikke en mine. Lundteigen ble likevel diskret irettesatt av professor Bernt som mente at det nok fremdeles var domstolene som tolker lovene.

Blant topp-politikerne er det flere enn Per Olaf Lundteigen som ser mørkt på maktdeling. 

Formannen i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite heter Martin Kolberg og er fra AP.

PS.

Enkelte representanter med sans for overnasjonale konstruksjoner og sentralstyring, gjerne av hele universet, liker godt å snakke om noe de kaller «universelle regler». Det gjør iallfall f.eks. APs Thorbjørn Jagland som hevder at de regler han administrerer for Europarådet, er intet mindre enn universelle! Han og andre er tydelig påvirket av universalismen og kosmopolitismen. Nå vil slike som Jagland utvide maktområdet for sine "universelle regler". De er inne på tanken om å legge oppgaven med den endelige fortolkningen av den nye, norske grunnlovsklausulen til en overnasjonal og "universell" domstol i utlandet. 

Politikere med den oppfatning at deres tanker og ideer gjelder som normer for alt i hele universet, vil sjelden gå av vegen for å prøve å frata Norge eller andre land selvstyre og egen domsmyndighet.

APs partilogo, Den Røde Rose

Arbeiderpartiets logo / Aps emblem er flertydig

© See terms

Aps partiemblem er en nokså fortegnet rose; satt sammen av intet mindre enn 7 halvmåner! 

Den Røde Rose er fra gammelt av et symbol på kjærligheten

Begrepet kjærlighet har lenge vært under analyse og bearbeidelse i «tankesmier» og «tenketanker» på den såkalte «venstresiden».

Arbeiderpartiet (navnet røper en usmakelig falskhet); Arbeiderpartiet prøver iherdig å få oss til å identifisere partiet med Kjærlighet. AP har derfor, for ikke så mange år siden, valgt kjærlighetssymbolet, Den Røde Rose, som sitt partiemblem. Dette har skjedd etter nøye overveielser og rådføring med fagfolk i PR-bransjen.

Ved konstant å la seg assosiere med et kjærlighetssymbol håper AP etter hvert å opparbeide seg en slags «eiendomsrett» til begrepet kjærlighet. Da får de også det som de i manipuleringsfaget kaller "definisjonsmakt" over kjærlighetsbegrepet. Våre barn eller barnebarn kan kanskje en gang, etter å holdt ut lang indoktrinering i skoler og fra media, komme til å spørre seg hva kjærlighet egentlig er for noe. Da skal det altså være naturlig for dem å gå til AP eller venstresidens talsmenn for å få svaret.

AP regner nok også med at det å ha symbolet på kjærligheten som et fanemerke, vil lette det daglige arbeidet for dem. Med kjærlighetssymbolet, den røde rose høyt hevet som en fane, og under henvisning til gode hensikter, vil AP kunne komme til å imøtegå enhver kritikk mot sin politikk. Nye skatter og avgifter, nye unødvendige og inngripende forbud og påbud, grov ødsling med samfunnets penger, uendelige og rådyre «demokratiske prosesser», handlingslammelse og mangel på styringsevne; alt dette vil de kunne markedsføre med et hav av røde roser og under en dåm av grenseløs kjærlighet og uendelig godhet.

Hva slags «kjærlighet» den røde AP-rosa symboliserer, kan det imidlertid være delte meninger om. Alle typer kjærlighet er ikke like populære i AP. Tanker på enkelte useksualiserte former for kjærlighet prøver de å bli kvitt ved rett og slett å tie dem i hjel.

Retorikerne og de selvutnevnte «verdensborgerne» på venstresiden har lenge - og av flere grunner - prøvd å bringe vanry og et glemselens slør over ord som fedreland og fedrelandskjærlighet. 

Et folk som føler kjærlighet og hengivenhet til sitt land, er ikke alltid så lette å manipulere. De er ikke alltid likegyldige til hva landet deres og midlene deres blir brukt til. Et folks fedrelandskjærlighet kan derfor virke som en demper på politikere som elsker å stå i internasjonale fora og glimre med løfter om å gi sine landsmenns land og midler vekk til utenlandske makter eller til helt abstrakte formål.

Nå var det jo heller ikke fedrelandskjærlighet, men sex Kristin Halvorsen ga grønt lys for og gjorde seg til forvalter av da hun var kunnskapsminister i en AP-styrt regjering. Hun opptrådte på NRK Dagsrevyen og kunngjorde en regel om at offentlig ansatte helsesøstre måtte levere ut kondomer til skole-elevene slik at de «får oppleve kjærligheten».

For en skole-elev, som i kjærlighetens navn nettopp har hentet seg kondomer hos helsesøster, vil begreper som fedrelandskjærlighet, søskenkjærlighet og morskjærlighet kunne virke komiske, ufyselige og absurde.

Etter den nye skole-oppfatningen av ordene skulle søskenkjærlighet bety et knull eller seksuell omgang mellom søsken. Det er jo noe alle vet er en forbrytelse. Vi kaller det blodskam på godt norsk, mens det i de mer kode- og skjuleglade kretser oftest blir betegnet som «incest».

Ordet morskjærlighet har våre styrere også bragt i vanry. Også dette ordet blir lett ensbetydende med blodskam og kriminell seksuell aktivitet. De fleste vet at en «mother fucker» ikke er mye å se opp til.

Søskenkjærlighet, morskjærlighet, og også farskjærlighet, har med politikernes ordbruk rett og slett blitt gjort om til begreper som gir assosiasjoner om en avskyelig forbrytelse: blodskam. I politikernes og styrerflokkens retorikk ligger det derfor et diskret, men virkningsfullt press i retning av at alminnelig, sunn kjærlighet og hengivenhet til mor og far, søster og bror; det er noe du bør få ut av hodet og ut av følelseslivet fortest mulig og èn gang for alle.

Når psyken vår er tømt for kjærlighet til våre nære, åpner vegen seg for kjærlighet og hengivenhet til det store, statsstyrte «fellesskapet» som den såkalte venstresiden lenge har reklamert så sterkt for. Dette er etter alt å dømme et «fellesskap» eller et samfunn slik de liker å tenke seg det: Den private sfære med familier og annet som kunne eksistere uten myndighetenes hjelp, er trykket ned og tappet for det meste. Offentlig sektor er blåst tilsvarende opp. Staten er tilnærmet allmektig på alle livets området, og den skal styres av dem: våre svikefulle politikere og kodetalere fra den såkalte«venstresiden».

Sexpresset mot kjærlighetsbegrepet har vært der lenge, og det har gjort sin virkning. Familiene tappes for tanker om hengivenhet og enhver form for kjærlighet familiemedlemmene imellom. Et resultat av dette, og av andre politiske tiltak, er at familier går i oppløsning. Vi får et økende antall skilsmisser, nøkkelbarn, fosterbarn og ulykkelige mennesker med depresjoner og selvmordstanker.

Ødeleggelsen av begrepet kjærlighet og elimineringen av de mange gode tanker som dette ordet kunne gi, svekker samhold, hengivenhet og respekt mennesker imellom.

Som de fleste andre med sans for allmakt og enevelde, håper «venstresiden» på at vi alle i deres statsstyrte «fellesskap» vil rette vår hengivenhet og restene av vår kjærlighet - oppover - mot dem og lederne deres. Til erstatning for far og mor kan vi da, som i mange andre totalitære samfunn, få en egenrådig, brutal og tilnærmet allmektig regjeringssjef - godt smykket og forkledd som en mild og godslig landsfader eller landsmoder.

  

En egenrådig, udemokratisk og folkeforaktende «landsmoder»?

    

   

Til tross for at vi hadde sagt nei til EF og EU i to folkeavstemninger, meldte Gro Harlem Brundtland oss inn i EØS.

Misbruk av ordet kjærlighet må vi fortsatt regne med; særlig når «venstresiden» og media henvender seg til de unge. Tidlig krøkes, må den som god krok skal bli. I totalitære samfunn blir elevene lært opp til, ikke å ære og elske sine mødre og fedre, men til å angi dem.

Se også om navnebytter som viser norgesforakt:

"Kjærligheten"

Kristin Halvorsen (SV), Kunnskapsminister i Stoltenberg II-regjeringen 2009-2013

   

Helsesøstrene i skolen må kunne levere ut kondomer til elevene slik at de kan få oppleve kjærligheten. Det sa Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) på NRK, Dagsrevyen.

Min kommentar:

Det er nok atter en gang knulling og liknende seksuell omgang sjefen for vårt skoleverk her sikter til. Hva skal elevene ellers med kondomer?

«Kjærlighet» er, som de fleste vet, et gammelt og nesten utslitt dekkord eller et kodeord, for knulling / samleie eller annen seksuell omgang .

I media og i de "toneangivende kretser" ikke minst på "den liberale venstresiden" blir begrepet kjærlighet oftere og oftere brukt i betydningen knulling og seksuell omgang. Den gjentatte ordbruken deres er med på å fremme en oppfatning om at kjærlighet egentlig er seksuell omgang, og neppe noe særlig annet.

Den innsnevrede og sexfikserte bruken av ordet fortrenger andre og mer vare og opprinnelige betydninger av begrepet kjærlighet. Det er de førende tankesmeer og ideologer på «venstresiden» fullstendig klar over.

Sexpresset mot kjærlighetsbegrepet har vært der lenge, og presset har gjort sin virkning. Nordmenn flest bruker likevel fortsatt ordet kjærlighet uten at de nødvendigvis sikter til noe seksuelt. Vi kan f.eks. snakke om fedrelandskjærlighet, søskenkjærlighet, morskjærlighet, kjærlighet til land og folk osv. 

Slike typer av kjærlighet vil ideologene på venstresiden og mange globalister ha minst mulig snakk om. De ser gjerne at slikt som f.eks. fedrelandskjærligheten, går i glemmeboka for godt. Det samme gjelder kjærligheten til mor, far, søster og bror. De er i stor grad familiefiendtlige.

«Venstresiden», som til stadighet reklamerer for «fellesskapet», saboterer familien; det mest naturlige fellesskapet i verden.  En del av sabotasjen går forresten ut på å gjøre det dyrt og vanskelig for de unge å skaffe seg et hjem hvor de kan hyse en familie.

Når tanker og begreper om kjærlighet og hengivenhet til land og folk, til fedreland, til slekt og familie, til far og mor, søster og bror er fortrengt og visket vekk, vil «venstresidens» manipulatorer og kodetalere prøve å fylle de tømte sjeler med noe annet: De har lenge arbeidet for å gi oss en ny identitet, en ny tilhørighet, et «nytt vi». 

Den nye identiteten skal medføre noe som kan ligne en kjærlighet - vendt oppover - til dem. (Tenk deg: En kjærlighet til kodetalere og bedragere)! Vårt «nye vi» skal dessuten preges av underkastelse og hengivenhet - til abstrakter og AP-koder - som f.eks. «våre verdier», «raushet», «ydmykhet» osv.

Mer om «Vårt nye vi» her.

Nei til begrepene mamma, pappa, mor og far? Se:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/dagsavisen-sletter-mor-1.444855