APs partilogo, Den Røde Rose

Arbeiderpartiets logo / Aps emblem er flertydig

© See terms

Aps partiemblem er en nokså fortegnet rose; satt sammen av intet mindre enn 7 halvmåner! 

Den Røde Rose er fra gammelt av et symbol på kjærligheten

Begrepet kjærlighet har lenge vært under analyse og bearbeidelse i «tankesmier» og «tenketanker» på den såkalte venstresiden.

Arbeiderpartiet (navnet røper en usmakelig falskhet); Arbeiderpartiet prøver iherdig å få oss til å identifisere partiet med Kjærlighet. AP har derfor, for ikke så mange år siden, valgt kjærlighetssymbolet, Den Røde Rose, som sitt partiemblem. Dette har skjedd etter nøye overveielser og rådføring med fagfolk i PR-bransjen.

Ved konstant å la seg assosiere med et kjærlighetssymbol håper AP etter hvert å opparbeide seg en slags «eiendomsrett» til begrepet kjærlighet. Da får de også det som de i manipuleringsfaget kaller "definisjonsmakt" over kjærlighetsbegrepet. Våre barn eller barnebarn kan kanskje en gang, etter å holdt ut lang indoktrinering i skoler og fra media, komme til å spørre seg hva kjærlighet egentlig er for noe. Da skal det altså være naturlig for dem å gå til AP eller venstresidens talsmenn for å få svaret.

AP regner nok også med at det å ha symbolet på kjærligheten som et fanemerke, vil lette det daglige arbeidet for dem. Med kjærlighetssymbolet, den røde rose høyt hevet som en fane, og under henvisning til gode hensikter, vil AP kunne komme til å imøtegå enhver kritikk mot sin politikk. Nye skatter og avgifter, nye unødvendige og inngripende forbud og påbud, grov ødsling med samfunnets penger, uendelige og rådyre «demokratiske prosesser», handlingslammelse og mangel på styringsevne; alt dette vil de kunne markedsføre med et hav av røde roser og under en dåm av grenseløs kjærlighet og uendelig godhet.

Hva slags «kjærlighet» den røde AP-rosa symboliserer, kan det imidlertid være delte meninger om. Alle typer kjærlighet er ikke like populære i AP. Tanker på enkelte useksualiserte former for kjærlighet prøver de å bli kvitt ved rett og slett å tie dem i hjel.

Retorikerne og de selvutnevnte «verdensborgerne» på venstresiden har lenge - og av flere grunner - prøvd å bringe vanry og et glemselens slør over ord som fedreland og fedrelandskjærlighet. 

Et folk som føler kjærlighet og hengivenhet til sitt land, er ikke alltid så lette å manipulere. De er ikke alltid likegyldige til hva landet deres og midlene deres blir brukt til. Et folks fedrelandskjærlighet kan derfor virke som en demper på politikere som elsker å stå i internasjonale fora og glimre med løfter om å gi sine landsmenns land og midler vekk til utenlandske makter eller til helt abstrakte formål.

Nå var det jo heller ikke fedrelandskjærlighet, men sex Kristin Halvorsen ga grønt lys for og gjorde seg til forvalter av da hun var kunnskapsminister i en AP-styrt regjering. Hun opptrådte på NRK Dagsrevyen og kunngjorde en regel om at offentlig ansatte helsesøstre måtte levere ut kondomer til skole-elevene slik at de «får oppleve kjærligheten».

For en skole-elev, som i kjærlighetens navn nettopp har hentet seg kondomer hos helsesøster, vil begreper som fedrelandskjærlighet, søskenkjærlighet og morskjærlighet kunne virke komiske, ufyselige og absurde.

Etter den nye skole-oppfatningen av ordene skulle søskenkjærlighet bety et knull eller seksuell omgang mellom søsken. Det er jo noe alle vet er en forbrytelse. Vi kaller det blodskam på godt norsk, mens det i de mer kode- og skjuleglade kretser oftest blir betegnet som «incest».

Ordet morskjærlighet har våre styrere også bragt i vanry. Også dette ordet blir lett ensbetydende med blodskam og kriminell seksuell aktivitet. De fleste vet at en «mother fucker» ikke er mye å se opp til.

Søskenkjærlighet, morskjærlighet, og også farskjærlighet, har med politikernes ordbruk rett og slett blitt gjort om til begreper som gir assosiasjoner om en avskyelig forbrytelse: blodskam. I politikernes og styrerflokkens retorikk ligger det derfor et diskret, men virkningsfullt press i retning av at alminnelig, sunn kjærlighet og hengivenhet til mor og far, søster og bror; det er noe du bør få ut av hodet og ut av følelseslivet fortest mulig og èn gang for alle.

Når psyken vår er tømt for kjærlighet til våre nære, åpner vegen seg for kjærlighet og hengivenhet til det store, statsstyrte «fellesskapet» som den såkalte venstresiden lenge har reklamert så sterkt for. Dette er etter alt å dømme et «fellesskap» eller et samfunn slik de liker å tenke seg det: Den private sfære med familier og annet som kunne eksistere uten myndighetenes hjelp, er trykket ned og tappet for det meste. Offentlig sektor er blåst tilsvarende opp. Staten er tilnærmet allmektig på alle livets området, og den skal styres av dem: våre svikefulle politikere og kodetalere fra den såkalte«venstresiden».

Sexpresset mot kjærlighetsbegrepet har vært der lenge, og det har gjort sin virkning. Familiene tappes for tanker om hengivenhet og enhver form for kjærlighet familiemedlemmene imellom. Et resultat av dette, og av andre politiske tiltak, er at familier går i oppløsning. Vi får et økende antall skilsmisser, nøkkelbarn, fosterbarn og ulykkelige mennesker med depresjoner og selvmordstanker.

Ødeleggelsen av begrepet kjærlighet og elimineringen av de mange gode tanker som dette ordet kunne gi, svekker samhold, hengivenhet og respekt mennesker imellom.

Som de fleste andre med sans for allmakt og enevelde, håper «venstresiden» på at vi alle i deres statsstyrte «fellesskap» vil rette vår hengivenhet og restene av vår kjærlighet - oppover - mot dem og lederne deres. Til erstatning for far og mor kan vi da, som i mange andre totalitære samfunn, få en egenrådig, brutal og tilnærmet allmektig regjeringssjef - godt smykket og forkledd som en mild og godslig landsfader eller landsmoder.

  

En egenrådig, udemokratisk og folkeforaktende «landsmoder»?

    

   

Til tross for at vi hadde sagt nei til EF og EU i to folkeavstemninger, meldte Gro Harlem Brundtland oss inn i EØS.

Misbruk av ordet kjærlighet må vi fortsatt regne med; særlig når «venstresiden» og media henvender seg til de unge. Tidlig krøkes, må den som god krok skal bli. I totalitære samfunn blir elevene lært opp til, ikke å ære og elske sine mødre og fedre, men til å angi dem.

Se også om navnebytter som viser norgesforakt:

Tenke, men ikke mene

VG 3.8.2015:

Min mening og kommentar:

Fenomenet med å si «jeg tenker» i stedet for jeg mener, jeg synes eller tror, grep om seg i «toneangivende kretser» på «venstresiden» for noen år siden.

I disse kretsene har ikke alle adgang til å mene eller synes noe; iallfall ikke offentlig. Det er det bare partiledelsen som har. Et underordnet partimedlem som går åpent ut og sier hva hun eller han mener, blir ansett som en «løs kanon på dekk». Han eller hun tuter kanskje ikke som de andre ulvene, kan bli oppfattet som "umusikalsk" og vil lett bli uglesett i flokken.

Å si «tenke» i stedet for mene, tro eller synes, er kodetale. For det stemmer ikke med vanlig norsk ordbruk. Det gir et pent, lite signal om at kodetaleren har den nødvendige lojalitet overfor partilederne. Han respekterer meningsmonopolet deres, og han viser den nødvendige forakt for vanlig norsk tale og for alle oss som foretrekker et uforfalsket og ujålet språk.

Bruken av ordet tenke som et kodeord har spredd seg raskt. Den såkalte «venstresiden» har stort sett kontroll over media og de statssubsidierte avisene. I mediene skal man være politisk korrekt, og der sier man tenke i stedet for mene, tro og synes. Å spørre etter et alminnelig menneskes mening, ser iallfall for tiden ut til å være temmelig upassende for en TV-ansatt. Man skal ikke anspore hvem som helst til å gjøre seg opp meninger på egen hånd.

Her er noen ord fra språkprofessor Finn Erik Vinje:

Synsing:

Hva vi alminnelige dødelige synes, er heller ikke interessant i de «toneangivende kretser». Media har en liten, utvalgt flokk av profesjonelle og betalte synsere som synser politisk korrekt for oss alle.

Tro:

Å røpe ærlighet og mangel på skråsikkerhet ved å si at man tror noe, er heller ikke som seg hør og bør i politikken. Der skal man late som om man vet. Påtatt skråsikkerhet og bullshit er dessverre slikt som florerer.

Kode- og moteordet tenke er i ferd med å skyve ordene og begrepene mene, tro og synes ut fra samtalen i det offentlige rom. De sistnevnte begrepene taper terreng også i norsk dagligtale. «Jeg tenker» i betydningen «jeg mener», «jeg synes» eller «tror», blir nå brukt ukritisk av mange mennesker uten at de prøver å signalisere forakt.

Når kodeordet tenke har fått etablert seg som nytale i vide kretser, er hjernevask og indoktrinering blitt gjennomført med en viss suksess. Resultatet er at våre tanker og begreper om det å mene noe, tro noe eller synes noe er blitt svekket og delvis fortrengt. Vi blir da mindre opptatt av meninger og tro og av hva vi selv eller andre måtte synes.

I autoritetsdyrkende og totalitære samfunn har lederne alltid lagt vekt på å svekke undersåttenes evne og tilbøyelighet til å ha en personlig tro og til å ha egne og veloverveide meninger. Etter at vi fikk radio og fjernsyn har ledernes makt til å påvirke undersåttene blitt større enn noen gang før. Et samfunn av mennesker uten skikkelige meninger, men bare med løse tanker som kan skyves i alle retninger, er en drøm for enhver manipulator med styrerambisjoner.

Indoktrinering, hjernevask, nytale

Når noen skal indoktrineres eller hjernevaskes, kan politikere bruke nytale/kodetale; eller simpel løgn og stadige gjentagleser. Barna, de mest godtroende, er de letteste ofrene.

Nytale/kodetale lager man oftest ved å gi eksisterende ord og uttrykk en forvridd og endret  betydning. Den vridde betydningen kan etter hvert gli inn i folks dagligtale og mer eller mindre fortrenge den ekte, opprinnelige og egentlige betydningen av ordene. 

Et eksempel: Ordet "utfordring" betydde ikke "problem" tidligere, men det gjør det oftest nå:

I enkelte "toneangivende" kretser likte de ikke å si at de hadde problemer. Derfor begynte de nokså konsekvent å si utfordringer - når vi andre ville ha sagt problemer. Uvesenet har spredd seg via media. 

Enkelte kodeord vil AP og SV ha minst mulig snakk om. Betydningen av kodeordet standardsikring vil politikerne ha mest mulig for seg selv; godt skjult for velgere og andre «utenforstående». Dette til tross for at standardsikring har vært et hovedprinsipp også for den såkalte «venstresidens» politikk de siste 70 år.

Andre kodeord, eller norske ord som de har gitt en vridd betydning og et vridd tankeinnhold, vil de de derimot prøve å gjøre til allemannseie og til mer eller mindre hjernebedøvende og hjernevaskende nytale. De ser gjerne at vi bruker deres luftige kodeord "havvind" i stedet for det mer treffsikre "vindmøller til havs". ("Havvind" eller "flytende havvind" er et kodeord for "vindmøller til havs"). For mange politikere er det om å gjøre at alle ord og tanker om de forferdelige vindmøllene, blir vasket ut av hjernene på folk flest - iallfall til milliardbevilgningene er vel i havn. 

Vakre og litt vage ord, helst abstrakter, som frihet, verdighet, raushet, kjærlighet, omsorg osv. er gode emner for forvrengning med etterfølgende indoktrinering og hjernevask. Den såkalte «venstresiden» vil f.eks. veldig gjerne definere for oss hva frihet er for noe. De har for tiden begrepet til behandling og ombrekking i sine tenketanker.

Når et ord er blitt forvrengt, er neste steg å spre dette ordet i sin nye, forvrengte betydning og med sitt forvrengte tankegods utover i befolkningen som motesnakk og nytale. Befolkningen blir da utsatt for noe som likner en hjernevask. Påvirkningen gjennom AP og SV-dominert skole, presse og kringkasting er massiv.

Nå synes du kanskje jeg overdriver? Husk da hva politikere som Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot utrettet med ordbruken sin. Husk også at ord er bærere av tanker. Når ord går i glemmeboken, går tanker i glemmeboken. Når ord «vaskes», f.eks. ved nye definisjoner (dvs. «avgrensninger»), blir tanker «vasket» og avgrenset. Når ord blir forvridd, blir tanker forvridd.

Victor Klemperer, som ble professor i litteratur, gjorde under krigen sine dagboknotater om språkbruken i Det tredje riket. Etterpå ga han ut ei bok og viste hvordan nazistenes måte og snakke på, gradvis ble overtatt av befolkningen. Klemperer sammenlikner nytalen med små doser av arsenikk som sakte forgifter de som daglig blir utsatt for propagandaspråket.

Goebbels var en mester i å spre løgn og kodetale/nytale

Når nytale har fått spre seg til oss alle, er den ekte, gamle og egentlige betydningen av ordene langt på veg vasket eller visket vekk. En ny betydning har da fått slå rot i de aller fleste av oss. Ved hjelp av indoktrinering og nytale vil «venstresiden» kanskje kunne klare å få befolkningen til å akseptere nye og vill-ledende oppfatninger og tanker om hva f.eks. frihet er.

Vi kan komme til å ende opp med noe slikt: Frihet betyr at du helt fritt kan gjøre alt det som myndighetene og de toneangivende kretser tillater.

PS: Jeg sakser fra Aftenposten. Det gjelder temaet hjernevask:

Jeg er enig i at massemedia er med på å vaske vekk kunnskaper fra bevisstheten til publikum, og jeg er enig i at media vasker vekk bevisstheten om mange ord og om hva de egentlig betyr. 

De ordene som er nevnt: arbeiderklasse, solidaritet, interessefellesskap og fagorganisering, har blitt så lenge og så grundig misbrukt av kodetalerne og folkeforakterne i de "toneangivende kretser" i AP og SV at begrepene oftest vekker pinlige følelser og vonde minner for de mange av oss som en gang satte vårt håp til disse partiene. Det er nok flere enn meg som helst vil glemme disse ordene nå. 

I dag har den såkalte venstresiden tatt helt andre kodeord og redskaper i bruk. Jeg kan nevne et viktig kodeord eller en kodefloskel som er "in" for tiden: "våre verdier".

Neste innlegg: Tenke, men ikke mene