"Venstresiden"

© See terms

Blant politikere, i pressen og kanskje blant folk flest, betyr ikke ordet «venstresiden» det samme som i tidligere tider. Mange års misbruk av ordet har gitt det en betydning som avviker sterkt fra den opprinnelige. Forandringen henger sammen med at flere og flere fra høyresiden har meldt seg inn i «venstresiden».

I våre dager blir ordet «venstresiden» flittig brukt og misbrukt, især av dem som hevder at de står «til venstre» i politikken.  I SV, Rødt og Norges største parti, AP, har vi en hel masse velsituerte og politisk svært aktive mennesker som liker å gi seg ut for å være «venstresiden», men som ikke er det. Begrepet har blitt forvridd. «Forskere» og andre har for lengst gitt det en ny definisjon («mye stat» osv.), men definisjonen deres dekker ikke den ekte og opprinnelige betydningen av ordet.

Benevnelsen «venstresiden» ble i politisk sammenheng opprinnelig brukt om de som satt til venstre for ordstyreren i det provisoriske parlamentet i Frankrike i tiden rundt den franske revolusjon (1789-99).

Der, på venstresiden, satt utsendingene fra «folket», «le peuple», (senere ofte kalt «pøbelen»). Det var  de uprivilegerte og fattige, de eiendomsløse, de oversette, de glemte, de utstøtte og avskydde fortvilte sliterne.

Denne gamle og ekte betydningen av ordet "venstresiden" ligger forresten fremdeles der, som et hviskende minne langt bak i bevisstheten til de fleste av oss.

På høyresiden satt «eliten»: De rike og privilegerte, adelen, landeiere og slottseiere, forvaltere av store kirkegods, ledende geistlige, bankierer, styrtrike utleiere, hensynsløse og grådige panteutlånere osv.

Det som vår politiske «elite», AP og SV, TV og presse i dag med en viss fryd, eller skadefryd, kaller «venstresiden», er ledet og dominert av slike som i sin tid satt til høyre for ordstyreren i det provisoriske parlamentet. Det er helt misvisende å kalle disse velsituerte og privilegerte menneskene for «venstresiden». Den politikken de fører lar de upriviligerte forbli upriviligerte, og den lar de fattige og eiendomsløse forbli fattige og eiendomsløse.

Til tross for at mesteparten av Norge er ubebygd utmark, er det fortsatt stor tomtemangel. Det har det vært i generasjoner. Bare de ferreste av dem som vokser opp har utsikter til å få eie en flekk av Mor Norges overflate med en egen tomt og en egen bolig. 

Eiendomskonger og godseiere eier enorme landområder. Hvert år sitter de i "jordbruksforhandlinger" med regjeringen og mottar milliarder i tilskott fra staten. Ungdommer og andre eiendomsløse sitter på gatehjørnene og blir hundset eller neglisjert. Dette opplegget er håndhevet og vedlikeholdt av de "politisk korrekte" partiene, AP, SV, Høyre, SP, MDG osv.

 

Utvidede begreper og falske anklager

Løgnere kan ofte komme med falske anklager. Å anklage en gris for å være en sau, er en falsk anklage. Å kalle ei geit for en sau, vitner heller ikke om noen stor trang til å snakke sant.

© See terms

1. Generelt

Stortinget har gjort en stor og viktig innsats når det gjelder utviding og forfalskning av begreper. Se eksempel: "Det utvidede kulturbegrep".

I en flokk av løgnere og kodetalere eller nytalere kan man naturligvis lett bli enige om å bruke for eksempel ordet sau i en videre betydning enn det som er vanlig på godt og alminnelig norsk. I en slik løgnerflokk kan de bli uttrykkelig eller stilltiende enige om f. eks. å kalle alle sauer, geiter og griser for ... sauer.

(Løgnere og kodetalere kan selvfølgelig i prinsippet bli enige om hva som helst, hvis det passer dem. De kan for eksempel bli enige om å kalle menn for kvinner, krig for fred, galt for rett, høyre for venstre osv.)

Men tilbake til eksemplene om sauer, geiter og griser: Når kodetalerne blir enige om å kalle
alle de tre dyreslagene for sauer, har de, seg imellom, utvider begrepet sau til å omfatte også geiter og griser. Vi kan også si at de gjør ordet sau til et kodeord for alle de tre dyreslagene.

I hyklernes og løgnernes gemene flokk kan de selvfølgelig også glatt si seg enige i at alle sauer, geiter og griser virkelig er sauer. Ja, ved festlige anledninger og når stemningen er høy, kan de sogar komme til konsensus om at alle skapninger utenfor deres egen flokk, virkelig er sauer - eller det som verre er.

Så kan de, løgnerne, - i flokk og i fellesskap - more seg med å skjelle ut de fleste andre for å være noe de ikke er. Skjellsord, hån og trusler kan gytes ut – og det fra en intens løgnermobb som påstår at de har definisjonsmakten.

Å anklage noen for å være noe de ikke er; det er selvsagt å komme med falske anklager.

2. I norsk politikk

I Arbeiderpartiet, SV og andre partier har de i mange, mange år utsatt store deler av befolkningen for hån, utskjelling og falske anklager. Partiene har flittig benyttet seg av uredeligheten med å utvide begreper. De har utvidet og misbrukt ord som rasist, nazist og fascist (og mange andre ord) til å lage mange gale påstander og falske anklager. Aktiviteten med utviding av begreper, brennemerking og falske anklager mot uskyldige mennesker, ser forresten ut til å gi mest mersmak og best psykoterapi på den såkalte liberale venstresiden.

I de politisk korrekte kretser kaller de ikke bare de ekte rasistene for rasister. Ethvert menneske som tør komme med åpen kritikk av deres politisk «korrekte» standpunkter kan stå i fare for å bli stemplet, trakassert og kalt for noe så lite flatterende som rasist, nazist, fascist, populist osv.

Det gjelder alt og alle; fra lille Kari og Ole i barneskolen til pappa eller mamma med matpakken i kantina; fra de trakasserte studentene som ville lære å lage kunst på Kunsthøgskolen i Oslo, til oldefar og oldemor som tør snakke om den gangen de vågde livet for Norges frihet - i kamp mot landsforrædere og invasjonsstyrker fra lenger sør i Europa.

Vi kan alle stå i fare for å bli ofre for falske anklager, hån og trakassering; og det fra en temmelig hensynsløs og politisk korrekt mobb som påstår de er tilhengere av ytringsfrihet - og som hevder at de har definisjonsmakten. Dvs. makten til å bestemme hva alle våre ord betyr.


Men om du kaller en gris for en sau, så er den likevel en gris.

Falske påstander om hat

Begrepet hat er blitt sterkt utvidet og blir brukt i tide og utide.

Ekte hat kan man selvsagt alltid med rette kalle for hat, men man kan også – på løgnaktig vis – kalle mye annet for hat.

Kritikk av «venstresidens» aktivister og deres voldelige og ekskluderende metoder, stempler de ofte som hat eller som "hatefulle ytringer". Slike ytringer kan være straffbare. Med falske påstander om hat, vil aktivistene true motstanderne sine til taushet og underkastelse.

Enkelte menneskers taushet, tvil eller kritikk av «vedtatte politiske sannheter», kan imidlertid i våre dager også bli kalt for hat. «Venstresidens» hauker og aktivister kan beskylde de som ikke applauderer dem, men som tier og tviler, for å være hatere. Man skal tvinges til å underkaste seg, til å hykle, applaudere og late som om man er begeistret for alt som kommer «venstresiden» og fra andre som må regnes for politisk korrekte.

Aktivister og motstandere av ytringsfrihet har nær kontakt med Stortinget. De presser på for å få lovgiverne til å gjøre straffelovens tøyelige begrep «hatefulle ytringer» så vidt og omfattende som mulig. Med et utvidet begrep for hat på plass i loven, kan AP og SVs foregangsfigurer, hauker og aktivister få truet, trakassert, kriminalisert og straffet mange flere enn før.

«Venstresiden», haukene og aktivistene vil ha straffen til å falle, ikke bare over de egentlige haterne, men også over de uskyldige tvilerne og over mange andre.

Ytringsfriheten og uskyldige mennesker er under angrep.