Korrumpering av «eliten» på «venstresiden»

De førende kretser på "venstresiden" ble etter hvert til noe som liknet mer og mer på "høyresiden".

Begrepet «høyresiden» ble opprinnelig brukt om dem som satt til høyre for ordstyreren i det midlertidige franske parlamentet i tiden rundt den franske revolusjon (1789-99). Der satt representantene for etablissementet: de rike og mektige, adelsmenn, biskoper, hensynsløse pengeutlånere osv.

"Venstresiden", bønder og "folk flest", fattige og undertrykte, satt til venstre for ordstyreren.

Adelen, føydalherrene og godseierklassen i Russland i tiden før den russiske revolusjon, kunne man med stor rett kalles for en slik «høyreside». De var rike, og de var det på bekostning av andre mennesker.

Under borgerkrigen og revolusjonen i Russland kjempet kommunister og sosialister for de fattige og undertryktes sak. Etter maktovertakelsen ble kommunistene/sosialistene ganske fort korrumpert og falt inn i en rolle som lignet den deres motstandere, den tidligere overklassen, hadde hatt.

Når «eliten» på «venstresiden» har kommet til makten ett eller annet sted, har det igjen og igjen vist seg at de blir korrumpert. "Venstresidens" «toneangivende kretser» utstyrer seg med privilegier, og begynner å likne mer og mer på den egentlig «høyresiden».

Vekk med de selvstendige

Ikke alle politikere er like begeistret for frie og selvstendige mennesker.

Ved å skru opp levekostnadene med reguleringer, skatter og avgifter, har politikerne kunne gjøre det umulig for små, selvstendige og frie yrkesutøvere å livnære seg for eksempel på små landbrukseiendommer. Ut av primærnæringene, inn som arbeidstakere i industri og store selskaper; det har vært parolen.

 «Venstresidens» politikk, med samling av flest mulig mennesker til en arbeidstakerklasse, har ført til at store grupper av frie og selvstendige yrkesutøvere har gitt opp. 

I dagligvarebransjen for eksempel har tusenvis av landhandlere og eiere av småbutikker måttet gi seg. Så å si hele dagligvarehandelen er overtatt av noen ganske få og grunnrike eiere av butikk-kjeder.

Rimi-Hagen er en av dem, og han har som kjent svært nære forbindelser til Jonas Gahr Støre, formannen i AP.

"Arbeidsplassene" - et kodeord for "bedriftseierne"

Kodeordet “arbeidsplassene” er et svindelverktøy som AP har brukt mye. Når deres representanter snakker om å gi penger eller midler til “arbeidsplassene”, betyr det naturligvis ikke at penger skal gis konkret til de virkelige og fysiske plassene hvor arbeidere står og går; (men det skal høres konkret og jordnært ut.)

Å gi penger / tilskott / midler /overføringer til “arbeidsplassene” betyr å sette penger inn på konto til de som eier arbeidsplassene. Eierklassen jubler! Det er ikke sikkert at arbeiderne får en rød øre.

Store summer har i årenes løp blitt overført fra arbeidsfolk og skattebetalerne via statskassen til kapitaleierne / bedriftseierne. "Bedriftseierne" kan være selskaper som holder på å gå konkurs, men disse selskapene kan igjen være eid av styrtrike storaksjonærer som i siste instans nyter godt av overføringene fra det offentlige. 

Rikfolk / høyresiden har mottatt milliarder. Kodetalen om at pengene blir gitt til arbeidsplassene, blir brukt for at overklassens melking av arbeidere og skattebetalere ikke skal bli for åpenlys.

Forskjellene i samfunnet har økt kraftig og øker fortsatt. Forbitrelsen over bedraget øker også.

Økende forskjeller, et resultat av sosialdemokratisk høyrepolitikk

«Venstresiden» har fra ca. 1970 ledet an i en brutal skeivfordeling av eiendom og økonomiske goder – til fordel for de som var rike fra før. Noen storeiere sitter nå med  kolossale formuer. Svært mange andre mennesker har sunket ned i fortvilelse og gjeld.

Den egentlige "høyresiden" hadde neppe klart å få til en så brutal skeivfordeling som den som «venstresiden» har bragt oss. Vår rike eierklasse hadde blitt stanset av folkelige protester lenge før det hadde kommet så langt som nå. Men den falske «venstresiden» (rikfolkets og  høyresidens fordekte fullmektiger) har klart å lure store deler befolkningen. Med kodetale, løgn og bløff har «venstresiden» bedradd de underpriviligerte - etter å ha gitt seg ut for å være deres venner og støttespillere. 

En stadig strøm av penger blir hentet inn fra skattebetalerne. En betydelig del av denne strømmen blir kanalisert videre til de velsituerte - for eksempel i form av tilskudd til "arbeidsplassene". 

"Arbeidspalssene" er eid av bedriftseierne. Hver gang AP og SV gir milliontilskudd til "arbeidsplassene", får bedriftseierne nye millioner inn på konto. AP og SV favoriserer storeierne og lurer arbeiderne og de som av og til blir kalt for "småfolket".

Avstanden mellom fattig og rik blir stadig større med denne politikken.

Se også:

Standardsikring, et kodeord for diskriminering av de fattige

Samrøre mellom høyresiden og "venstresiden"

Samarbeid mellom rike storeiere og «toneangivende kretser» på «venstresiden»

AP formann Støre og Rimi-Hagen © See terms

Både Rimi-Hagen og Støre, AP-formannen, er grunnrike storaksjonærer, mangemillionærer og arbeidsgivere. De har felles interesser: Profitt og profitt. Under stortingsvalgkampen i 2017 kom det fram at de to ville gå sammen om å investere i boligprosjekter. Begge hadde selvfølgelig boliger nok fra før, men utsiktene til å gjøre seg en lettvint fortjeneste, var gode. Det var vill boligspekulasjon, særlig i Oslo. (En av boligspekulantene hadde kjøpt seg over 32500 boliger - mest for videresalg og med bankenes hjelp, naturligvis).

Det er ikke bare Rimi-Hagen som har nære bånd til Støre og hans krets. Rikfolk og små og store profittjegere har lenge svermet rundt AP-ledelsen. Det «øvre sjikt» på «venstresiden» har ikke likt å blande seg med hvem som helst, men den typiske overklassen har vært velkomne blant partitoppene og i partienes styrende organer. Godtfolket fra velstående familier har overtatt styringen i AP og andre partier på «venstresiden» for lenge siden, og så har godtfolket og de prektige i AP og SV delt ut lukrative oppdrag, tilskott, kvoter, løyver, andre privilegier og direktørstillinger til sine venner og bekjente. (Flere milliarder bare i «pressestøtte» til «aviser» (dvs. til aviseiere) i løpet av noen år).

Kommer disse prektige og mektige AP-folkene og resten «venstresiden» fra en samfunnsgruppe som består av de underpriviligerte, de fattige, bortglemte, utstøtte og foraktede? Hører de til blant slike miserable og undertrykte mennesker som en gang hadde sine utsendinger sittende på den virkelige venstresiden - til venstre for ordstyreren i det franske midlertidige parlamentet?

Nei! De kommer fra samfunnets øvre og «toneangivende» sjikt, overser «småfolk» og er frekke nok til å kalle seg for «venstresiden». De er svært falske, selvgode og fordømmende.

AP-rekrutter:

«Venstresiden», AP, SV, MDG

3 politiske partier med et ledersjikt av upålitelige nytalere og teaterskuespillere

En flokk og et nettverk av posører fra de øvere samfunnslag står fram og kaller seg selv for venstresiden

I Einar Gerhardsens tid var venstresiden et ord for mennesker med behørig respekt for andre mennesker. Venstresiden opptrådte stort sett med omtanke, respekt og sympati, ikke minst for de upriviligerte, undertrykte og fattige. "Venstresiden" gjør ikke lenger det.

Etter lang tids misbruk har ordet venstresiden mistet sin opprinnelige betydning. Hvilken betydning ordet har i dag, kan vel fortone seg temmelig uklart for de fleste.

De som i dag utgir seg for å være venstresiden terper og tviholder likevel på begrepet - fordi det er så tilslørende og godt egnet som et manipuleringsverktøy. 

En flokk og et nettverk av uredelige mennesker kaller i våre dager seg selv og hverandre for venstresiden. De kommer fra de øvre samfunnslag, utgir seg for å være de svakes venner, samler velgere til partiene på «venstresiden»; for så å bedra de samme velgerne grundig når det kommer til praktisk politikk.