Idretten; et kodeord for NIF, Børre Rognlien, Berit Kjøll, osv.

"Idretten" har stukket av og tatt pengene med seg. © See terms

Når man snakker ekte og ordentlig norsk og sier «idrett», så mener man jo aktiviteter, slikt som løping, hopping, sykling osv. Idrett er bra. Hvem tør si noe stygt om idretten?

I de politisk korrekte og bedragerske kretser bruker de likevel ofte ordet om noe helt annet; nemlig om personer, om en «elite», som har verv i idrettsorganisasjonene og som får disponere over enorme pengesummer. Når politikerne og media forteller at det offentlige gir penger til «idretten», så betyr det at det offentlige i praksis gir penger til / stiller penger til disposisjon for, disse personene.  

Ved å bruke kodeordet «idretten» kan politikerne og idrettspampene dysse ned eller skjule at det i virkeligheten er visse utvalgte personer som får adgang til å rutte med disse millionene eller milliardene fra det offentlige.

Her er noen eksempler på kodetaleres bruk av ordet «idretten»:

1.

«Idretten har vært tydelig på at alkohol på arrangementene, det ønsker vi ikke,» (sa formannen i NIF på TV den 17.12.2018).

2.

«Idretten avsetter større og større arealer med alkoholservering til VIPs når nye anlegg skal bygges».

3.

«De siste årene har idretten brukt flere hundre millioner kroner på OL-søknader som det ikke har blitt noe av.»

4.

«Hva sier idretten til et nytt OL på Lillehammer?» (Spørsmålet ble stilt til Tom Tvedt på NRK, dagsrevyen den 12. 2. 19. Han svarte uten å blunke. Tom Tvedt tok det helt selvfølgelig at han ble kalt «idretten»).

«Idretten» har vært et svært effektivt kodeord som har bragt milliarder av kroner i hendene på en «elite» av tillitsvalgte og ansatte i idrettsorganisasjonene. Den som har fulgt med, vet at de har beriket seg og sine, misbrukt og sløst vekk enorme summer. Pengebruken har vært lite egnet til å tilgodese andre enn pamper og toppidrettsutøvere. Politikerne har visst om det, men har svært lenge funnet det ok at pamper og «elite» får bedra oss alle og more seg med samfunnets midler.

Helt nede på grunnplanet i idrettsorganisasjonene steiker og selger de fortsatt vafler å skaffe inntekter - slik at lille Kari og lille Ole skal få ha det litt gøy med handball, fotball eller andre aktiviteter som virkelig er idrett. Den nye idrettspresidenten, Berit Kjøll, sa imidlertid at «ikke en vaffelkrone ble brukt» da toppene i håndballforbundet i all hemmelighet betalte ca. kr 100.000,- til et PR-byrå for å få henne valgt.

At "eliten" i håndballforbundet ville ha henne til president, er ikke til å unders over. Med sin uttalelse om "vaffelkroner" fikk hun iallfall gitt et lite vink om at småbeløp og "vaffelkroner" er ikke noe for Berit Kjøll.

Det er forresten nære forbindelser mellom toppene i idrettsorganisasjonene og toppene i politikken. Aps partisekretær, Kjersti Stenseng, er f.eks. samboer med Tom Tvedt som var president i Norges idrettsforbund.

Politikerne bedrar oss fremdeles ved å fortsette med å gi penger til noe / noen de kaller «idretten». Men de lyver. Det de kaller «idretten» er ikke idrett, men noe helt annet.

Idrettsmilliardene; hvor tar de vegen?

Svada og floskler i presse, kringkasting, PR-byråer osv.

En tidligere redaktør i en av Norges største aviser har sagt at mye av det massemedia leverer er vedtatte sannheter, floskler, godt innarbeidet svada og annen informasjon med lav sannhetsgehalt. Han har rett.

Her er noen eksempler:

1. Regjerningen vil bygge ny veg fra Oslo til Bergen.

2. Faraoene i Egypt bygde mange store pyramider.

3. Idretten får hvert år store pengebeløp fra Norsk Tipping.

(Sjekk sannhetsverdien f.eks. av utsagn nr. 3 ved å bruke Gorbatjovs tese om at sannheten er alltid konkret).

Svada og floskler glir lett inn fordi vi er så vant til slikt og fordi de ofte virker smigrende. Jfr. Gro Harlem Brundtland (AP): «Det er typisk norsk å være god».

Ny svada, nye kodeord og floskler blir produsert i politiske miljøer og i PR- og omdømmefirmaer. Vi kan ta et eksempel fra Geelmuyden Kiise AS:

Ifølge en av deres egne avisannonser er de i dette selskapet beskjeftiget som «levende antenner for å ta pulsen på samfunnet». Dette kan unektelig høres interessant og betryggende ut, men det er svada. Sant er det jo ikke. I den sanne og konkrete virkeligheten er nok ikke de ansatte hos Geelmuyden Kiise AS antenner, verken levende eller døde. Og det går ikke an å ta pulsen på samfunnet, for i virkeligheten har ikke samfunnet noen puls.

Nå kan du si at Geelmuyden Kiise AS her bruker billedlig tale, og at de med «levende antenner» og «pulsen på samfunnet» mener noe annet enn det som det kanskje kunne bety på vanlig, godt norsk. Men hva mener de da? Og hvorfor ikke holde seg til det som ordene betyr på alminnelig norsk?

«Levende antenner» og «pulsen på samfunnet» er et par kodepregede floskler. Disse frasene bærer diskret bud om en viss avstand til, og avsky for, alminnelig, redelig tale og om en viss forakt for den alminnelige kvinne og mann. Annonsen med disse uttrykkene vil kunne vekke anerkjennelse og bli vel mottatt i «de toneangivende kretser» som PR-firmaet pleier å betjene.

I disse kretsene søker man makt og profitt på bekostning av alminnelige hverdagsmennesker; mennesker som de anser som sine nokså lettlurte undergivne.

Geelmuyden Kiise AS sin hensikt med annonsen er å skaffe seg nye innbringende oppdrag.

PR-firmaets jålete svada og floskler har preg av å være et kodesignal til firmaets potensielle og velbeslåtte kunder: «Kom til oss! Vi kan, som dere ser, lage svada, floskler og løgner! Vi kan forføre, manipulere og bedra «markedet» eller hvem det skulle være - også etter oppdrag fra deg - selvsagt mot et passende honorar som du kan trekke fra på skatten»!

Mange av PR-firmaenes ansatte har forresten erfaring og «fartstid» fra politiske miljøer og verv.

Floskler og svada er både moteriktig og godt innarbeidet i oss alle gjennom generasjoner. Det skal ofte en møysommelig innsats til for å gjennomskue de etablerte, villedende og forføreriske frasene.