Mer misbruk av ordet dugnad

Kodeordet dugnad, med sin forfalskede og forvridde betydning av et vakkert ord, er for tiden sterkt i vinden. Det har blitt et moteord iallfall i mange politiske kretser. Her er noen eksempler:

Den 13.10.15 hørte jeg KRFs talsmann, Hans Olav Syversen, si på TV at stortingsrepresentantene holdt dugnad når de hadde møter i Stortinget. Stortingsrepresentanter i ivrig gratisarbeid og småkrangel uten godtgjørelse? Det er ikke til å tro. (Dugnad er jo gratisarbeid).

På NRK dagsrevyen den 24.10.15 kunne de fortelle at de ansatte i UDI skulle ha dugnad i helgen for å få fart i behandlingen av utallige asylsøknader som hadde hopet seg opp. Det var verken dugnad eller ubetalt arbeid. De fikk overtidsbetaling.

Ved åpningen av Tresfjordbrua (oktober 2015) antydet statsminister Erna Solberg at den var bygd på dugnad siden alle bilistene måtte gi sin skjerv i form av bompenger. Det er nok ikke alle bilister som betaler helt frivillig, og betaling av bompenger, skatter og avgifter har hittil ikke vært ansett som dugnad, iallfall ikke av oss som ikke liker ordforfalskninger.

Ordet dugnad er et sterkt og svært mobiliserende ord for de fleste av oss nordmenn. Det kan vekke gehør og sympati langt ned i «folkedypet». Blant politikere og i samfunnets øvre kretser vil de kanskje ikke tro det, men for oss her nede i dypet kan de være en herlig følelse å gjøre noe for andre uten å kreve betaling for det. 

Men som andre vakre ord er ordet "dugnad" dessverre et meget godt egnet redskap for ordforfalskere og kodetalere som vil manipulere befolkningen.

Statsminister Erna Solberg (H) har blitt så begeistret over det vakre dugnadsordets suggererende og forførende kraft at hun på et stort politikermøte i London fra talerstolen foreslo at britene skulle ta det norske ordet inn som et nytt ord i det engelske språket! (Jfr. NRK dagsrevyen kl. 19.00 den 14.10.2015).

Vårt gamle og kjære norske ord, dugnad, med sine røtter i våre forfedre og formødres ærlige, velmente og uselviske tanker, er blitt forfalsket og skal nå gjøres om til et manipuleringsord i verdensklasse.

Det aner meg at de «dugnader» Erna m.fl. kan tenke seg på det internasjonale plan, neppe kommer til å bli utført uten klekkelig betaling til slike som vet å sko seg på andres bekostning og som liker å se at den store, foraktede hop av europeiske skattebetalere blir bedradd nok en gang.

24.10.2015

Tilføyelse pr. 4. 10.2020:

Dugnadsordet har vært mye misbrukt, ikke minst av regjeringsmedlemmer, i det siste. Det ser ut til "å ha endret betydning" i enkelte kretser. Jeg siterer noen ord fra et innlegg på Document.no den 4.10. 20: "Å gjøre som myndighetene sier, kalles dugnad".

Her er en lenke til artikkelen som er skrevet av Kjell Madsen:

https://www.document.no/2020/10/04/staten-strammer-grepet-om-samfunnet/ 

Godt betalt «dugnad»

Dugnad er det vakreste ordet i det norske språket. Det sier iallfall Åse Wetås som er direktør i Språkrådet. En dugnad er egentlig en gartis arbeidsinnsats.

Oktober 2015: I noe som stygt likner en rus av folkemanipulering og misbruk av vårt vakreste ord, legger politikerne våre opp til en «dugnad» som skal koste ca. 20 milliarder kroner. Pengene skal tas fra statskassen. Antagelig blir det mye, mye mer. Pengene er krevd, eller skal kreves inn, fra skattebetalerne. I tillegg kommer penger som blir gitt og samlet inn på frivillig basis. 

Det er problemer (på kodenorsk kalt «utfordringer»), skapt av en innvandring ute av kontroll, som nå skal løses med en «dugnad». Det blir sagt at pengene "skal gå til" flyktninger fra Syria.

Politikerne vil ikke lenger høre snakk om problemer; bare om utfordringer

Vakre ord har dessverre til alle tider blitt misbrukt av usannferdige mennesker som vil forlede og bedra andre.

Ordet dugnad har blitt tatt i bruk som et vill-ledende kodeord av AP, SV og andre politiske grupperinger. De bruker oftere og oftere ordet om en innsats som ikke skal være gratis, men som skal betales med innsamlede penger og med statlige penger krevd inn fra skattebetalerne. Det dreier seg om mange, mange milliarder.

Milliardene (betalingen for «dugnaden») skal for en stor del gå til dem som ivrer mest for denne såkalte dugnaden. Det er de såkalte frivillige eller ideelle organisasjonene med Norges Røde Kors og den høyt gasjerte AP-mann, Jan Egeland, i spissen. Disse organisasjonene og en del kjøpte aktører skal gjøre en sinnsats for innvandrerne. Det er helt tydelig de hjelpende sjeler ikke skal trenge å gjøre noe gratis. De skal motta milliarder. Det manipulatorene og Jan Egeland kaller dugnad er altså slett ingen dugnad og slett ikke noe gratisarbeid likevel.

En hovedhensikt med forfalskningen av det vakre ordet, er å bedra. Vi, norske innvånere, skal bedras og "lures" til å tro at vi er med på en ærefull dugnad mens vi sitter og ser på TV hjemme i sofakroken. Herfra kan vi se politikere som overbyr hverandre for å få til en skikkelig milliardtapping av statskassen. Denne tappingen er en del av det som politikerne nå kaller en dugnad.

Hvor skal det så bli av pengene? Egentlig er det jo feil å si at de skal gå til organisasjonene (jfr. Michahil Gorbatjov). Midlene vil bli stilt til rådighet for noen få, sjefer eller andre, som iallfall på papiret, representerer organisasjonene. Opplegget er at disse personene skal gi, iallfall noe av pengene, videre til andre som sier de vil gjøre en innsats.

Til dem som jobber gratis, og som altså kan gjøre en skikkelig og ærlig dugnad, blir det jo selvsagt ikke gitt noe. Milliardene går til dem som forlanger penger, til dem som slett ikke vil gjøre noe, gi fra seg noe eller yte noe som helst, uten at de får betalt for det.

«Dugnadspengene» blir tatt fra skattebetalerne og går til profitørene. Politikerne er med sin forvrøvlende kodetale med på å lose pengene trygt fram til dem.

Inge 15.11.2015