Rik og fattig

«Venstresidens» ideal: «Den allmektige, Østens fyrste»


Denne «fyrsten» eller «herskeren» er noe som kan ligne en slags arketyp i mange menneskers sinn. Han er både rik og mektig og er til tider et dårlig skjult erke-ideal for mange politikere og maktstrebere. Beundringen for fyrsten eller «den store mann» henger sammen med den såkalte «venstresidens» stundom dårlig skjulte avsky for «de små hverdagsmennesker», som de anser for å være stemmekveg, og som er både kjærkomne og foraktede ofre for «venstersidens» retorikk med bullshit, bløff og villedende kodetale.

Folkeslagene i Midtøsten og i deler av resten av Asia har i tusener av år hatt en kultur som ga rom for utrolig brutalitet, despoti og vilkårlig maktutøvelse fra herskernes side. Herskerne i øst ble ansett som guder, halvguder eller guds stedfortredere på jord og kunne gjøre stort sett hva de ville.

«Toneangivende kretser» på «venstresiden» i har alltid funnet sine helter og forbilder i øst. Lenin og Stalin i Russland, Mao i Kina, Pol Pot i Kambodsja, osv. Felles for disse figurene er:
1.
Lange, manipulerende og oppildnende taler med fagre vyer, løgn, trusler, kodesnakk, floskler og svada.
2.
En uhyrlig, diktatorisk statsmakt som de fikk samlet seg i egne hender. Statsmakten brukte de i stor utstrekning til å kue sine egne landsmenn med omskoleringer, utrenskninger, henrettelser og massedrap - av mange, mange millioner mennesker. Historien kjenner ikke til noe som kan måle seg med de grusomheter som har fulgt i kjølvannet av svadaen fra de mest lovpriste kodetalerne på «venstresiden».
3.
Etter at de hadde fått sine landsmenn til å underkaste seg, har despotene ved festlige anledninger latt seg hylle, ikke bare av henførte og fanatiske tilhengere, men også av nedkuede mennesker som hadde sett sine nærmeste dø for statens hånd. De ulykkelige kunne miste restene av sin lille frihet, levebrødet og livet om de ikke deltok i «fellesskapet» med klappsalver og jubelrop for de tyranniske lederne som ga ordren om overgrepene og drapene på deres nærmeste.

Man bør merke seg at «venstresidens» blodige helter fikk sine landsmenn til å underkaste seg, i millionvis. Det er nettopp underkastelse mennesker med tyranniske trekk vil ha.

Deres drøm om «proletariatets diktatur» har satt sine spor. Det stående hovedbudskapet fra «venstresiden» i Norge og andre land er og har vært dette: Vi vil ha statsmakten! All makt over alle i samfunnet! Dette betyr: «Vi vil at dere alle skal underkaste dere - for oss». Når seansen med underkastelse er over, vil man stå igjen med en leder, en formann - eller med en slags allmektig Østens fyrste. Denne fyrsten vil så alle «i fellesskap» kunne dyrke og lyde, i ett og alt, i stort og smått.

Underkastelse er et resultat av et seirende diktatur.  Tanken på diktaturets seier og på underkastelse vekker begeistring og lengselsfulle drømmer hos mange gamle 68-ere og andre på den såkalte «venstresiden».

De er meget fascinert av tanker og impulser fra øst også i våre dager.

  

Hvorfor er de så villige til å gi vekk norsk selvråderett?


Ønsket om å utmanøvrere «røkla» og om å svekke folkesuvereniteten ogfolke-identiteten, er ikke den eneste grunnen til at AP så gjerne gir vekk norsk suverenitet til overnasjonale organer eller kollektiver. Det fins også andre grunner. Jeg nevner:

1.
I de «toneangivende kretser» på «venstresiden» liker de ikke selvstendighet og selvstendige mennesker.

Slike mennesker passer iallfall dårlig inn i partier hvor man er forpliktet til å forfekte - ikke egne - men «partiets» standpunkter.

I AP og SV har enhver tillitsvalgt plikt til å fremstå for all verden som en hykler. De er forpliktet til å hykle ved å måtte forfekte partiets oppfatninger utad selv om de i sitt stille indre kan ha helt andre oppfatninger enn den de forfekter.

Slikt åpenlyst hykleri er likevel meget populært i partiflokken / kollektivet. I en flokk av hyklere er det knapt noe som er mer kjærkomment enn å se sine medmennesker fornedre seg med kodetale,løgner og hykleri.

2.
Å vise forakt for andre gir økt status i flokken

De vet vi ikke vil gi selvstyret fra oss, men ved å gå på tvers av folkeopinionen får de ("venstresiden") vist hverandre, og sine medspillere på den såkalte «høyresiden», at de forakter oss.

Ved f.eks. å arbeide for et EU-medlemskap, som de vet vi har stemt nei til, eller ved å arbeide for noe annet som de vet flertallet av nordmenn ikke vil ha, får partilojale AP-medlemmer vist sin folkeforakt og sin forakt for demokratiet som jo bygger på flertallsprinsippet. En slik tydelig demonstrert forakt gir økt status internt i partiflokken og dermed gode sjanser for å komme på listen når det skal settes opp nye valglister før neste valg.

3.
Fascismepreget dyrkelse av autoriteter

Oppmerksomhet rettet mot oss vanlige hverdagsmennesker gir ikke utløp for «venstresidens» trang til dyrking av autoriteter og førerfigurer.

I AP og SV overser de så gjerne oss vanlige dødelige her i Norge og vender blikket oppover mot de store autoriteter og maktpersoner på det overnasjonale plan, som i EU og FN.

Aps elite- og autoritetsdyrkere har alltid hatt beundring og respekt for Den Store Mann og ikke minst for arketypen «Den Allmektige Østens Fyrste». Han hersker og regjerer over uendelig mange mennesker. Jo større område eller revir han rår over, desto større beundring og respekt blir det ham til del.

Uselvstendige sjeler med trang til elite- og førerdyrkelse har dessuten et behov for å slutte seg til kollektiver eller til det som kodetalerne på «venstresiden» for noen år siden måtte begynne å kalle «fellesskap». Jo større kollektiv, jo bedre; for i store kollektiver kan man se opp til enda mektigere førere enn i små kollektiver. EU er et større kollektiv enn Norge, og FN er enda større enn EU.

Men størst av alt er jo universet. Thorbjørn Jagland (36,9 og «Det Norske Hus») var en gang formann i AP. Han er nå generalsekretær i Europarådet. De reglene han forvalter i kraft av den europeiske menneskerettighetskonvensjon, er, i følge kodetaleren Jagland, «universelle». Hver tøddel av hele universet skal visstnok ha plikt til å føye seg etter de direktiver som han har liggende i skrivebordskuffa.

4.
Profitthensyn (Penger er makt)

Nå vet vi jo at førende krefter i AP ønsker oss inn i EU. Åpne grenser med fri flyt etter mønster fra EU er meget viktig og innbringende for den AP- og SV-bårne overklassen i Norge. Innvandringen har gitt overklassen billig arbeidskraft hjemme i villaen, i hagen og i de store bedriftene og selskapene som de er aksjeeiere i. Dette har gitt dem fortjeneste, mens inntektsgrunnlaget for sårbare, norske arbeidssøkere er blitt svekket.

Innvandringen, kombinert med byggeforbud o.l., har gitt manko på boliger. Prisene på boliger og på utleie av boliger har steget kraftig. I partienes «toneangivende kretser» har de tjent seg rike på den bolignøden som AP og SV med sine reguleringer og byggeforbud har skapt.


Ble rike på bolignød som de selv hadde skapt


«Toneangivende kretser» i AP og SV har hatt stor økonomisk fortjeneste på den bolignøden de klarte å skape med sin restriktive tomte- og boligpolitikk og med tilnærmet fri innvandring.

Mangelen på boliger har gitt sterk prisstigning og økte husleier. Fortjenesten har vært størst for dem som eier flere utleieboliger i Oslo-området.

Tilgangen på boligtomter og sårt tiltrengte boliger har de i mange tiår klart å strupe med bl.a. nærmest uendelige planprosesser og byggeforbud i utmarka rundt Oslo og andre byer. «Markagrensas far», advokat Erik Sture Larre, var et sentralt medlem i Oslo AP og satt i bystyret. Han eide mange bygårder og fikk, sammen med andre storeiere, gleden av å se markedsverdien på bygårdene og leieinntektene fra dem øke til nye høyder etter hvert som boligmangelen grep om seg.

Høye husleier og boligmangel førte til problemer og mye elendighet for mange, både gamle og unge. Dette la ingen demper på den glød som AP og SVs boligspekulanter la for dagen i sine taler om utmarksvern, miljøvern, byggeforbud osv. Bak retorikken lå oftest en hug etter profitt.
Støre har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre sårt trenger, har gitt velstand og fortjeneste til mange profitører i AP og SV.


Tilskudd til bostøtte og utleiebaroner


Hushaier kan selvsagt kreve så høye husleier at leietakerne ikke klarer å betale. Man kan da skylde på «markedskreftene». Haiene kan så komme «leietakerne til hjelp». Gjennom sine forbindelser i partier som AP og SV kan de ta saken opp på Stortinget. Der kan man så på «venstresiden» snufse og akke seg over den ulykka som fortvilte leietakere er kommet opp i. Ved neste budsjettbehandling kan politikerne så på rituelt vis øke bevilgningene til dekking av boutgifter (også kalt bostøtte).

En viktig del av SV og AP-ritualet er å posere for all verden med sin for anledningen nyproduserte hjertevarme for «de små». Disse kan så få økte tilskudd fra Husbanken og får oppgaven med å overlevere en statlig økt pengesum til huseierne hver måned når husleien forfaller.

Pengestrømmen blir oftest slik:
1. Fra skattebetalerne
2. Til statskassen
3. Til Husbanken
4. Til leietakerne (av og til via kommunen/NAV)
5. Fra leietakerne (eventuelt fra kommunen/NAV)
6. Til huseier

Hvis leietakerne har gått med på det, kan pengene gå fra Husbanken og via kommunen/NAV. Hovedregelen er likevel at Husbanken skal betale direkte til leietakeren som må betale støtten videre direkte til utleieren.

Pengene kommer fra skattebetalerne og ender opp hos utleierne. At pengene tar omvegen om leietaker eller kommune/NAV er med på å gjøre ordningen mindre gjennomskuelig. Utleiebaronene er ikke formelt mottakere av bostøtte; ikke i navnet, bare i gavnet.

I de kode-elskende kretser liker man å holde ting skjult. Ingen skal mistenke en SV eller AP-støttet utleiebaron for å ville trikse til seg penger fra statskassen ved hjelp av bostøtte som iallfall i navnet skal være til «hjelp for de som har det vanskelig».

Det er ikke småpenger det dreier seg om. Stortinget bevilget 2.810 millioner kroner til bostøtte i 2015. Nesten 3 milliarder bare på ett år.

AP og SV pleier ofte å gjøre et stort nummer av å protestere mot økte forskjeller, særlig hvis det er snakk om småpenger til lavtlønte. Men milliardoverføringer til eierklassen og rikfolk, vil di ha lite snakk om, selv om det er slike overføringer som skaper de virkelig store forskjellene.


AP og SVs øvre og nedre velgersjikt og fattigdomfella


Kodetalerne finner vi det øvre sjiktet. De foraktede og bedradde befinner seg i det nedre sjiktet, og de fleste av dem er trygt plassert og blir effektivt holdt nede i fattigdomfella.
   
    
Partiene på den såkalte «venstresiden» har mange potensielle velgere. Jeg skal slett ikke beskylde dem alle for å være kodetalere og bedragere.

Det man kan kalle AP og SVs nedre velgersjikt befinner seg langt fra toppene i partiene. Sjiktet består stort sett av mennesker som ikke alltid har det så lett økonomisk. Mange av dem går nok til valg, men de er ellers lite aktive i politikken. Lav inntekt, høye husleier, renter og avdrag på lån, dyr arbeidsreise og andre høye levekostnader gjør at de kan ha vansker med å få endene til å møtes. Mange av dem befinner seg i tidsklemma og i noe som kan likne en fattigdomsfelle. Politikerne i AP og SV sørger for at de blir værende der.

Fella har plass til mange. Den moderne utgaven av fella er skapt og blir vedlikeholdt av den såkalte «venstresiden» i norsk politikk. Det er først og fremst det de kaller boligpolitikk som har skapt elendigheten. Skort på boliger og høye boutgifter lager unødvendige og livslange vanskeligheter for mange.

De fleste unge mennesker som er ferdig med utdannelsen sin, står foran fattigdomsfella. For dem som kommer fra familier i AP og SVs «toneangivende kretser» og øvre velgersjikt eller fra andre rike familier, er det en veg utenom, men for de andre er det verre.

De unge og andre som trenger bolig, må overby hverandre på boligmarkedet i håp om å få tak i en av de forholdsvis få og altfor dyre boligene som er å oppdrive. Dette betinger som regel at de har tatt opp store banklån, og følgen er at de får slite med renter og avdrag i mange, mange år framover.

For andre er det ingen annen råd enn å bli værende hjemme hos mor og far på jente- eller gutteværelset i mange år.

Atter andre finner seg omsider et husvære de kan leie. Som vi alle vet: Høy husleie, høye bokostnader og lave inntekter fører til en kummerlig tilværelse for mange. Til tross for at de kan arbeide fra tidlig i ungdommen til de 70 år, må mange gå gjennom livet med mer eller mindre konstant dårlig råd og uten å kunne unne seg slikt som man i AP og SVs øvre sjikt tar til seg med den største selvfølgelighet.

Folk i det nedre velgersjiktet er i en vanskelig situasjon. De kan ikke klare å komme seg ut av fattigdomsfella ved egen hjelp. I sin fortvilelse har de lenge håpet på hjelp fra myndigheter og politikere. I AP og SV er de nok på en måte glad at de fortvilte menneskene eksisterer, For det at de fortvilte finnes, gir kodetalere i AP og SV anledning til å vise en slags medynk og hjertegodhet med ord uten at det kan føre til noe særlig i praksis. De fortvilte og bedradde utgjør AP og SVs «lavere velgersjikt», og dette velgersjiktet av forsmådde mennesker vil de «toneangivende kretser» i AP og SV gjerne beholde og helst få til å øke i antall.

Manipulatorer og kodetalere fra AP og SV har lenge utgitt seg for å være «de fattiges venn». Kodetalerne strør gjerne om seg med løfter om noen kroner ekstra f.eks. til bostøtte for vanskeligstilte, vel vitende om at de arme bostøttemottakerne straks må levere pengene videre som husleie til utleiebaroner (på kodenorsk ofte kalt «profesjonelle aktører i boligmarkedet»).

Noen varig løsning på problemene, blir det selvsagt ikke. Ærlige forsøk på nedbygging av fattigdomsfella, f.eks. ved å få fart på boligbyggingen eller ved å øke tilgangen på andre viktige realgoder, har vi ikke sett tegn til. I stedet har de pøst på med såkalte finansgoder, mest i form av gjeld.

Mye kunne blitt bedre om politikerne i AP og SV hadde sluttet med å strupe tilgangen på boligtomter og boliger til overkommelige priser. Men det gjør de ikke. For en redusert boligmangel med etterfølgende demping av prisene på boligmarkedet vil gå ut over inntektene og formuesansettelsene til mange velbeslåtte personer i AP og SVs øvre velgersjikt. (Se mer om dette under overskriften «Gjorde seg rike på bolignød som de selv hadde skapt»).

I stedet for å gjøre noe med som duger for «de små», vil AP og SV fortsatt prøve å manipulere og forføre nye generasjoner av mennesker i de nedre velgersjikt med smuler fra de rikes bord, flaske løfter og kodetale. På den måten håper de å kunne sikre seg flertall ved framtidige valg.

I «venstresidens» øvre velgersjikt finner vi kodetalerne deres og de dominerende og ledende politikerne. Dette sjiktet består av de velsituerte: Mangemillionærer, direktører, bedriftseiere, storaksjonærer, politikere, etterkommere etter kjente politikere, utleiebaroner og andre fra overklassefamilier som har levd på «den grønne gren» og andres bekostning i generasjoner. (Det er disse som «ikke trenger en ny identitet». Se mer om identiteten her).

Det øvre velgersjiktet til AP og SV henter størstedelen av sin velstand fra det nedre. Jo lavere lønn arbeidere i det nedre sjikt får, jo større inntekt kan det bli til bedriftseierne og storaksjonærene i det øvre. Penger som låntakere i det nedre sjiktet betaler til banken, går til dels videre til aksjeeiere og til bankdirektører i det øvre sjiktet i form av helt uanstendig høye lønninger. Husleieutbetalinger fra tusenvis av leietakere i det nedre sjiktet går til utleiebaroner i det øvre sjiktet. Osv.

Fattigdomsfella for mennesker i det nedre sjikt, er en pengemaskin og et livsgrunnlag for dem i det øvre sjiktet. Det er derfor ikke til å undres over at AP- og SV-politikerne, som nesten alle er fra det øvre sjiktet, ofte i ordet, men aldri i praksis, har gått inn for å bringe mange vanskeligstilte mennesker ut av fattigdomsfella.

Det er lenge siden folk fra det nedre sjiktet hadde noe særlig de skulle sagt over politikken i AP og SV. Politikken på den såkalte venstresiden er fullstendig dominert av velstående personer fra partienes øvre velgersjikt.
   
   
Mangemillionær og AP-formann, Jonas Gahr Støre, fra de «toneangivende kretser» i Aps øvre velgesjikt, har investert i eiendom. Å kjøpe opp slikt som man vet andre så sårt trenger, har i uminnelige tider vært profitørers veg til mer profitt.


Standardsikring: Et kodeord for diskriminering av de fattige


De rike skal ha mye. De skal holdes oppe - av staten.
De fattige skal ha lite. De skal holdes nede - med statsmakt.

Dette er et hovedprinsipp i norsk og sosialdemokratisk politikk. Prinsippet er håndhevet og holdt i hevd av de «toneangivende kretser» i samfunnets «øvre sjikt», og det har dermed også tilslutning fra AP og SV. Svært mange lover er utformet etter dette prinsippet. Det gjør seg sterkt gjeldende innenfor sosiallovgivningen og styrer f.eks. fordelingen av penger fra NAVs enorme budsjettposter. Er du rik, får du mye. Er du fattig, får du lite; fra den såkalte «felleskassen». Det gjelder for alle innbyggere i Norge.

Politikerne snakker ikke for mye om dette prinsippet. De kaller det med et kodeord for «standardsikring». (Iallfall de rike må sikres en viss standard). Hovedhensikten med å bruke et dekkord er her som ellers å holde allmuen utenfor. Bare en indre krets fullt ut skal forstå hvilke uhyrligheter som skjuler seg bak "standardsikringen".

De politiske partiene med "venstresiden" i spissen, har gjort staten til en garantist og håndhever av brutal og diskriminerende sosial ulikhet. Selvfølgelig snakker retorikere på "venstresiden" gjerne høyt om uheldige sider ved stor ulikhet og urettferdighet, men prinsippet om skjevfordeling og standardsikring lar de fortsatt fungere, diskret og skjult, i utallige utbetalinger fra stat og kommune, hver dag.

Kåre Willoch (H) syntes det gikk for vidt. I 2007 kritiserte han i et avisinnlegg utslaget av standardsikringen i ordningen med fødselspenger. En fattig jente måtte nøye seg med et engangsbeløp på kr 33.584,- mens en rik med god inntekt kunne få opptil kr 377.352,-. Willochs kritikk førte ikke fram. Den ble dysset ned. Direktørdøtre og direktører i AP og SV sørget for det.

Standardsikringen for de velbeslåtte lever fortsatt i beste velgående. Ved å bruke NAVs kalkulator for beregning avforeldrepenger, kom jeg i november 2015 fram til at et par som hadde hatt en årlig inntekt hver på kr 900.000 og en månedlig arbeidsinntekt hver på kr 80.000,-, ville få utbetalt kr 83.136,- pr. måned. En enslig, rik mor med like høy inntekt ville få halvdelen, kr 41.568,- pr. måned. (kr. 509.208,- på 49 uker). Men en enslig, fattig mor som bare hadde tjent kr. 5.000,- for to år siden og som siden ikke hadde hatt noen inntekt, ville bare få kr 132,- pr. måned! (kr. 1617,- på 49 uker).

Andre eksempler på standardsikring:
Den som ikke alltid har hatt det så lett og tjent lite opp gjennom årene, ender opp som minstepensjonist. De som har levd fett med årlige millioninntekter og som kan ha lagt seg opp store formuer, blir av tilgodesett med pensjonsutbetalinger som er langt inn i det uanstendige mye, mye høyere enn det som minstepensjonisten må klare seg med.

Dersom to unge gutter på 18 år mister hver sin tommelfinger i en og samme arbeidsulykke, vil han som har rike foreldre, kunne få mye mer i skadeserstatning enn kameraten fra en familie som lever i heller trange kår. Rikmannssønner og rikmannsdøtre skal i Norge kunne være sikre på å få leve med en høyere «standard» (i en høyere klasse) enn sønner og døtre av småkårsfolk. Politikerne på «venstresiden», AP og SV, har vært med på å gi lover som gjør at staten blindt og brutalt sørger for det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar