I media

Svada og floskler i presse, kringkasting, PR-byråer osv.

En tidligere redaktør i en av Norges største aviser har sagt at mye av det massemedia leverer er vedtatte sannheter, floskler, godt innarbeidet svada og annen informasjon med lav sannhetsgehalt. Han har rett.

Her er noen eksempler:
1. Regjerningen vil bygge ny veg fra Oslo til Bergen.
2. Faraoene i Egypt bygde mange store pyramider.
3. Idretten får hvert år store pengebeløp fra Norsk Tipping.

(Sjekk sannhetsverdien f.eks. av utsagn nr. 3 ved å bruke Gorbatjovs tese om at sannheten er alltid konkret).

Svada og floskler glir lett inn fordi vi er så vant til slikt og fordi de ofte virker smigrende. Jfr. Gro Harlem Brundtland (AP): «Det er typisk norsk å være god».

Ny svada, nye koder og floskler blir produsert i politiske miljøer og i PR- og omdømmefirmaer. Vi kan ta et eksempel fra Geelmuyden Kiise AS:

Ifølge en av deres egne avisannonser er de i dette selskapet beskjeftiget som «levende antenner for å ta pulsen på samfunnet». Dette kan unektelig høres interessant og betryggende ut, men det er svada. Sant er det jo ikke. 

I den sanne og konkrete virkeligheten er nok ikke de ansatte hos Geelmuyden Kiise AS antenner, verken levende eller døde. Og det går ikke an å ta pulsen på samfunnet, for i virkeligheten har ikke samfunnet noen puls.

Nå kan du si at Geelmuyden Kiise AS her bruker billedlig tale, og at de med «levende antenner» og «pulsen på samfunnet» mener noe annet enn det som det kanskje kunne bety på vanlig, godt norsk. Men hva mener de da? Og hvorfor ikke holde seg til det som ordene betyr på alminnelig norsk?

«Levende antenner» og «pulsen på samfunnet» er et par kodepregede floskler. Disse frasene bærer diskret bud om en viss avstand til, og avsky for, alminnelig, redelig tale og om en viss forakt for den alminnelige kvinne og mann. Annonsen med disse uttrykkene vil kunne vekke anerkjennelse og bli vel mottatt i «de toneangivende kretser» som PR-firmaet pleier å betjene.

I disse kretsene søker man makt og profitt på bekostning av andre mennesker; mennesker som de anser som sine nokså lettlurte undergivne.

Geelmuyden Kiise AS sin hensikt med annonsen er å skaffe seg nye innbringende oppdrag.
PR-firmaets jålete svada og floskler har preg av å være et kodesignal til firmaets potensielle og velbeslåtte kunder: «Kom til oss! Vi kan, som dere ser, lage svada, floskler og løgner! Vi kan forføre, manipulere og bedra «markedet» eller hvem det skulle være - også etter oppdrag fra deg - selvsagt mot et passende honorar som du kan trekke fra på skatten»!

Mange av PR-firmaenes ansatte har forresten erfaring og «fartstid» fra politiske miljøer og verv.

Floskler og svada er både moteriktig og godt innarbeidet i oss alle gjennom generasjoner. Det skal ofte en møysommelig innsats til for å gjennomskue de etablerte, villedende og forføreriske frasene.

«Svada som maktspråk»
  
På en nettside som tilhører Norsk Lektorlag heter det:

Svadatynget språk er like fremmedgjørende som den gamle og snirklete kansellistilen. Dessuten er en uforpliktende og uklar uttrykksmåte skremmende velegnet til å skaffe seg overflatisk oppslutning.
Les mer her:


Indoktrinering, hjernevask, nytale
  
Med nytale mener jeg ord og uttrykk som har fått en forvridd og endret  betydning i norsk dagligtale. Den vridde betydningen har etter hvert glidd inn i språket og mer eller mindre fortrengt den ekte og egentlige betydningen av ordet. Nytale begynner ofte som kodetale i en engere krets, men sprer seg og kan etter hvert bli akseptert som gjengs ordbruk av de fleste.
I enkelte "toneangivende" kretser likte de ikke å innrømme at de hadde problemer. Derfor begynte de nokså konsekvent å si utfordringer når vi andre ville ha sagt problemer. Uvesenet har spredd seg via media.

Enkelte kodeord vil AP og SV ha minst mulig snakk om. Betydningen av kodeordet standardsikring vil politikerne ha mest mulig for seg selv; godt skjult for velgere og andre «utenforstående». Dette til tross for at standardsikring har vært et hovedprinsipp også for den såkalte «venstresidens» politikk de siste 70 år.

Andre kodeord, eller norske ord som de har gitt en vridd betydning og et vridd tankeinnhold, vil de de derimot litt etter litt prøve å gjøre til allemannseie og til mer eller mindre hjernebedøvende nytale.

Vakre og litt vage ord, helst abstrakter, som frihet, verdighet, raushet, kjærlighet, omsorg osv. er gode emner for forvrengning med etterfølgende indoktrinering og hjernevask. Den såkalte «venstresiden» vil f.eks. veldig gjerne definere for oss hva frihet er for noe. De har for tiden begrepet til behandling om ombrekking i tenketanker.

Når et ord er blitt forvrengt, er neste steg å spre dette ordet i sin nye, forvrengte betydning og med sitt forvrengte tankegods utover i befolkningen som motesnakk og nytale. Befolkningen blir da utsatt for noe som likner en hjernevask. Påvirkningen gjennom AP og SV-dominert presse og kringkasting er massiv.

Nå synes du kanskje jeg overdriver? Husk da hva politikere som Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot utrettet med ordbruken sin. Husk også at ord er bærere av tanker. Når ord går i glemmeboken, går tanker i glemmeboken. Når ord «vaskes», f.eks. ved nye definisjoner (dvs. «avgrensninger»), blir tanker «vasket» og avgrenset. Når ord blir forvridd, blir tanker forvridd.

Victor Klemperer, som ble professor i litteratur, gjorde under krigen sine dagboknotater om språkbruken i Det tredje riket. Etterpå ga han ut ei bok og viste hvordan nazistenes måte og snakke på, gradvis ble overtatt av befolkningen. Klemperer sammenlikner nytalen med små doser av arsenikk som sakte forgifter de som daglig blir utsatt for propagandaspråket.

Når nytalen har fått spre seg til oss alle, er den ekte, gamle og egentlige betydningen av ordene langt på veg visket vekk. En ny betydning har da fått slå rot i de aller fleste av oss. Ved hjelp av indoktrinering og nytale vil «venstresiden» kanskje kunne klare å få befolkningen til å akseptere nye og vill-ledende oppfatninger og tanker om hva f.eks. frihet er.

Vi kan komme til å ende opp med noe slikt: Frihet betyr at du helt fritt kan gjøre alt det som myndighetene og de toneangivende kretser tillater.

PS:
Jeg sakser fra avisa. Det gjelder temaet hjernevask:
Kommentar til bildet: 
Jeg er enig i at massemedia er med på å vaske vekk kunnskaper fra bevisstheten til publikum, og jeg er enig i at media vasker vekk bevisstheten om mange ord og om hva de egentlig betyr. 

De ordene som er nevnt: arbeiderklasse, solidaritet, interessefellesskap og fagorganisering, har blitt så lenge og så grundig misbrukt av kodetalerne og folkeforakterne i de "toneangivende kretser" i AP og SV, at begrepene oftest vekker pinlige følelser og vonde minner for de mange av oss som en gang satte vårt håp til disse partiene. Det er nok flere enn meg som helst vil glemme disse ordene nå. 

I dag har kodetalerne på den såkalte"venstresiden" tatt helt andre kodeord og redskaper i bruk. Jeg kan nevne et viktig kodeord eller en kodefloskel som er "in" for tiden: "våre verdier".


Tenke, men ikke mene

Min mening og kommentar:

Fenomenet med å si «jeg tenker» i stedet for jeg mener, jeg synes eller tror, grep om seg i «toneangivende kretser» på «venstresiden» for en del år siden.

I disse kretsene har ikke alle adgang til å mene noe eller synes noe; iallfall ikke offentlig. Det er det bare partiledelsen som har. Et underordnet partimedlem som går åpent ut og sier hva hun eller han mener, blir ansett som en «løs kanon på dekk». Han eller hun tuter ikke som de andre ulvene og vil lett bli uglesett i flokken.

Å si «tenke» i stedet for mene, tro eller synes var kodetale, for det stemte ikke med korrekt norsk ordbruk.

Det ga signaler om at kodetaleren hadde den nødvendige lojalitet overfor partilederne: Han respekterte meningsmonopolet deres, og han viste den nødvendige forakt for vanlig norsk tale og for alle oss som foretrekker et uforfalsket og ujålet språk.

Bruken av ordet tenke som et kodeord har spredd seg raskt. Den såkalte «venstresiden» har stort sett kontroll over media og de statssubsidierte avisene. Her skal man være politisk korrekt, og her sier man tenke i stedet for mene, tro og synes.

Å spørre etter et alminnelig menneskes mening, ser iallfall for tiden ut til å være temmelig upassende for en TV-ansatt. Man skal ikke anspore hvem som helst til å gjøre seg opp meninger på egen hånd.

Her er noen ord fra språkprofessor Finn Erik Vinje:
Synsing:
Hva vi alminnelige dødelige synes, er heller ikke interessant i de «toneangivende kretser». Media har en liten, utvalgt flokk av profesjonelle og betalte synsere som synser politisk korrekt for oss alle.
Tro:
Å røpe ærlighet og mangel på skråsikkerhet ved å si at man tror noe, er heller ikke som seg hør og bør i politikken. Der skal man late som om man vet. Påtatt skråsikkerhet og bullshit er dessverre slikt som florerer.

Kode- og moteordet tenke er i ferd med å skyve ordene og begrepene mene, tro og synes ut fra samtalen i det offentlige rom. De sistnevnte begrepene taper terreng også i norsk dagligtale. «Jeg tenker» i betydningen «jeg mener», «jeg synes» eller «tror» blir nå brukt ukritisk av mange mennesker uten at de prøver å signalisere forakt.

Når kodeordet tenke har fått etablert seg som nytale i vide kretser, er hjernevask og indoktrinering blitt gjennomført med en viss suksess. Resultatet er at våre tanker og begreper om det å mene noe, tro noe eller synes noe er blitt svekket og delvis fortrengt. Vi blir da mindre opptatt av meninger og tro og av hva vi selv eller andre måtte synes.

I totalitære samfunn har lederne alltid lagt vekt på å svekke undersåttenes evne og tilbøyelighet til å ha en personlig tro og til å ha egne og veloverveide meninger. Etter at vi fikk radio og fjernsyn har ledernes makt til å påvirke undersåttene blitt større enn noen gang før. Et samfunn av mennesker uten skikkelige meninger, men bare med løse tanker som kan skyves i alle retninger, er en drøm for enhver manipulator med styrerambisjoner.


Holdninger, si ikke meninger

Kodeordet «holdninger» ble et moteord blant politikere, særlig på «venstresiden», for flere tiår siden. Holdningsendringer må til. Det får vi fortsatt ofte høre i media.

Når de i AP og SV snakker om våre gale holdninger, er det som regel ikke holdninger i vanlig forstand, med lutende rygger og nedsunkne brystkasser de sikter til.

Holdninger er et kodeord som oftest betyr meninger, eller et sett av meninger, når det blir brukt av politikerne og deres støttespillere i aviser, radio og TV.

Det er vel fortsatt en nokså rotfast oppfatning blant de fleste av oss som bor i Norge, at vi fritt kan mene noe, og at vi kan mene hva vi vil. Denne oppfatningen tør AP og SV neppe utfordre helt åpenlyst foreløpig. Angrepene mot meningene og mot meningsfriheten vår, skjer derfor mer eller mindre godt skjult og med kodetale. 

De kan jo ikke si rett ut at de gjennom sine massemedier går til massive angrep på meningene og meningsfriheten vår. Derfor skal det hete seg at det er gale «holdninger», men ikke meninger, som blir angrepet og «rettet opp».

De politisk korrekte maktdyrkerne på «venstresiden» kan anse holdninger og meninger som gale og bekjempe dem med en flom av ytringer gjennom skole, presse og kringkasting. Eller de kan gå et skritt videre og erklære «de gale holdningene» våre som sykelige. Dette vil gi dem muligheter til å spille rollen som velmenende og uendelig hjertegode velgjørere og sjeledoktorer. 

De kan da gå ut og late som om de vil helbrede oss alle fra våre indre skavanker og lidelser. Samtidig prøver de å kneble oss og å frata oss meningene våre, meningsberettigelsen vår og ytringsfriheten vår.

Et gigantisk hykleri kan få utfolde seg.

Ervin Kohn sier at «vi må gripe inn når vi ser at noen har vondt i holdningene sine». (Jfr. Knut Almås i Aftenposten 2.2.2016). Å ha vondt er et første tegn på sykdom, og hvordan ser Kohn at noen har vondt i «holdningene» sine? 

Jeg tror mange vil betakke seg for slike inngrep som Kohn legger opp til. Disse inngrepene (angrepene på friheten vår) blir rett nok markedsført av personer som prøver å omgi seg med en parfyme av grenseløs nestekjærlighet og uendelig godhet. Falskheten og skuespillet gjør likevel ikke inngrepene og angrepene mot ytrings- og meningsfriheten vår til noe annet enn meget stygge overgrep.


Holdningskampanjer, si ikke meningskampanjer

«Venstresidens» ord, holdning, er som nevnt et kodeord for mening. Det har lite, eller ingenting, med ordets ekte og opprinnelige betydning, kroppsholdning, å gjøre.

Holdningskampanjene deres er slett ikke kampanjer for å få oss til å holde ryggen rakere og hodet høyere. Siktemålet er å få større kontroll over meningsdannelsen i samfunnet. Meninger som vi kan ha kommet fram til på egen hånd, skal erstattes med noe som politikerne eller deres medhjelpere kan finne hensiktsmessig (politisk korrekt).

Påvirkningen gjennom skole og massemedia er massiv.

I politikernes «toneangivende kretser» bruker man forresten helst ikke ordet meningsdannelse. Der foretrekker man heller det litt mer fremmedgjørende og kodepregede uttrykket opinionsdannelse.


«Jeg garanterer»

«Jeg garanterer», det hører vi ofte fra politikere som kommer med fagre løfter foran kommune- og stortingsvalg.
For AP og SV betyr ordet garanti knapt noe i det hele tatt.

Garantier har vi hatt mange av: ungdomsgarantier, eldregarantier, pensjonsgarantier, verdighetsgarantier, garantier mot økt skatt osv. Når et valg er over, pleier politikerne å løpe fra både løfter og garantier uten at det får nevneverdig ubehagelige følger for dem.

For oss som ikke er politikere, er det å garantere, noe mer enn en lek med ord. Hvis jeg garanterer for naboen, som har lovet å tilbakebetale et lån, forplikter jeg meg til å nedbetale lånet om han ikke gjør det selv. Politikerne som garanterer for partienes løfter, utsetter verken seg selv eller partiene sine for noen slike forpliktelser.

I de politiske kretsene sier de nemlig som regel ingenting om hva som skal skje hvis deres garanterte løfter ikke blir holdt. Og når det ikke er sagt at det skal skje noe, så skjer det heller ikke noe. Garantiene deres er tomme.

Politikerfrasen «jeg garanterer» er svada, helt tom tale, og det vet både politikerne og journalistene, men de omgir seg så gjerne med slikt tomt snakk. For «jeg garanterer» er kodetale, og det har sin grimme virkning. Det kan høres flott og betryggende ut, og det kan forlede uerfarne velgere til å tro at politikerne påtar seg store forpliktelser, og at de virkelig og ubetinget mener det de sier.

I kommunevalgkampen i 2015 kom APs byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, med en garanti om eiendomsskatt. Det vitner om stor forakt for velgerne og om liten respekt for redelig tale når en politiker i 2015 fortsatt kan gripe til den gamle, utslitte og tomme floskelen, «jeg garanterer».

P.S.
I Oslo skal bydelsutvalg nå hete bydelsstyre. Byråd skal bli til byregjering og byrådslederen (Raymond Johansen) skal få tittelen byregjeringsleder; kortformen blir nok regjeringsleder eller regjeringssjef. Personer med sans for kodetale er ofte ivrige etter å sette nye navn på tingene.
  
Ny «garanti» fra Aps Raymond Johansen:
Det gjenstår å se om Raymonds «garanti» resulterer i at han selv skal dekke overskridelsene på Lambda av egen lomme eller om dette er nok et tarvelig eksempel på misbruk av garanti-begrepet. Det aner meg at man her legger opp til et bedrageri som går ut på at, ikke Raymond, men skattebetalerne skal dekke de overskridelsene som de fleste skjønner vil påløpe om Lambda blir bygd.

Kodeordet "valgflesk"
  
Det er ikke gull alt som glimrer. Potetgull er ikke gull. Valgflesk er ikke flesk. Men løgner er løgner.
Ordet valgflesk har vært mye brukt i Norge i mange år. Som så mange andre ord oppsto det antagelig som et slags megetsigende kodeord først i en liten krets. Men det hadde kraft i seg til raskt å bli både et moteord og populær nytale. Nå må det vel regnes som et godt etablert ord i det norske språket.

Det gamle kodeordet valgflesk er likevel fortsatt et misvisende kodeord, og det gjør fremdeles sin virkning som i folkemanipuleringens tjeneste. Politikere og mediamennesker simpelt hen elsker dette ordet. Det dekker slikt som valgløgner, tomme løfter, tomme garantier, bullshit, skryt, svada, kodetale, tomme floskler osv.

I stedet for å kalle en løgn for en løgn, kan folk i media få vist sin lojalitet til sine mest «raust» finansierende politiske partier, AP og SV, ved til stadighet å kalle løgnene deres for noe så hyggelig som flesk.

Valgflesk kan høres spiselig ut. Det kan minne om selve julekvelden og om julenissen som deler ut gaver til alle snille barn. Tanken på visse «rause» politiske partier på «venstresiden» ligger ikke langt unna.

Håper du fortsatt på gaver fra godt maskerte AP- og SV-politikere som prøver å utgi seg for noe som skal likne folkekjære julenisser? Det har du all grunn til hvis du hører til de velsituerte i APs og SVs øvre velgersjikt.

Hvis du derimot er en underbetalt arbeidssliter, en hardt prøvet minstepensjonist eller en ungdom som ikke eier nåla i veggen, har det vist seg at du liten grunn til å håpe på noe som duger i lengden fra de godt forkledde og falske julenissene som har flokket seg på den såkalte «venstresiden» i norsk politikk.



Kodeordet "dugnad"

På alminnelig godt norsk bruker vi ordet dugnad om en frivillig og gratis arbeidsinnsats til hjelp for naboer eller andre medmennesker.

Den som ikke møter opp til arbeidsinnsatsen, men som heller vil betale for seg med egne eller andres penger, er ikke med på dugnaden.

Å samle inn penger har heller ikke vært ansett som regelrett dugnadsarbeid. Dama eller mannen som gikk rundt i forsamlingen med kollektbøssa, ble ikke regnet for noen typisk dugnadsarbeider. De som puttet penger i bøssa, ble heller ikke regnet for dugnadsarbeidere, selv om de nok var givere.

Snakking («dialog»), enten man nå snakker med seg selv eller med andre, er heller ikke dugnad. For tiden ser det ut til at Jonas Gahr Støre med flere vil ha oss til å tro at når politikere på «høyt nivå» kommer sammen i «dialogmøter» og snakker, så er det dugnad til hjelp for befolkningen. Men det er det ikke.

I august 2015 brukte Jonas Gahr Støre (AP) ordet dugnad på en svært manipulerende måte. Han foreslo en «dugnad» som skulle være alt annet enn gratis. Den var beregnet til å skulle koste ca. 20 milliarder kroner. Noen skulle ha pengene. Andre skulle betale.

Fra Aftenposten:
  
Godt betalt «dugnad»
  
Dugnad er det vakreste ordet i det norske språket. Det sier iallfall Åse Wetås som er direktør i Språkrådet. En dugnad er egentlig en gratis arbeidsinnsats.

I noe som stygt likner en rus av folkemanipulering og misbruk av vårt vakreste ord, legger politikerne våre opp til en «dugnad» som skal betales med ca. 20 milliarder kroner fra statskassen. Antagelig blir det mye, mye mer. Pengene er krevd, eller skal kreves inn, fra skattebetalerne. I tillegg kommer penger som blir gitt og samlet inn på frivillig basis.

Det er problemer (på kodenorsk kalt «utfordringer»), skapt av en innvandring ute av kontroll, som nå skal løses med en «dugnad».

Vakre ord har dessverre til alle tider blitt misbrukt av usannferdige mennesker som vil forlede og bedra andre.

Ordet dugnad har blitt tatt i bruk som et vill-ledende kodeord av AP, SV og andre politiske grupperinger. De bruker oftere og oftere ordet om en innsats som ikke skal være gratis, men som skal betales med innsamlede penger og med statlige penger krevd inn fra skattebetalerne. Det dreier seg om mange, mange milliarder.

Milliardene (betalingen for «dugnaden») skal for en stor del gå til dem som ivrer mest for denne såkalte dugnaden. Det er de såkalte frivillige eller ideelle organisasjonene med Norges Røde Kors og den høyt gasjerte AP-mann, Jan Egeland, i spissen. Disse organisasjonene og en del kjøpte aktører skal gjøre en sinnsats for innvandrerne. Det er helt tydelig de hjelpende sjeler ikke skal trenge å gjøre noe gratis. De skal motta milliarder. Det manipulatorene og Jan Egeland kaller dugnad er altså slett ingen dugnad og slett ikke noe gratisarbeid likevel.

En hovedhensikt med forfalskningen av det vakre ordet, er å bedra. Vi, norske innvånere, skal bedras og "lures" til å tro at vi er med på en ærefull dugnad mens vi sitter og ser på TV hjemme i sofakroken. Herfra kan vi se politikere som overbyr hverandre for å få til en skikkelig milliardtapping av statskassen. Denne tappingen er en del av det som politikerne nå kaller en dugnad.

Hvor skal det så bli av pengene? Egentlig er det jo feil å si at de skal gå til organisasjonene (jfr.Gorbatjov). Midlene vil bli stilt til rådighet for noen få, sjefer eller andre, som iallfall på papiret, representerer organisasjonene. Opplegget er at disse personene skal gi, iallfall noe av pengene, videre til andre som sier de vil gjøre en innsats.

Til dem som jobber gratis, og som altså kan gjøre en skikkelig og ærlig dugnad, blir det jo selvsagt ikke gitt noe. Milliardene går til dem som forlanger penger, til dem som slett ikke vil gjøre noe, gi fra seg noe eller yte noe som helst, uten at de får betalt for det.

«Dugnadspengene» blir tatt fra skattebetalerne og går til profitørene. Politikerne er med sin forvrøvlende kodetale med på å lose pengene trygt fram til dem.
Inge 15.11.2015


Apropos det nevnte kodeordet utfordring: (Kodeord som blir mye brukt, kan etter hvert gli inn og bli etablert i språket som nyord eller nytale).
I kodetalernes "toneangivende kretser" har man ikke lenger problemer. Det vil de iallfall ha oss til å tro.

Mer misbruk av ordet dugnad
  
Kodeordet dugnad, med sin forfalskede og forvridde betydning av et vakkert ord, er for tiden sterkt i vinden. Det har blitt et moteord iallfall i mange politiske kretser. Her er noen eksempler:

Den 13.10.15 hørte jeg KRFs talsmann, Hans Olav Syversen, si på TV at stortingsrepresentantene skulle ha dugnad på møter i Stortinget. Stortingsrepresentanter i ivrig gratisarbeid og småkrangel uten godtgjørelse? Det er ikke til å tro. (Dugnad er jo gratisarbeid).

På NRK dagsrevyen den 24.10.15 kunne de fortelle at de ansatte i UDI skulle ha dugnad i helgen for å få fart i behandlingen av utallige asylsøknader som hadde hopet seg opp. Det var verken dugnad eller ubetalt arbeid. De fikk overtidsbetaling.

Ved åpningen av Tresfjordbrua (oktober 2015) antydet statsminister Erna Solberg at den var bygd på dugnad siden alle bilistene måtte gi sin skjerv i form av bompenger. Det er nok ikke alle bilister som betaler helt frivillig, og betaling av bompenger, skatter og avgifter har hittil ikke vært ansett som dugnad, iallfall ikke av oss som ikke liker ordforfalskninger.

Ordet dugnad er et sterkt og svært mobiliserende ord for de fleste av oss nordmenn. Det kan vekke gehør og sympati langt ned i «folkedypet» og er derfor et meget godt egnet redskap for ordforfalskere og kodetalere som vil manipulere befolkningen.

Statsminister Erna Solberg (H) er blitt så begeistret over det vakre dugnadsordets suggererende og forførende kraft at hun på et stort politikermøte i London fra talerstolen foreslo at britene skulle ta det norske ordet inn som et nytt ord i det engelske språket! (Jfr. NRK dagsrevyen kl. 19.00 den 14.10.2015).

Vårt gamle og kjære norske ord, dugnad, med sine røtter i våre forfedre og formødres ærlige, velmente og uselviske tanker, er blitt forfalsket og skal nå gjøres om til et manipuleringsord i verdensklasse. 

Det aner meg at de «dugnader» Erna m.fl. kan tenke seg på det internasjonale plan, neppe kommer til å bli utført uten klekkelig betaling til slike som vet å sko seg på andres bekostning og som liker å se at den store, foraktede hop av europeiske skattebetalere blir bedradd nok en gang.
24.10.2015

"Nett-troll"
  
I VG 3.12.2015 maner Katinka Riksfjord Sporsem til kamp mot nett-trollene. Hun er kommunikasjonssjef i Tankesmien Agenda. Marte Gerhardsen (AP) er leder i smia.

Et troll er et slags umenneske, et utyske, eller noe henimot en demon. Det er helt vanlig at talspersoner for «venstresiden» prøver å demonisere sine motstandere. Det skinn av hjertegodhet, omsorg og edelhet som Agenda og andre i PR-bransjen prøver å omgi «venstresiden» med, slår store sprekker når man går dem nærmere etter i sømmene.

I en artikkel i VG 3.12.2015 skriver Katinka at hun oppdaget at en slektning av henne kom med det hun kaller hatytringer mot AP på nettet. Hun advarer mot slike ytringer, selv om de, som hun sier, kan ligge innenfor ytringsfrihetens grenser. Katinka forteller at noe av det slektningen hennes sier, kan avfeies som «vas fra et nett-troll».

Ordet nett-troll ble fort et populært moteord, særlig i de «toneangivende kretser» på «venstresiden». Det bærer preg av å være et kodeord, for det er tildekkende, vill-ledende og løgnaktig.

En seglbåt er en båt, og en personbil er en bil. Etter vanlige norske språkregler skulle et nett-troll være et troll. Men et nett-troll er ikke et troll. Slektningen hennes, som den selvrettferdige Katinka omtaler svært nedsettende i landets største avis, er ikke et troll, men et menneske.

Hvilken agenda har så Agenda? Å demonisere alle som tar til orde mot alle skjellsordene og usannhetene som blir servert fra de skinnhellige og «toneangivende kretser» på den såkalte «venstresiden»?

Hvis Agenda, AP, SV og andre vil ha et rensligere debattklima, bør de begynne med å feie for egen dør. De sprer sine vill-ledende og avskypregede ytringer i statsstøttede massemedia og til et langt, langt større publikum enn hva Katinkas slektning gjorde. Han prøvde seg med noen utsagn på Internett.


Netthatere og digitale nabokjerringer
  
Mer om ordbruk i innlegget fra Katinka Riksfjord Sporsem, kommunikasjonssjef i Aps tankesmie Agenda (VG 3.12.2015): 

I VG 3.12.2015 minner hun om at daværende statsminister, Jens Stoltenberg, oppfordret oss alle «til å si fra til netthaterne, til å bli digitale nabokjerringer».

«Digitale nabokjerringer» har mange i «fellesskapet» på den såkalte «venstresiden» blitt for lengst. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det uttrykket.

Ordet netthater er etter min mening mer interessant, for det er laget ved en forvrengning. Det er lett vill-ledende og har preg av å være et kodeord.

«Venstresiden» bruker ordet netthater om personer, som etter deres mening, sprer hat på Internett. En slik ordbruk er ikke i samsvar med vanlige norske språkregler. Her, som så ofte ellers, driver AP med forvrengning og forvrøvling av språket.

På alminnelig norsk, godt hevet over AP og SVs vrøvl og nedrige kodetale, er det slik: En mannehater er en som hater menn. En kvinnehater er en som hater kvinner. En kristenhater er en som hater kristne. En netthater skulle etter vanlige regler da bli en som hater nettet.

Men dem som Jens, Katinka og andre på den såkalte «venstresiden» kaller for netthatere, hater ikke nettet. De fleste av dem tror jeg nærmest elsker det. For på Internett kan de ytre seg og gi sine meninger til kjenne; om ikke til en like stor krets som Katinka kan gjennom VG, så iallfall til noen. Jeg unner dem det.

Nettelskere er kanskje en riktigere betegnelse på noen av dem som AP og Katinka kaller for netthatere?

Er det så noen som hater nettet og som derfor er virkelige netthatere? Katinka og andre i AP og SV klager ofte at det er mye grums, fordommer, hat og annen styggedom på Internett. Selv om de sier at de liker mangfold, kan nok meningsmangfoldet på Internett bli noe for stort for enkelte som trives best i beskyttede miljøer med ensretting.

Det ser ut til at Katinka og andre på den såkalte "venstresiden" ikke alltid liker nettet, og vi kan vel ikke se helt bort fra at de av og til kan nære et visst hat til Internett.

Katinka, og andre i hennes kretser, kan nok til tider være noe som likner netthatere i ordets rette forstand. De bør iallfall ikke skrike opp om andres angivelige hat i tide og utide hvis de er hatere selv. 

Dessuten bør de slutte med kodesnakket sitt. Den som vil bringe samfunnet videre framover, bør ikke kalle dem som liker nettet, for netthatere. Slik språkbruk er ikke redelig og skikkelig norsk. 


Eldrebølgen

Flyktningebølgen kan ikke nevnes. Eldrebølgen skremmer de med både titt og ofte.


Eldrebølgen har vi fått advarsler om i flere tiår allerede. Vi har likevel aldri hørt en politiker eller noen av deres medialakeier komme med noen innvendinger mot bruken av ordet «eldrebølge».

Benevnelsen «bølge» er altså, i følge politikere og mediafolket, for stygg til å kunne bli brukt om de mange utenlandske migranter og flyktninger, men fullstendig god nok når den blir brukt våre mange eldre og hjelpetrengende landsmenn.

Men så består jo denne eldrebølgen for det aller meste av gamle og utslitte norske arbeidstakere. Mange av dem har stemt på AP. Det er ikke til å komme forbi at politikerne, ikke minst i AP og SV, nå nærer en viss forakt for de fleste nordmenn som ikke hører til i samfunnets øvre og «toneangivende kretser». 

Politikerne, og særlig de på "venstresiden", har, helt siden Einar Gerhardsens dager, fått ta seg ut med å bedra sine egne landsmenn. Forskjellene mellom fattige og rike har økt, folkets makt er redusert, og makt og penger er blitt kanalisert til multinasjonle selskaper og overnasjonale organer. 

Her til lands har penger og makt blitt overført fra AP og SVs nedre velgersjikt til AP og SVs øvre velgersjikt (en overklasse). Dette har politikere flest funnet svært inspirerende, og deres forakt for oss undersåtter øker stadig.

Vi bør ikke lenger la oss lure av fagre løfter og søt musikk som de «toneangivende kretser» liker å servere når det lir mot stortings- eller kommunevalg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar